overgrepssaker i kristne kirkesamfunn

Siden slutten av 1900-tallet har flere av de største kristne kirkesamfunnene måttet forholde seg til en rekke anklager om seksuelle overgrep begått av kirkelig ansatte.

Tre kirkesamfunn har fått særlig stor oppmerksomhet: Den katolske kirke, Southern Baptist Convention, den største baptistiske organisasjonen i USA, og Den evangeliske kirken i Tyskland.

Det er flere fellestrekk mellom sakene i disse kirkesamfunnene. De har startet med at overgrepsofre har stått fram offentlig med sine anklager. Kirkelige ledere har først beklaget og bedt om unnskyldning, men dette har i liten grad bidratt til å stilne kritikken. I den tidlige håndteringen av sakene har lederskapet ofte vært mer opptatt av å beskytte egen institusjon og egne ansatte enn av å imøtekomme ofre for overgrep. Saker har vært forsøkt holdt skjult. Det har også vært et utbredt problem at ansvarlige ledere i kirkene har unnlatt å følge opp misbrukssaker.

Et viktig krav fra mange overgrepsofre har vært at sakene skulle løftes ut av interne kirkelige behandlings-prosedyrer og overlates til uavhengige granskere og til det sivile rettsvesenet. Slike krav er etter hvert i høyere grad blitt imøtekommet.

Fra kirkenes side har det ofte vært framholdt at problemet med seksuelt misbruk ikke er større der enn det er ellers i samfunnet.

Overgrepssakene i Den katolske kirken

Fra tidlig på 1990-tallet sto flere ofre offentlig fram med historier om at de var blitt seksuelt misbrukt av prester og andre medarbeidere i Den katolske kirken. Misbruket hadde i noen av tilfellene strukket seg over mange år. Slike historier kom fram i media i flere land, deriblant i USA, i Canada, i Australia, i Irland og i Tyskland. Ofrenes kritikk rettet seg ikke bare mot overgriperne, men også mot kirkelige ledere som hadde unnlatt å undersøke anklager om overgrep. En utbredt kirkelig strategi var å omplassere overgripere til andre kirkelige stillinger uten å gå ut med informasjon om erkjente overgrep.

Kritikere har antatt at overgrep innen Den katolske kirken henger nær sammen med plikten prester og ordensfolk har til å avstå fra sex og leve i sølibat. Flere undersøkelser, og også en sammenligning med granskinger av seksuelle overgrep i de evangeliske kirkene, tyder likevel på at sølibatet ikke er en sentral forklaringsfaktor i disse sakene.

Tidlig håndtering fra kirken

Den katolske kirken er en hierarkisk organisasjon, og mange overgrepsofre var kritiske til at pave Johannes Paul 2. (pave fra 1978) var for passiv i håndteringen av disse anklagene. Joseph Ratzinger, som ble utnevnt til pave i 2005 (Benedikt 16.), bidro før han ble pave til en mer sentralstyrt oppfølging av anklager om overgrep begått av katolske prester. Ratzinger var leder av den såkalte troskongregasjonen i Vatikanet. Han fikk i 2001 gjennomslag for sitt ønske om at overgrepssaker skulle behandles fortrolig av et eget utvalg under troskongregasjonen, og da selvsagt i henhold til kirkerettens bestemmelser.

Denne strategien bidro til det motsatte av transparens fra kirkens side. Møter med overgrepsofre, der først pave Johannes Paul 2. og siden Benedikt 16. beklaget det som var skjedd, bidro heller ikke mye til å stilne den offentlige kritikken.

Benedikt 16. ble som pave også kritisert for tidligere selv å ha vært for passiv i håndteringen av anklager om seksuelle overgrep. Lignende kritikk for manglende oppfølging av innmeldte saker har gjennom de siste årene blitt rettet mot en rekke geistlige høyt oppe i det kirkelige hierarkiet i flere land.

