Vilhelm Krag var i løpet av sitt drøyt sekstiårige liv en produktiv prosaforfatter, journalist, forlagskonsulent, instruktør og teatersjef, men først og fremst er han kjent som Sørlandets dikter og den som gav landsdelen navnet. Han var ynglingen som med sine nyromantiske dikt steg som en Ikaros mot solen, for deretter å styrte – ikke i Egeerhavet, men ned til de gamle sjøulkene Maarten og Silius hos gamle skipper Langfeldt i Ny-Hellesund.
Krag ble født i Madam Hamres hus på Torvet i Kristiansand, men flyttet som treåring til Østre Strandgate 53, hans barndoms hage. På farssiden tilhørte han en gammel dansk-norsk slekt av prester og offiserer, hvor navnene går i arv tilbake til 1600-tallet. Faren var veiingeniør, jernbaneforkjemper og stortingsmann; moren var datter av en bergmester i Meldal.
Som 17-åring flyttet Krag til Kristiania, der han fullførte latingymnaset og ble russeformann og jusstudent. Her ble han boende livet ut, bortsett fra et par avbrekk i Kristiansand-området og København. Han tilbrakte likevel mye tid på Sørlandet, der hans venner 1917 kjøpte fiskerbruket Havbugta i Ny-Hellesund til ham. Og han reiste mye – fire ganger til Italia, 16 ganger til Paris, rundt Island og til Algerie og Tunisia.
Han var en markant kulturpersonlighet i sin tid – aristokratisk, morsbundet og periodemelankoliker, journalist og sørlandsforkjemper, forfatter av 43 bøker, instruktør ved Christiania Teater, Sekondteatret og Fahlstrøms Theater, sjef for Nationaltheatret, hovedkonsulent for Aschehoug forlag, formann i Den norske Forfatterforening (1905–08), redaktør av Juleaften og Kringsjå, bevaringsmann, språkmann, forsvarsvenn og en fanatisk kommunisthater, som etter den russiske revolusjon advarte norske kvinner mot å gå med smykker på Karl Johan: “Husk, mine damer! der er mange misunnelige og hatefulle blikk, som følger dere!”, skrev han i Urd.
Som dikter spriker han i alle retninger. I sin lyrikk, som er inspirert av Holger Drachmann og J. P. Jacobsen, Gustaf Fröding og folkeviser, skifter han fra stormende livsglede til avsindig vemod, fra det utsøkt høystemte til det mest folkelige i én og samme bok. I sine romaner henter han ofte handlingen fra embetsmanns- og offisermiljøet, som han beskriver både nostalgisk og ironisk, enten han tar for seg undertrykte prestedøtre, sjarmante løytnanter eller den alltid buldrende Major von Knarren, som går til krig for et fat madeiravins skyld. Skuespillene hans veksler mellom enfoldige sørlandske folkekomedier og italienske renessansedramaer på vers. Men uansett sjanger blir folk sjelden lykkelige i hans bøker. De er fulle av svik og bedrag, uten at de plutselige katastrofene forklares psykologisk, og hanreimotivet går stadig igjen.
Krag debuterte som avisreporter allerede 13 år gammel, og han hadde sitt første dikt på trykk som 16-åring. Sitt gjennombrudd fikk han da Jens Thiis istemte hans nyskapende og eksotiske dikt “Fandango” i Studentersamfundet 25. oktober 1890. Og med sin debutbok Digte året etter ble den 19-årige poet “konge for en dag, ja for et langt lyrisk år”, skrev kritikeren Carl Nærup. Med sin forkjærlighet for tsjerkesserinner og persiske roser, “solsilkehår” og “duedunhvite armer” innledet han nyromantikkens periode i norsk litteratur. “Vilhelm Krag het mannen, skolen, retningen,” konstaterte Nærup.
