Apollo (amerikansk romprogram)

Kommandoseksjonen var romfartøyets kontrollsenter, og ble brukt som oppholds- og arbeidssted for astronautene under hele ferden unntatt perioden da månelandingsfartøyet opererte på egen hånd. Den var formet som en kjegle med en diameter på 3,9 meter og en høyde på 3,2 meter. Vekten ved oppskytning var cirka 5,5 tonn. Selve kabinen rommet blant annet styreinnretninger og instrumenter, inkludert navigasjonsutstyr og en datamaskin.

Kommandoseksjonen var den eneste delen av romfartøyet som vendte tilbake til Jorden, og hadde derfor utenpå et lag av rustfritt stål kalt «honeycomb» fordi den minner om bikubestruktur, og ytterst et varmeskjold. Når kommandoseksjonen vendte tilbake til Jorden, møtte den atmosfæren med en hastighet av omkring 11 kilometer i sekundet, og skjoldet beskyttet dels ved at smeltet materiale ble fjernet (ablasjon), dels ved en fordampning og dels ved forkulling. I siste fase av landingsoperasjonen ble hastigheten redusert til rundt 35 kilometer i timen av tre fallskjermer med en diameter på 25 meter.

Kommandoseksjonen hadde et stillingskontrollsystem basert på tolv små rakettmotorer. Ved oppskyting var det montert et 10,3 meters redningstårn med en rakett øverst på seksjonen. Tårnets oppgave var å frigjøre seksjonen under oppskytingen hvis det oppstod fare for astronautene. Tårnet ble ellers frigjort få minutter etter starten.

Serviceseksjonen var ikke bemannet, men rommet en relativ stor rakettmotor, drivstoff til rakettmotoren, kommandoseksjonens primære strømforsyningssystem (tre brenselceller), drivstoff til brenselcellene og mesteparten av oksygenet til kommandoseksjonens kabinatmosfære. Rakettmotoren hadde en skyvekraft på 91,2 kilonewton, og ble brukt til banekorreksjoner mellom Jorden og Månen, til å bremse opp romfartøyet for å komme inn i kretsløp rundt Månen samt til å øke hastigheten i månebanen for å innlede hjemreisen. Serviceseksjonen ble koblet fra kommandoseksjonen like før tilbakevending i jordatmosfæren.

Seksjonen var sylinderformet med en høyde på 7,5 meter, en diameter på 3,9 meter og en oppskytningsvekt på cirka 24 tonn. For stillingskontroll og mindre manøvre var den utstyrt med 16 små rakettmotorer.

Månelandingsfartøyet besto av en landingsdel og en startdel. Landingsdelen omfattet blant annet landingsstellet og landingsmotoren med drivstoff. Det rommet også instrumentlasten og eventuelt månekjøretøyet. Landingsmotoren kunne skyvekraftreguleres i området 4,6–43,8 kilonewton.

I startdelen var en 15,6 kilonewton sterk startmotor med drivstofftanker og mannskapskabinen, som også ble brukt som oppholdskvarter på Månen når astronautene ikke var ute på overflaten. Månelandingsfartøyet hadde en høyde på syv meter, en største bredde på 9,5 meter diagonalt mellom føttene på det utfelte landingsstellet og en startvekt på rundt 14,7 tonn. Hele Apollo-fartøyet hadde, med redningstårnet på toppen, en lengde på 25 meter og en startvekt på cirka 44 tonn.

I november 1969 gjennomførte Charles Conrad, Alan Bean og Richard Gordon med Apollo 12 en ny månelandingsekspedisjon. Landingen foregikk i Stormenes hav.

Apollo 13 ble skutt opp i november 1970. Den skulle egentlig ha landet ved krateret Fra Mauro, men en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen 56 timer etter oppskytningen førte til at all oppmerksomhet måtte samles om å bringe astronautene James Lovell, Fred Haise og John Swigert velberget tilbake til Jorden.

Månelandingsfartøyet fra Apollo 14 landet i 1971 bare 27 meter fra det utpekte punktet nord for Fra Mauro-krateret. Astronautene Alan Shepard og Edgar Mitchell oppholdt seg totalt 33,5 timer på Månen, derav 9 timer og 25 minutter utenfor romfartøyet i to perioder, mens Stuart Roosa kretset rundt i ventebane.

Apollo 15, 16 og 17 hadde et noe modifisert månelandingsfartøy, som blant annet tillot lengre oppholdstid på Månen. De hadde også med det elektrisk drevne kjøretøyet Lunar Roving Vehicle. Apollo 15 ble skutt opp i 1971 med David Scott, James Irvin og Alfred Worden om bord. De to førstnevnte landet ved Hadley-Apenninene. De var utenfor månelandingsfartøyet i tre perioder med en samlet varighet på 18 timer og 33 minutter. De tilbakela 27,9 kilometer og samlet 76,6 kilo prøvemateriale.

John Young og Charles Duke fra Apollo 16 (skutt opp i 1972) landet ved Descartes og var ute i totalt 20 timer og 14 minutter. De tilbakela 26,7 kilometer og samlet 95,4 kilo materiale, mens Ken Mattingly kretset rundt Månen i ventebane.

Siste måneferd i Apollo-programmet ble innledet sent i 1972, da Apollo 17 startet med Eugene Cernan, Harrison Schmitt og Ronald Evans om bord. Cernan og Schmitt landet ved Taurus-Littrow. De var i arbeid utenfor månelandingsfartøyet i 22 timer og 5 minutter, tilbakela 35 kilometer og samlet 115 kilo prøver. Ferden, som varte i 301 timer og 52 minutter, var den lengste i månelandingsprogrammet.