rådyr

Rådyret har slank hals og lange bein i forhold til kroppsstørrelsen. Hodet virker butt og «trekantet» sett fra siden, og ørene er lange. Voksne dyr har en skulderhøgde på 65–80 centimeter og en vekt på 25–45 kilo.

De to kjønnene har en hårdusk ved kjønnsåpningen: råbukkene en «pensel» og rågeitene et «skjørt». Dette gjør det mulig å bestemme kjønn på voksne dyr i perioder råbukkene ikke har synlig gevir.

Rådyret innvandret til Europa trolig fra øst for om lag 500 000 år siden og var etablert i Spania og Frankrike for 200 000 år siden. Rådyret kom inn i Skandinavia fra sør for om lag 9000 år siden, etter siste istid. Det spekuleres også på om rådyret kan ha eksistert i Skandinavia før istiden.

Bestanden har siden variert mye, og rådyret var nær utryddelse i Sverige (og Skandinavia) rundt 1830. Fra en bestand på noen få hundre dyr i Skåne har rådyret ekspandert til praktisk talt hele den skandinaviske halvøya og kystområder i sør og vest i Finland.

I Norge etablerte rådyret seg i nyere tid først i grenseområdene mot Sverige i Østfold og Akershus. De første individene skal ha vært observert i Aremark rundt 1865. Tidlig på 1900-tallet var det faste bestander av rådyr flere steder i lavlandet rundt Oslofjorden og nordover i Hedmark.

I dag finner vi rådyr over det meste av landet, helt nord til Finnmark. I Nordland, Troms og Finnmark er det imidlertid usammenhengende forekomster, små bestander og til dels bare streifdyr. Det samme gjelder deler av Vestlandet fra Nordhordland til Romsdal.

Rådyrets viktigste leveområder er i skog og kulturlandskap i lavlandet, men den finnes også i biotoper opp mot skoggrensa i fjellet. Rådyret trives i mosaikklandskap hvor kulturmark og åpne landskap veksler med skog og kratt. Det gir stort utvalg av plantearter og nærhet mellom beiteområder og skjul.

Rådyr er selektive i kosten og velger beiteplanter og plantedeler som er lett fordøyelige og har høyt næringsinnhold. Det gjelder spesielt om sommeren, den viktigste tiden for vekst og oppbygging av kondisjon. Rådyret har relativt liten vom, og er tilpasset et kosthold med rask omsetting og opptak av næringsstoffer. Som konsekvens har rådyret flere og kortere beiteperioder i løpet av døgnet. Sommerernæringen består av gras, starr, urter, lyng, bladverk, kulturplanter og sopp.

Vinterdietten er langt mer næringsfattig, fiberrik og tungt fordøyelig. Så langt som mulig takler rådyret det ved å lete etter plantedeler som knopper av busker og trær, grønne skudd av lyng, lavarter, rotknoller, overvintringsskudd av gras og ellers det som forekommer av god næring. Fordøyelseshastighet og energiopptak er langsommere om vinteren enn om sommeren. For å klare seg i vinterhalvåret, med knapphet på mat og negativ energibalanse, går rådyret på «sparebluss» med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med om sommeren.

Rådyret har stor formeringsevne. Hunndyra blir oftest kjønnsmodne som ettåringer og kalver deretter årlig. Tvillinger og trillinger er vanlig.

Rådyrets reproduksjon skiller seg fra andre norske hjortedyr ved at de har såkalt forsinket implantasjon. Brunst og paring skjer i juli–august, og den befruktete eggcellen gjennomgår delinger frem til blastulastadiet. Implantering i livmoren skjer imidlertid ikke før mot årsskiftet, og først da kommer fosterutviklingen i gang. Derfor vil kalvene fødes til en tid på forsommeren når melkeproduserende rågeiter har tilgang til friske, næringsrike beiter. I noen tilfeller vil rågeiter som ikke ble drektig i ordinær brunsttid, kunne pare seg i november–desember. Da skjer befruktning, implantasjon og fosterutvikling direkte uten forsinkelse. Kalving skjer hovedsakelig fra slutten av mai og i juni.

I likhet med andre hjortedyr har rådyret godt utviklete sanser. Spesielt er god luktesans og hørsel viktig for en art som lever i skog. Godt syn er viktig for å oppfange bevegelser når dyra opptrer i åpent lende.

