politisk system

I dagens samfunn er de vanligste institusjonene nasjonalforsamling, regjering, forvaltning og et sett domstoler. Andre aktuelle institusjoner kan være monark, president, et øverste geistlig råd, et militær- eller revolusjonsråd eller et øverste partiorgan.

Påvirkningen av staten fra samfunnet kan for eksempel formidles gjennom valg og politiske partier, gjennom interesseorganisasjoner, gjennom massemedia og gjennom ulike typer direkte aksjon.

Påvirkningen av samfunnet fra staten skjer i det vesentlige gjennom et vidt forgrenet forvaltningsapparat, men også i noen grad gjennom massemedia, og i enkelte land dessuten gjennom et eneste tillatt «statsbærende» parti. Et eksempel på det er Kina, hvor Kommunistpartiet er det eneste tillatte partiet.

Aktørene i et politisk system er til dels individer og til dels kollektiver, som for eksempel organisasjoner. Disses deltagelse i de politiske prosesser kan være svært varierende. Noen individer er bare deltidsdeltagere, for eksempel som velgere; andre er nesten heltidsdeltagere, for eksempel politikere.

Samfunnets påvirkning på utformingen av den offentlige politikk kan ha sitt utspring i hele samfunnet eller i spesielle deler av det. Skal et politisk system være demokratisk, må det første være tilfelle, som det er i de fleste vestlige land.

Før Sovjetunionens fall i 1989 ble eventuell samfunnsinnflytelse oppover under kommunismen i de østeuropeiske land primært kanalisert gjennom det eneste tillatte parti, det kommunistiske. Hvis påvirkningen nedenfra mer eller mindre er fraværende, vil det politiske system være diktatorisk.

Spillereglene i et politisk system er til dels formelle – nedskrevet i grunnlov og vanlige lover, til dels uformelle – som sedvanerett, tradisjoner, takt-og-tone-regler og liknende.

I stabile politiske systemer vil særlig de grunnleggende spilleregler endre seg lite og sakte, i ustabile systemer kan de endre seg mye og brått.

I de fleste land har det politiske system en geografisk oppdeling; myndigheten er fordelt på flere nivåer. Man kan også snakke om at disse lavere nivåene utgjør egne politiske systemer, eller undersystemer.

I noen land har de øverste undersystemene, delstatene, en spesielt stor uavhengighet, og man sier gjerne at det nasjonale politiske system er føderalt. De kalles gjerne for forbundsstater. Eksempler på dette er USA, Canada, Tyskland og Sveits.

Politiske systemer med mindre uavhengighet for undersystemene er enhetlige. De kalles gjerne for enhetsstater. Dette gjelder for alle de skandinaviske land og for land som Storbritannia, Frankrike og Japan.

Man kan også se på hele eller deler av verdenssamfunnet som et politisk system. De overnasjonale institusjoner her har imidlertid i de fleste saker svært liten myndighet; som regel kan de bare handle hvis systemets nasjonale medlemmer er helt eller delvis enige. Eksempler på slik institusjoner er WTO og FN. En overnasjonal institusjon med mer myndighet er EU.

• statsvitenskap
• styreform