Krag fulgte opp med den elegiske prosadiktboken Nat, den eksotiske Sange fra Syden og den pessimistiske Nye Digte. Men gradvis ble han mindre europeer og mer sørlending, og med Vestlandsviser, Sange fra min ø og Viser og vers skjenket han oss alle de muntre visene som til Johan Halvorsens musikk for alvor gav landsdelen en identitet: “Jeg veid 'kje noe så forførande som skjælvekrøller bag ørane!”
Den samme utvikling gjennomgikk han i sine prosabøker. Det er visse lokale drag allerede i debutromanen Hjemve, men riktig sørlandsk blir han først i de halvt journalistiske bøkene Holmerne de graa, Vandringsmand, Fra det blaa Bryggerhus og Hos Maarten og Silius. Her gir han et ganske krasst bilde av landsdelen. “Dette religiøse hvepsebøle” skriver han om det lett gjenkjennelige Høvåg. Han blir mildere stemt av de to gamle sjøulkene Maarten og Silius i Stensundet – de som er inspirert av skipper Nicolay “Lyna” Langfeldt i Ny-Hellesund. Hans beste prosabøker er kvinneromanene Lille Bodil, som er et radikalt oppgjør med den besteborgerlige dobbeltmoral, og Rachel Strømme og Thea Marie, som begge handler om religiøs fanatisme og kvinneundertrykkelse. Interessant er også skilsmisseromanen Verdensbarn, hvor Krag skildrer sin samtid på en måte som virker selvopplevd. Men det var først med den poetiske erindringsboken Min Barndoms Have at han opplevde noe som lignet sin første suksess igjen. Og like vakkert som han her skriver om dikterbroren Thomas' barndom, beskriver han foreldrenes død i Dengang vi var tyve Aar.
Av Krags skuespill slo de nostalgiske enakterne De gamles juleaften og Solnedgang godt an i hans ungdom. Men verken det Peer Gynt-aktige eventyrspillet Vester i Blaafjeldet eller incestdramaet Den sidste dag ble oppført på scenen, og det ble heller ikke det bitter-romantiske ridderspillet Livet en Leg, som mange holder for å være hans beste skuespill. Suksess fikk han heller ikke med sitt dramatiske hovedarbeid, det velklingende, shakespearske renessansedramaet på vers, Sangen om Florens. Hans eneste overlevende stykke er folkekomedien Baldevins bryllup, der budskapet lyder om at “nei sågu om det gjør så meget, om en har svidd sosen, lidegranne, når bare stegen er god”!
Vilhelm Krag var fungerende sjef på Nationaltheatret fra høsten 1907 og fast teatersjef fra nyttår 1908 til høsten 1911. Som teatersjef satte han sin ære i å oppføre flest mulig norske stykker. Og selv om dette gikk ut over økonomien, satte han sin stilling inn på ikke å oppføre kassasuksessen Den glade enke! Han var også skuespillernes mann, men så mild at de ikke alltid skjønte hva han egentlig mente. “Du var ikke noen videre fremragende teatersjef,” sa tidens ledende teaterkritiker Sigurd Bødtker, “men du var svært flink til å legge ned blomster på en grav. Det kledte deg virkelig. Du pyntet!” Mindre staselig ble han ikke da kong Edvard 7 av Storbritannia utnevnte ham til medlem av 4. klasse av Victoria-ordenen etter å ha besøkt Nationaltheatret sammen med sin datter, dronning Maud. 1911 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Som hovedkonsulent for Aschehoug i de siste 22 år av sitt liv behandlet Krag 2400 av forlagets 12 000 manuskripter i perioden. For forleggeren William Nygaard var han den mest lojale tjener, for forfatterne var han “en snill og elskverdig St. Peder”, mente Gabriel Scott. Som konsulent reagerte han følelsesmessig mot bolsjeviker, skrivende seminarister, treske fruentimmere som bedrar sine menn – og ungpikeskildringer: “Uffa meg, og duda og isj og fy! Jeg tåler ikke arten; jeg er ganske uduelig til noenlunde å kunne se denne litteraturs ynde,” skrev han. Saklig var han ikke alltid: “Jeg har grublet over hvorfor dikteren har kalt sin diktsamling 'Utsikt fra galgen' og jeg finner ingen annen grunn til dette besynderlige navn enn han burde dingle i en galge for å ha skrevet så utsøkt redselsfulle vers som disse,” kunne han skrive – til innvortes bruk i forlaget.
