samisk religion

Den samiske religiøse tradisjonen er svært lang. Det er ikke mulig å stadfeste akkurat hvor lenge samene har levd på Nordkalotten, men arkeologer har sporet samiske bosetninger 2000–2500 år tilbake i tid. Muligens har de levd i det som i dag regnes som samiske områder enda lengre.

Gjennom århundrenes løp utviklet samene et selvstendig samisk språk og en særegen kultur. Dette gjelder også for religiøse forestillinger og praksiser. Nøyaktig når og hvordan de først ble utviklet vet vi ikke.

Samisk er beslektet med andre finsk-ugriske språk som blant annet finsk og estisk, noe som tyder på slektskap og kontakt med andre finsk-ugriske folkeslag. Gjennom århundrenes løp utviklet samene et selvstendig samisk språk og en særegen kultur. Dette gjelder også religiøse forestillinger og praksis.

Den første kjente misjonen blant samer ble organisert fra Russland på 1500-tallet. Fra midten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet ble det satt i gang mer systematiske og omfattende tiltak for å kristne samene, særlig i Norge og Sverige. Det ble bygd flere nye kirker i Finnmark og Nord-Sverige, og etter hvert sendt ut misjonærer. I 1716 startet den organiserte misjonen på dansk-norsk side, under ledelse av Thomas von Westen og det statlige Misjonskollegiet. Fram til 1814 ble mer enn 130 misjonærer sendt til de samiske områdene. Misjonen var svært «effektiv». Prester og lærere satte i gang systematisk opplæring i lesing og bibelkunnskap, det ble innført kirkeplikt, og personer som fortsatte med tradisjonell religiøs praksis kunne bli straffeforfulgt. Aktiviteten førte til at den før-kristne samiske religionen i stor grad ble utryddet. En del praksiser og trosforestillinger har likevel overlevd som levende tradisjoner.

Det er tre hovedtyper av kilder til den førkristne samiske religionen: arkeologiske kilder, muntlig fortellingstradisjon og kristne misjonærberetninger.

Viktige arkeologiske kilder er gamle offersteder, samiske trommer (runebommer) og gudefigurer. Av muntlige kilder er særlig tradisjonelle myter, sagn, eventyr og stedsnavn viktige. Det har alltid vært en rik fortellertradisjon blant samene, og mange myter og fortellinger ble videreført til tross for misjonen. Deler av dette ble nedtegnet av forskere på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og finnes dermed i skriftlig form.

Misjonærberetninger er den klart viktigste skriftlige kilden til samisk religion på 1600- og 1700-tallet. Misjonærene sendte inn en stor mengde innberetninger til den dansk-norske statsadministrasjonen og det statlige Misjonskollegiet. I tillegg kan protokoller fra hekseprosesser i Norge og Sverige på 1600-tallet fortelle en del om tradisjonell religionsutøvelse blant samer. Seinere skriftlige kilder til tro og religiøs praksis blant samene vitner om stor grad av kristen innflytelse på samisk religion.

Både misjonærberetninger og rettsprotokoller må leses kritisk og med henblikk på intensjonene til de som skrev og fortalte om samisk religion. Mye av materialet er preget av misjonærenes fordommer og agenda. Mange opplysninger er feil eller misvisende, enten ubevisst eller som et bevisst valg fra forfatterens side. Sokneprest og misjonær Johan Randulf fortalte for eksempel inngående om hvordan samer fanger, dreper og steker små djevler. (Djevelsteking har aldri vært en religiøs praksis hos samene). Randulf var tydelig preget av en kristen forståelseshorisont, og kan tenkes å ha svartmalt situasjonen for å berede grunnen for misjon. For å danne seg et mest mulig riktig bilde, er det viktig å studere flere skriftlige kilder og flere typer kilder parallelt.

Det har vært store variasjoner i samisk religionsutøvelse, både regionalt og over tid. Det er sannsynlig at misjonærberetningene har overdrevet likheter. Det skyldes blant annet at misjonærene sammenlignet notater fra ulike områder, og brukte disse ulike beskrivelsene til å lage samlede fremstillinger. Slik har praksiser som bare var observert for et spesifikt område fått fremstå som typisk for samisk religion generelt.