Mer åpenhet

I februar 2019 innkalte pave Frans (pave fra 2013) ledere for bispekonferansene fra hele verden til et fire dagers møte i Vatikanet. Målet var å sikre bedre strategier for å få slutt på seksuelle overgrep begått av prester og kirkelige medarbeidere. Pave Frans hadde også i 2014, like etter at han tiltrådte, oppnevnt en egen «Pavelig kommisjon til beskyttelse av mindreårige». Den skulle arbeide for å forebygge og forhindre seksuelt misbruk i kirken. Kommisjonen støtte på flere problemer underveis i sitt arbeid, og avleverte sin første rapport så sent som i oktober 2024.

I desember 2019 sørget samme pave for større åpenhet i kirkens behandling av overgrepssaker. I 2021 ble dessuten den katolske kirkerettens bok VI om «straffesanksjoner i kirken» grundig revidert. Straffesanksjoner både for seksuelt misbruk og for å unnlate å rapportere om slikt misbruk ble nå tydelig skjerpet. Samtidig blir den katolske kirken fortsatt rett som det er kritisert for at den ikke i større grad overlater behandlingen av overgrepssaker i kirken til det sivile rettsapparatet.

Granskinger

På 2020-tallet har det vært gjennomført en rekke granskinger av seksuelt misbruk innen den katolske kirken i ulike land. Granskingene har vært gjennomført både i kirkelig regi og av eksterne sakkyndige. Gjennomgående er det klart at et stort flertall av ofrene er gutter, ofte i 10-12 års alderen. Overgriperne er for det meste menn. Det gjelder også innen ordensvesenet, der et flertall av medlemmene er kvinner.

En særlig grundig uavhengig undersøkelse ble gjennomført i årene 2014–2018. Den gjaldt seksuelt misbruk i den katolske kirken i Tyskland. Undersøkelsen går under navnet MHG-Studien. Den ble finansiert av de tyske bispedømmene og ble gjennomført av et stort tverrfaglig team av forskere. De 27 tyske bispedømmene stilte et omfattende kildemateriale (inkludert personalmapper) til rådighet for forskerne. De fikk til oppgave å se på saker fra 1946 til 2014. Studien kunne dokumentere at 1670 prester i denne perioden var blitt beskyldt for seksuelt misbruk av mindreårige. Det tilsvarte 4,4 prosent av prestene som var inkludert i materialet. 3677 barn og unge var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra kirkelige medarbeidere. 62,8 prosent av ofrene var gutter. Forskerne gikk ut fra at mørketallene var betydelige. De var også usikre på om alt relevant materiale var blitt utlevert, siden de ikke selv fikk direkte tilgang til arkivene.

I Norge

Det har vært få saker i offentligheten om overgrep i Den katolske kirke i Norge. På 2010-tallet fikk én sak mye oppmerksomhet. I 2009 ble den katolske biskopen i Trondheim tvunget til å fratre sin stiling. I 2010 ble det kjent at bakgrunnen for fratredelsen var at biskopen hadde tilstått å ha begått overgrep mot en mindreårig altergutt cirka 20 år tidligere. Avgjørelsen om at biskopen måtte fratre var blitt tatt i Vatikanet etter at saken var behandlet internt i Den katolske kirken og meldt inn til Roma av Vatikanets ambassadør i Norden.

Forholdet ble ikke politianmeldt, siden Den katolske kirken i Norge hadde avklart med politiet at saken var strafferettslig foreldet. Overgrepsofferet fikk imidlertid utbetalt en erstatning. Den fratrådte biskopen har senere hevdet at han aldri tilsto overgrepet.

Southern Baptist Convention (SBC)

SBS er en paraplyorganisasjon for mange selvstendige baptistkirker i USA. Flere SBC-pastorer og andre ledere innen SBC er fra 2000-tallet blitt stilt for retten, anklaget og dømt for seksuelle overgrep. Pastorer som var blitt beskyldt for seksuelt misbruk ble også ofte forflyttet til andre lokale baptistkirker for å unngå at sakene skulle vekke oppmerksomhet.