Som journalist kjempet han for Sørlandet, et navn han selv lanserte i Morgenbladet 16. mars 1902. Han skaffet hjembyen Wergelandmonumentet og kjempet for statsarkiv og Sørlandsbanen, kraftutbygging og fiskarlag, telefonutbygging og skipsanløp, for arkitektur og husflid; ja, den sarte poet, som startet sin karriere med “Ikke janitsjarmusikk!” ble også en av de sterkeste forkjemperne for Brigademusikken i Kristiansand. Men han syntes ikke at hans innsats ble satt pris på. “Når mine egne, christianssanderne, ba meg holde kjeft og spurte om hvem som hadde sendt brev etter meg, da syntes jeg jo nu og da det var litt vondt,” skrev han til Fædrelandsvennens redaktør mot slutten av sitt liv.
Krag var på mange måter en tragisk skikkelse. I sin ungdom var han dypt forelsket i Maggen Dons, “min maidags brud”, som satte sterkt preg på hans diktning. Men hun syntes han ble “en selsom fremtoning” av suksessen, og Knut Hamsun var enig: “Det er svært saa Anerkendelsen har steget ham til Hovedet, jeg kendte næsten ikke den unge Mand igjen. Men det burde han lade være med,” skrev han til sin kone. Maggen giftet seg senere med Nils Kjær.
1897 giftet Krag seg med Alexander Kiellands yndlingsdatter Baby i Paris. Det likte ikke Kielland. Han satt hjemme i Stavanger og gråt: “Det var den forferdeligste dag i mitt liv – og i Baby's,” skrev han i sine dagbokopptegnelser. Paret skiltes, og Vilhelm Krag nevner ikke Baby med ett ord i sine memoarer, til tross for at de fikk fire barn sammen.
Etter den lysende starten ble Krag etter hvert skuffet over kritikken, og han fikk med årene stadig mindre tro på sin diktning. Han følte seg forbigått og var overbevist om at han ville blitt en bedre forfatter hvis han hadde hatt bedre råd. Han hadde konstant pengesorger og led av sykdommer og depresjoner. Han var “ausgeschriben”, syntes han – utskrevet.
Han ble likevel sterkt hyllet som Sørlandets dikter mens han levde, og han dyrkes i dag mer enn noen gang i landsdelen. Fædrelandsvennens lesere kåret ham ved tusenårsskiftet til århundrets sørlending, Jostein Andreassen i Vilhelm Krag-selskapet gir ut hans samlede dikt og mange prosastykker, trubaduren Ivar Bøksle tonesetter og utgir hans viser. Fra før har nærmere 100 komponister skrevet 300 sanger til hans tekster – bare Bjørnstjerne Bjørnson er mer populær. Men på landsbasis er han ufortjent glemt. Der skrek en fugl og Hvorfor hyler de sorte hunde er vers som Sigbjørn Obstfelder kunne ha skrevet, og dikt som det monumentale Øen, Yachten og I de forunderlige blonde netter står seg godt i norsk lyrikk.
“Jeg er så lei av livet,” skrev Vilhelm Krag med skjelvende skrift til en venn i sitt siste leveår. “Jeg forstår ikke, hvorfor jeg ikke kunne få fred nu.” Han var syk og ensom og led av både lammelse i føttene, lungebetennelse, hjernerystelse og tannbesvær. Han døde av nyresvikt i sitt kjære Havbugta 1933, 61 år gammel, og kisten ble under stort seremoniell ført med båt til Oslo, der han ble bisatt og hans urne nedsatt i morens grav på Vår Frelsers gravlund.