tidlig kristendom

De tre århundrene som gjerne regnes som oldkirken, var preget av stort mangfold. Kildene viser at det var uenighet om sentrale spørsmål allerede i den eldste menigheten. Det gjaldt først og fremst spørsmålet om Moselovens gyldighet. Menigheten i Jerusalem, som bestod utelukkende av jøder, fortsatte naturlig nok å leve som jøder også etter at de hadde kommet til tro på Jesus.

Da hedninger, det vil si ikke-jøder, kom til tro på Jesus som Messias, ble spørsmålet om Moselovens fortsatte gyldighet aktualisert: Var hedningene forpliktet til å la seg omskjære og holde Moseloven? Paulus var tydelig på at det ikke var nødvendig, men noen i Jerusalem-menigheten hevdet det motsatte. Denne uenigheten foranlediget et møte i Jerusalem («apostelkonsilet»), der «noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro» sto fram og hevdet at hedningene måtte «omskjæres og pålegges å holde Moseloven» (Apostlenes gjerninger kapittel 15, vers 5). Menighetens ledere med Peter og Jakob (Jesu bror) i spissen støttet Paulus og det ble fattet et vedtak om at hedningene ikke skulle pålegges unødvendige krav (slik også Paulus’ brev til galaterne kapittel 2, vers 1–10).

Et av de sentrale stridsspørsmål i den tidlige kristendom var forholdet mellom den gammeltestamentlige/jødiske gudstro og Jesu forkynnelse. De fleste kristne trodde at den Gud Jesus talte om, var Jahve, Israels Gud. Markion og ulike gnostiske retninger mente imidlertid at den gammeltestamentlige Gud var en laverestående makt, fjernt fra den høyeste Gud som Jesus talte om.

Mens de tidligste kristne forventet Jesu snarlige tilbakekomst, ble de eskatologiske forventningene gradvis utsatt. På midten av 100-tallet oppstod montanismen, som videreførte kristendommens mer opprinnelige forventning om en snarlig historiens slutt. Selv om montanismen fikk en markant oppslutning, ble bevegelsen snart fordømt som kjetteri av regionale kirkemøter og bidro til at mer umiddelbar endetidsforventning forsvant fra dominerende kristendom.

Det var også ulike oppfatninger om hva oppstandelsen innebar. Mens Paulus videreførte mer utbredte jødiske forestillinger om at oppstandelsen innebar en åndelig kropp og ikke «kjøtt og blod» (1. Korinterbrev kapittel 15, vers 35–50), poengterte Lukasevangeliet (kapittel 24, vers 36–43) og de fleste kirkefedre at oppstandelsen inkluderer nettopp «kjøtt og bein» i overensstemmelse med tradisjonelle greske forestillinger om fysisk udødelighet. (Se artikkelen om oppstandelse.)

Mangfoldet i den tidlige kristendom kan i særlig grad tydeliggjøres ved de mange gnostiske retningene som gjorde seg gjeldene fra 100-tallet. Selv om de ikke utgjorde noen enhetlig bevegelse, fantes det noen fellestrekk, først og fremst vektleggingen av en esoterisk kunnskap som vei til frelse, forbundet med et negativt syn på materien og en oppfatning av at den gud som skapte verden (demiurgen), var en laverestående makt, tydelig adskilt fra den virkelig transcendente Gud. Tidligere var de gnostiske retningene bare kjent fra sine kirkelige kritikere, men funnet av en rekke gnostiske manuskripter fra 300- og 400-tallet funnet utenfor landsbyen Nag Hammadi i Egypt i 1945, endret dette. Nag Hammadi-tekstene (og noen andre koptiske tekster funnet i Egypt) vitner om ulike gnostiske retninger som i større eller mindre grad gjorde bruk av bibelske tekster og forestillinger.

Den kristne kanon ble også etablert i løpet av tidlig kristendom. Fra jødedommen overtok man de hellige skriftene som senere ble kalt Det gamle testamente. Dessuten sirkulerte de fire evangeliene og Paulus-brevene i de kristne menighetene. Omkring år 140 lanserte Markion det tidligste eksempelet på en kristen kanon. Siden han forkastet Det gamle testamente, var det bare tale om tekster som etter hvert ble en del av Det nye testamente: Et forkortet Lukasevangelium og Paulus-brevene (med unntak av brevene til Timoteus og Titus, de såkalte pastoralbrevene). Basert på antatt apostolisk opprinnelse, stor utbredelse og allmenn bruk i de kristne menighetene fremstod det etter hvert en avgrenset gruppe tekster som ble kjent under betegnelsen Det nye testamente. Sammen med Det gamle testamente (i Septuagintas versjon) fikk disse skriftene status som den kristne kanon.

Kristne ble tidlig utsatt for sporadiske forfølgelser, først av jøder som så dem som jødiske blasfemikere som måtte straffes etter loven, og siden også av grekere, romere og andre. Ulike lokale forfølgelser hadde gjerne utgangspunkt i pagane naboer som trodde at tørke, flom, jordskjelv, epidemier og andre ulykker var en guddommelig straff for at kristne fordømte de gamle gudene og nektet å delta i tradisjonell kult. Rykter om incest og kannibalisme i sammenheng med nattverdsmåltidet, synes også å ha bidratt til et negativt syn på kristne. Lokale myndigheter var noen ganger involvert, men med unntak av Neros (37–68 evt.) forfølgelse av kristne i Roma etter bybrannen i år 64, spilte ikke keisermakten noen sentral rolle før år 250. Bare to kristenforfølgelser, i 250 og 303, berørte hele Romerriket, begge med utgangspunkt i blant annet krav om at alle, unntatt jødene, skulle ofre til de romerske gudene for keiserens velvære. I det persiske sasanideriket var det også til tider forfølgelser.

Kristne som ble drept under forfølgelsene, spilte en sentral rolle i den nye religionen. De ble sett som helgener, mens beretningene om deres martyrier utbroderte lidelsene, motet og mirakuløse hendelser knyttet til deres død. De to store forfølgelsene førte til flere skismaer blant kristne: novatianere, donatister og meletere brøt alle med den dominerende kirken fordi den aksepterte kristne som hadde fornektet sin tro for å unngå forfølgelse av de romerske myndighetene.

Asketisme satte også sitt preg på tidlig kristendom. For eksempel mente Paulus at seksuell avholdenhet var å foretrekke. Ugifte, hjemmeboende døtre ble i alle fall siden 100-tallet sett som en velsignelse for hele familien, mens munker og nonner som levde i byer og landsbyer er bevitnet fra 200-tallet av. Asketismens vektlegging av faste og seksuell avholdenhet baserte seg på forestillinger om at man skulle strebe etter å gjøre kroppen slik kristne mente var mest mulig opprinnelig – nærmest mulig den udødelige tilstanden der menneskeheten trengte verken mat eller forplantning. De tidligste munkene og nonnene ble på 300-tallet så overskygget av de første asketene som slo seg ned i ødemarken, at disse ørkenfedrene ofte feilaktig fremstilles som klostervesenets grunnleggere.

• kristendom
• kristendommens historie