Få terrorgrupper har oppnådd sine mål, men flere har hatt delvis suksess. Ku Klux Klan halte ut demokratiseringen av sørstatene i hundre år. Terror spilte en viss rolle i opprettelsen av Irland, Israel, Kypros og Algerie. IS styrte store områder av Syria og Irak i noen år, og islamistiske grupper har bidratt til borgerkrig og svekkelse av stater i deler av Midtøsten og Afrika. Terrorangrep har også i noen få tilfeller utløst hendelser som indirekte til fører til måloppnåelse, slik som den jugoslaviske nasjonalisten Gavrilo Princips attentat mot Østerrike-Ungarns tronfølger Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914. Østerrikes reaksjon på mordet utløste første verdenskrig, og en jugoslavisk stat ble til slutt opprettet.
Gitt at så få terrorister oppnår sine mål, er det stort debatt blant forskere om hvorfor terrorisme finner sted. Det viktigste svaret er at terrorisme er en politisk strategi: et virkemiddel som en gruppe tar i bruk for å oppnå et gitt mål. Selv om bare noen få grupper har oppnådd sine mål, er eksemplenes makt sterk: På 1960-tallet viste palestinske grupper til hvordan jødiske grupper hadde brukt terrorisme mot britene 20 år tidligere, og disse lærte i sin tid mye av kampen for irsk selvstendighet i 1919–1921. Mange terroristgrupper hevder for øvrig at de tyr til terrorisme som en siste utvei, ikke nødvendigvis fordi de tror de kan oppnå målene sine på kort sikt.
I tillegg har terrorgrupper det til felles med andre organisasjoner at organisasjonens overlevelse i seg selv etter hvert blir et viktig mål. Å vise handlekraft for å mobilisere støttespillere, oppmuntre medlemmer og skaffe nye rekrutter er derfor i mange tilfeller delmål ved terroraksjoner. Klarer terrorister å provosere fram en overreaksjon fra staten, kan de rettferdiggjøre ytterligere bruk politiske vold. Klarer de det ikke, har historien vist at det er stor fare for at de forvitrer.
På samfunnsnivå har en del forskere fremmet strukturelle forklaringer på terrorisme, knyttet til fattigdom, etnisitet eller religion. Her er det et viktig skille mellom underliggende faktorer som gjør terrorisme mer sannsynlig, for eksempel undertrykkelse, diskriminering, udemokratiske regimer og brudd på menneskerettighetene, og utløsende faktorer som har direkte effekt, først og fremst politiske hendelser.
På individnivå kan en rekke forskjellige motivasjoner slå inn, fra hevn for opplevd undertrykkelse til forsøk på å oppnå ære og berømmelse. Eventyrlyst og ønske om kamperfaring har vært en fellesnevner for «fremmedkrigere», fra sionistiske deltakere i konflikten i Palestinamandatet i mellomkrigstiden til europeiske fremmedkrigeres jihad i Midtøsten i nyere tid. Etter terrorangrepet mot redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i 2015 oppsto en debatt i Frankrike om hvorvidt forklaringen var «radikalisering av islam» eller «islamiseringen av radikalisme». Det er også en viktig gråsone mellom soloterrorisme og vold utført av utilregnelige kriminelle, som blant annet var et tema i 22. juli-rettssaken i Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.