Kildene viser at forestillinger om flere parallelle verdener har vært vanlig. I tillegg til den «vanlige» verden fantes det blant annet et rike for de døde (Jábmiid áibmu), et paradis (Sáivu), et dyrerike, et himmelrike og en underverden.

I tråd med samenes animistiske verdensbilde ble ting i naturen oppfattet som besjelet av ånder eller guder. Naturobjekter som fjell, steiner og trær kunne være i besittelse av en form for kraft eller krefter. Man kjenner også til menneskelagde gude- eller åndefigurer.

Ifølge tradisjonell tro hadde menneskene hjelpeånder (noaide-gadze eller saivo-gadze). Disse kunne se ut som små mennesker, og være kledd i fargerike samiske klær. De kunne også ha dyreform (da kalt Sáivu-loddi, Sáivu-guolli eller Sáivu-sarvvát). Både den samiske religiøse spesialisten, noaidi, og vanlige folk hadde hjelpeånder. Hjelpeåndene kunne gå i arv, selges eller gis i medgift.

I noen kilder skilles det mellom fire ulike kategorier guder, avhengig av hvor i kosmos de hadde sitt virkeområde: overhimmelske guder, guder på himmelen og i luften, guder på jorden, samt underjordiske guder. På samiske trommer (runebommer) var gjerne gudene avbildet ut ifra hvor de hadde sine maktområder.

Samenes rituelle og religiøse ekspert var noaiden. Noaiden hadde spesielle evner, og menneskene brukte noaiden til å komme i kontakt med gude- og åndeverdenen.

Med bistand fra sine hjelpeånder kunne noaiden foreta sjelereiser til paradis (Sáivu), til dødsriket (Jábmiid áibmu) eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller avdøde. På grunn av sin spesielle kontakt med ånder og guder kunne også noaiden bidra til å helbrede syke.

Noaiden brukte tromme (runebomme) for å komme i transe, slik at noaidens sjel kunne reise mens kroppen lå livløs tilbake. Han hadde også inngående kunnskaper om trommen og de religiøse figurenes symbolikk, og brukte trommen for å spå. Man la da en ring av metall eller en beinfigur på trommen og slo på trommen med en hammer av reinshorn. Ut ifra hvor ringen eller figuren bevegde seg, fikk man svar på ulike spørsmål. Å bruke trommen som et spådomsinstrument var trolig ikke forbeholdt noaiden, men kunne utføres av flere.

Mye av den religiøse aktiviteten fant sted i hjemmet, deriblant ofring. Ofring var en viktig rituell handling i den samiske kulturen. I det daglige ofret man gjerne hjemme eller ute i naturen, uten bistand fra en noaide. Offeret ble tilpasset hva man ofret for og hvem man ofret til. Vanlige offer var tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting eller dyr som reinsdyr eller hester, og da gjerne under ledelse av en noaide.

De fleste noaidene var menn. I det tilgjengelige kildematerialet fortelles det om noen få kvinnelige noaider, deriblant Rikuo-Maja (ca. 1660–1757) og Silba-Gåmmoe (1794–1870). I tingboksreferatet fra domsprosessen mot noaiden Poala-Ánde (Anders Poulsen), forteller han at han lærte sine kunster av sin mor.

Mange samiske myter, eventyr og sagn har overlevd fram til våre dager, enten som del av en fortsatt levende muntlig fortellertradisjon eller i skriftlig form. Disse er en uvurderlig kilde til samenes religiøse forestillingsverden. Den samiske språkforskeren Jens Andreas Friis skilte mellom tre kategorier av samiske fortellinger: for det første fortellinger om dyr, som handler om deres til dels overnaturlige evner, tilblivelse og egenskaper. For det andre fortellinger om mytiske vesener og samiske guder, som tradisjonelt har vært formidlet i eventyrform. For det tredje historiske myter, som gjerne handler om samenes møter med andre folkeslag. Samenes religiøse forestillinger formidles ofte parallelt med andre historier.