I 2006 ble SBC offentlig utfordret av et overgrepsoffer til å ta et oppgjør med seksuelt misbruk. Kravet var en uavhengig gransking og en felles database over SBC-ledere som hadde fått troverdige anklager om seksuelt misbruk rettet mot seg. Baptistlederen Wade Burleson fulgte i 2007 opp kravet om en database over overgripere. Den sentrale ledelsen i SBC avslo imidlertid å ta et slikt skritt. I stedet opprettet SBC i 2018 en studiegruppe som skulle finne ut hvordan man kunne reagere raskt og effektivt på tilfeller av seksuelt misbruk.

SBC-ledelsen argumenterte også for at organisatoriske forhold kunne stå i veien for en mer aktiv tilnærming til lokale misbruks-saker. I de lokale baptistkirkene som er medlemmer i SBC er det menighetene selv som ansetter sine prester, og SBC forholder seg formelt kun til den enkelte lokale kirke, og ikke til hver enkelt ansatt der.

SBCs årsmøte i 2019 fattet vedtak som skulle gjøre det lettere å ekskludere lokale baptistkirker som ikke effektivt følger opp anklager om seksuelt misbruk. Samtidig ble det vedtatt at en sentral undersøkelseskommisjon skulle granske seksuelt misbruk i SBC. Granskingen ble utført av eksterne fagfolk, og munnet ut i en rapport som ble lagt fram våren 2022. Her ble flere hundre saker trukket fram og beskrevet. Samtidig ble det rettet kritikk mot mangelfull oppfølging av ofre, og mot en praksis der dømte overgripere ble omplassert til nye lokale kirker uten at det nye arbeidsstedet ble informert om begåtte overgrep.

Den evangeliske kirken i Tyskland (EKD)

Enkelte lokale tilfeller av seksuelle overgrep innen EKD ble fra cirka 1950 av brakt fram i lyset og også forfulgt strafferettslig. Siden 2010 er det blitt fremmet stadig sterkere kritikk mot kirkelige ledere for manglende oppfølging av anklager mot kirkelige ansatte for seksuelle overgrep. Biskop Maria Jepsen i Hamburg måtte i 2010 forlate sin stilling fordi hun hadde unnlatt å følge opp en alvorlig overgrepssak hun hadde kjent til i flere år.

I 2018 hadde EKD-synoden (landsmøtet for den evangeliske kirken i Tyskland) spørsmålet om seksualisert vold oppe som en hovedsak. En tiltaksplan i 11 punkter ble vedtatt. Planen skulle settes ut i livet av et eget råd som skulle bestå av tre biskoper og to jurister. Dette rådet skulle samarbeide med et annet råd der ofre for seksuelle overgrep satt.

Samarbeidet mellom disse to rådene viste seg imidlertid å bli vanskelig, og ofrene ba etter hvert om at en ekstern sannhetskommisjon skulle få ansvaret for en grundig opparbeiding av seksuelle misbrukssaker i EKD. Dette ønsket ble tatt til følge, og en bredt sammensatt forskergruppe tok i 2020 fatt på oppgaven. Gruppen la fram sin rapport i januar 2024. Rapporten går under navnet «ForuM-Studie», og går igjennom saker helt tilbake til 1946.

Forskerne var kritiske til flere kirkelige instanser de hadde vært i kontakt med på grunn av mangelfull utlevering av relevant dokumentasjon. Bare én av 20 Landeskirchen ga innsyn i personalmapper. Likevel fastslo forskerne at kildematerialet de hadde fått tilgang til dokumenterte misbruk av 2225 mennesker begått av 1259 personer – hvorav 511 var prester. De fleste av dem var gift. To tredjedeler av ofrene var gutter, gjerne i 11-års alder.

EKDs oppgjør med seksuelle overgrep fikk også mye medieoppmerksomhet da den evangeliske kirkens øverste leder i Tyskland, Annette Kurschus, høsten 2023 trakk seg fra sin stilling på grunn av en sak om seksuelt misbruk hun var blitt informert om 20 år tidligere uten å følge den opp.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Kristne trossamfunn

Tarald Rasmussen
Professor emeritus, Universitetet i Oslo