Rådyret har sekretkjertler som produserer signalstoff, flere steder på kroppen (bakfot, øyegrop og mellom klauvene). Bukker har en pannekjertel som trolig er spesielt viktig for revirhevding ved at sekretet gnis på busker og trær for å markere grensene. Sekret og luktstoff er viktig for kommunikasjon mellom artsfrender i forbindelse med sosial identifikasjon og reproduksjon.

Rådyr kan lage en rekke lyder. Mest vanlig er kontakt- og lokkelyder mellom rågeit og kalver (pipelyd). Kraftige «bjeff» varsler fare, i tillegg til at artsfrender advares med stamping med frambeina. Speilet (bakenden) kan også ha signalfunksjon ved at hudmuskler får de lyse håra til å sprike slik at hele speilet blir mer iøynefallende når det varsles om fare. Dette gjør det også lettere å følge etter et lederdyr under dårlige lysforhold.

Rådyrets størrelse gjør det utsatt for rovdyr, trolig med gaupe og rev som de viktigste. Også kongeørn og ulv kan ta rådyr, men omfanget er ukjent. Mange rådyr omkommer i trafikken, ettersom rådyr er vanlig nær trafikkårer og annen infrastruktur. Under harde vintre dør mange på grunn av sult og avmagring. Jakt er også en viktig dødsårsak.

Helsetilstanden hos norske rådyr er generelt god. Imidlertid er det påvist en rekke endoparasitter, innen hovedgruppene bendelormer, rundormer og ikter. Noen av disse kan ha alvorlige effekter hvis de forekommer i store antall, for eksempel lungeormer. Flere arter endoparasitter i mage-tarmsystemet er vanlige, uten dramatiske konsekvenser. Ektoparasitter som skogflått er vanlige på rådyr, det samme med pelslus. Særlig i grenseområdet mot Sverige forekommer også hjortelusflue.

Egentlige sykdommer og infeksjoner forårsaker trolig en liten andel av dødsfallene blant norske rådyr.

Gjennomsnittlig levealder er lavere (2–3 år) hos rådyr enn hos andre norske hjortedyr. Bare en liten andel individer i en bestand blir eldre enn 7–8 år. Maksimal alder antas likevel å være nærmere 15 år. Da er tennene så slitte at det svekker evnen til å finfordele og fordøye maten.

Både bestandsforhold og jakt på rådyr er dårlig dokumentert før 1900. Fra 1900 til 1927 var rådyr fredet, og bestanden vokste både i utbredelse og i antall. Frem til midt på 1970-tallet ble det skutt 3000–7000 rådyr årlig, men dette er en usikker indikator på rådyrets bestandsutvikling. Etter dette startet en markert bestandsøkning som gjenspeilet seg i stadig høyere fellingstall og med en topp i 1993 på 59 600 dyr. Etter den tid har jaktresultatet variert mellom 25 000 og 45 000 felte dyr i året.

Jaktstatistikken for rådyr er av flere grunner mindre presis enn for de andre norske hjorteviltartene. I tillegg varierer bestanden betydelig som følge av varierende vinterdødelighet og lokale rovdyrbestander.

Forvaltningen av rådyr skjer i dag etter lignende mønster som for elg og hjort, med krav om minsteareal for fellingsløyver, godkjente vald og forvaltningsområder.

• Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla)
• Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
• Familie: Hjortedyr (Cervidae)
• Underfamilie: Capreolinae (Telemetacarpale)

Rådyrslekten Capreolus har to arter, Europeisk rådyr (Capreolus capreolus) og Sibirsk rådyr (Capreolus pygargus). Sistnevnte art er større, har større og mer forgrenet gevir og er hovedsakelig utbredt i skogområder i den tempererte sone i et belte fra Kaukasus-Ural gjennom Asia til Japanhavet. De to artene viser forskjeller på kromosomnivå.

• hjortedyr
• rådyrjakt
• pattedyr i Norge
• dyreliv i Norge

• Cederlund, Göran og Liberg, Olof (1996). Rådyr: viltet og jakta. Naturforlaget.
• Andersen, Reidar; Mysterud, Atle; Lund, Erik (2004). Rådyret – det lille storviltet. Naturforlaget.
• Unsgård, John og Hægeland, Erling Eilert (1996). Rådyr og rådyrjakt i Norge. Landbruksforlaget.