De samiske trommene (runebommer) er i dag det mest kjente og karakteristiske materielle uttrykket for samisk religion. I det sentral- og nordsamiske området ble trommen laget av en uthulet treknoll/rirkule, overspent med et reinsdyrskinn. Denne trommetypen kalles skåltromme (goavddis eller meavrresgárri på nordsamisk og goabdes på lulesamisk). Sørsamiske trommer er såkalte rammetrommer (gievrie). Her ble bunnen laget av et langt, tynt trestykke som er bøyd i en sirkel, og med to trepinner i kryss på baksiden. Også denne har reinsdyrskinn spent over stammen. På skinnet er det malt figurer som blant annet symboliserer ulike guder, dyr, hus og mennesker.

De kristne misjonærene så på trommene, som de mente var «trolltrommer» med skrekk og forferdelse. Samenes «afGuderier og Sathans Dyrkelser» måtte for all del stoppes, med den følge at runebommer systematisk samlet inn og endog brent av kristne misjonærer. Noen ble gjemt av samene ute i naturen, for aldri å bli funnet igjen. Cirka 80 av de opprinnelige trommene finnes fortsatt i dag. De fleste av disse er oppbevart i museer.

Det har vært et økt fokus på å tilbakeføre trommer til samiske museer og institusjoner. I januar 2022 ble Poala-Ánde (Anders Poulsen) sin tromme tilbakeført fra Nasjonalmuseet i København til RiddoDuottarMuseat (De samiske samlinger i Karasjok), og i oktober 2023 ble Freavnantjahke gievrie (Folldalstromma) overført fra Meininger museum i Tyskland til det samiske museet Saemien Sijte.

Kristendom er i dag den mest utbredte religionen i Sápmi. Mange samer er også sekulære. Hva og hvor mye av den gamle religionen som har levd videre er vanskelig å avgjøre. Det vi kan slå fast er at det siden 1980-tallet har vært en fornyet interesse for fortidens samiske religion. Samiske kunstnere som Nils-Aslak Valkeapää, Hans Ragnar Mathisen, og Iver Jåks bidro allerede fra 1970-tallet til at religiøse symboler og uttrykk ble tatt tilbake, vist frem, og gjort kjent. Den eldre samiske religionen lever slik videre som kulturarv.

Også i samtidsreligion finnes eksempler på en fornyet bruk av fortidens samiske religion. Fra 1990-tallet brukes betegnelsen samisk sjamanisme om disse nye religiøse bevegelsene. En lignende bruk finnes i enkelte kristne miljøer, under ledelse av blant andre den samiske teologen og forskeren Tore Johnsen. I kontrast til misjonærenes beskrivelse av den samiske religionen som hedensk og farlig, beskriver Johnsen den gamle religionen som en verdifull ressurs. Felles for disse ulike miljøene er også en fornyet interesse for fortidens religiøse geografi, i form av hellige fjell, offersteder osv.

• samenes historie
• religion i Norge
• kristendommens historie i Norge
• Norges Samemisjon

• Religioner.no – Samisk religion

• Bäckman, L. (2013). Studier i samisk religion. Stockholm : Institutionen för etnologi, religionhistoria och genusvetenskap.
• Fonneland, T. og T. Olsen. (2015). "Samisk religion" i dag: Kyrkjeliv, urfolksidentitet og nyreligiøsitet. Religion og livssyn: Tidsskrift for religionslærerforeningen i Norge, 6-14.
• Kristiansen, R. (2005). Samisk religion og Læstadianisme. Bergen: Fagbokforlaget.Mebius, H. (2003). Bissie: Studier i samisk religionshistoria, Jengel,
• Myrhaug, L. (1997). I Modergudinnens fotspor: Samisk religion med vekt på kvinnelige kultutøvere og gudinnekult. Oslo: Pax forlag.
• Olsen, B. og L.I. Hansen. (2022). Samenes historie – fram til 1750. Oslo: Cappelen Damm AS.
• Rydving, H. (2010). Tracing Sami traditions: In search of the Indigenous religion among the western Sami during the 17^th and 18^th centuries. Oslo: Novus forlag
• Sveen, A. (2003). Mytiske landskap – ved dansende skog og susende fjell. Orkana forlag
• Opitz, S. (2023). “The Institutional Process of Repatriation of Indigenous Heritage: The Case of the Sami Drum Freavnantjahke gievrie”, masteroppgåve, UiT Norges Arktiske Universitet.