medievitenskap

Medievitenskapen er utpreget tverrfaglig. Den henter begreper teorier fra et bredt spekter av humanistiske vitenskaper og samfunnsvitenskaper, fra informatikk og kognitive vitenskaper.

Også metodisk favner medievitenskapen vidt, fra forskjellige typer kvantitative undersøkelser til kvalitative intervjuer, observasjonsstudier og nærstudier av tekster, både språklige, auditive (lydlige), visuelle og audiovisuelle.

Medievitenskapen har en lang forhistorie; Faget er selv ungt, mens refleksjonen over de forskjellige medienes betydning er like gammel som disse mediene selv. Røttene til medievitenskapen som et eget fag er å finne særlig i mellomkrigstiden, da framveksten av massemediene og av propaganda i filmer og radio skapte et økt trykk for å forstå medienes virkninger på publikum.

Tidlige forskningsmiljøer ble dannet særlig i USA for å undersøke nærmere hvor drastisk påvirkningen fra mediene på publikum var, særlig når det gjaldt voldelig atferd og effekter på barn og unge. En kritisk tilnærming med basis særlig i Tyskland drøftet hvordan mediene inngikk i samfunnets maktstrukturer.

I England ble den kritiske tilnærmingen kombinert med en interesse for hvordan mediene mer og mer ble flettet inn i folks hverdagsliv. På internasjonal basis vokste det etter Andre verdenskrig fram en interesse for hvordan mediene påvirker kommunikasjon og utvikling mellom land og verdensdeler. Nok en sentral tradisjon i medievitenskapen, med basis særlig i kontinental tekstteori, er den fortolkende og kritiske næranalysen av medietilbudet, eller medie-”tekster”, som de kalles.

Ennå i dag framstår medievitenskapen som en relativt ung vitenskap. Det innebærer at den i sammenligning med eldre vitenskaper er mindre preget av en distinkt metodologi og en etablert kanon av sentrale verker. Faget framstår som dynamisk, men også som relativt fragmentert, og som en netto importør av tilnærminger og perspektiver fra andre vitenskaper. Samtidig har interessen for medieperspektiver vært stigende i ”nabo”-vitenskaper som historie, litteraturvitenskap og sosiologi, og det foregår også hele tiden en gjensidig vitenskapelig kontakt og utveksling.

Medievitenskapen kjennetegnes også av en særlig intens utveksling med offentlig opinion. Helt fra sin begynnelse ble medievitenskapen utstyrt med et mandat til å besvare presserende spørsmål om medienes påvirkning og utvikling. Også i dag er medievitere aktive og mye brukt utenfor akademia som formidlere og deltakere i det offentlige ordskiftet, når lover skal utformes, utredninger skrives, kurs og foredrag skal holdes. Medieviterne har det privilegium at kompetansen deres ofte har stor relevans og aktualitet. Samtidig har synspunktene deres ikke sjelden vært omstridt, som i de tilfeller der medievitere markerer avstand til overdrevne forestillinger om hvor sterk og direkte medienes påvirkning er.

I en norsk sammenheng er det vanlig å operere med en bred definisjon av medievitenskap der faget innbefatter for eksempel film, journalistikk og studiet av digitale medier. Ved de norske universitetene dominerer institutter som er sammensatt på denne brede måten, men det finnes også mer spesialiserte utdannings- og forskningsmiljøer, særlig blant høgskolene.

I Norge er det først og fremst akademiske studieretninger som kalles medievitenskapelige. Anvendte og profesjonsrettede utdanninger skjer som oftest med en mer spesialisert innretning, for eksempel mot journalistikk, TV- og filmproduksjon eller informasjonsarbeid. Samtidig er det atskillig overlapping mellom høyskolene og universitetene; noen universitetsutdanninger har praksiskomponenter, og betydelige deler av den akademiske medieforskningen foregår ved høgskolene.

I tillegg til den akademiske medievitenskapen driver også en rekke private firmaer studier av medienes utbredelse og innhold. Dette gjelder bl.a. markedsanalyseinstitutter som Ipsos MMI og Retriever. Medievitenskapelig kompetanse brukes på bred front innen mediebransjen, særlig innenfor medieanalyse, journalistikk og research. Medievitere arbeider også blant annet med interne og ekstern informasjon i organisasjoner og bedrifter, som medielærere og i kultursektoren.

• Les mer om hvor du kan studere medier og kommunikasjon på utdanning.no

• Les om forskning ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO
• Les om forskning ved Institutt for medier og informasjonsvitenskap ved UiB
• Les om forskning ved Institutt for kunst og medievitenskap ved NTNU
• Les om forskning på audiovisuelle medier ved Høgskolen i Lillehammer
• Les om forskning på journalistikk og medier ved OsloMet
• Les om forskning på medier ved Høgskolen i Gjøvik
• Les om forskning på Medier og dokumentasjonsvitenskap ved UiT
• Les om forskning ved Intitutt for nordisk og mediefag ved UiA

• Martin Eide, Peter Larsen, Barbara Gentikow og Anders Johanson redaktører (2008-9) Medievitenskap bind 1-4
• Ytreberg, Espen (2008) Hva er medievitenskap