Hva er det med Jon Fosse?

Kombinasjonen av anonymitet og allmenngyldighet er sannsynligvis noe av grunnen for den universelle appellen Fosses tekster har på publikum verden over.

Denne artikkelen er over 19 år gammel

Få og ofte navnløse personer, liten grad av ytre handling og stor grad av språklige gjentakelser. Jon Fosse skriver innen samtlige litterære sjanger, men spesielt dramatikken hans har fått en eventyrlig internasjonal suksess og i år er han utnevnt til Festspilldikter.

Ane Kristine Aadland (bildet)

er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved UiB og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Prosopopeia.

JON FOSSE (f.1959) har siden debutromanen Raudt, svart (1983) gitt ut over førti forskjellige bøker innenfor de aller fleste litterære sjanger, og de fortsetter å komme i raskt tempo. Romanene Mela n cholia I og II (1995, 1996), om maleren Lars Hertervig, diktsamlingen Auge i vind (2003) og all-alderboka Kant (1990), er alle glitrende eksempler på at Fosse er en stor forfatter også utenfor scenen.

All-alderlitteraturbegrepet lanserte Fosse i essayet «All-alderlitteratur» (i Gnostiske essay , 1999), som et utvidet barnelitteraturbegrep: litteratur tilpasset barn er ikke nødvendigvis bare for barn, men har av og til en litterær kvalitet som gjør den interessant for alle aldre, og dermed må ha samme estetiske kvalitet som annen litteratur. Fosses essaystikk, spesielt teoriene rundt fortellerinstansen «skriveren», plasserer ham ikke bare som skjønnlitterær forfatter, men også som viktig tenker rundt det litterære, blant annet i forhold til sjangeren som de siste årene har vært Jon Fosses viktigste, nemlig dramatikken.

Til tross for at romanene, diktene og essayene hans holder en svært høy kvalitet, er det dramatikken som har fått mest oppmerksomhet, og han er i dag verdens mest spilte samtidsdramatiker. Fra teaterdebuten Og aldri skal vi skiljast (1994), er teaterstykkene til Fosse blitt satt opp over hele verden, og forfatterens enorme produktivitet gjør at nye stykker stadig har premiere rundt om i verden.

EN KONSEKVENS av at han skriver innenfor så mange og ulike sjanger, er bruken av de samme fablene eller handlingsforløpene i flere verk. For eksempel har romanen Det er Ales (2004) delvis samme handlingsramme som teaterstykket Ein sommars dag (1998), mens vi i teaterstykket Vakkert (2001) finner igjen handlingstråder fra romanen Naustet (1989).

Hva kan så dette si oss om Jon Fosses litteratur? Blant annet at den ytre handlingen ikke er det viktigste i disse tekstene. Det må altså finnes noe annet, noe bak eller over handlingen som løfter disse tekstene opp over det som fortelles. Mennesker som snakker med hverandre, dialog, er essensen i ethvert drama, men i Fosses tekster er de øvrige virkemidlene skåret ned til et minimum, noe som gir språket et sjeldent tydelig fokus.

Det kanskje sterkeste kjennetegnet på Fosses dramatikk er nettopp denne minimalismen. I Jon Fosses tekster møter vi få og ofte navnløse personer (Kvinne, Mann, Den Andre Mannen osv.), og liten grad av detaljrealisme i form av rekvisitter, scenografi og handlingssted. Dette gir stykkene en anonymitet som forsterker inntrykket av at teksten er allmenngyldig: Mangelen på ytre kjennetegn ved verken sted eller personer, gjør at disse stykkene kan være hvor som helst, hvem som helst. Kombinasjonen av anonymitet og allmenngyldighet er sannsynligvis noe av grunnen for den universelle appellen Fosses tekster har på publikum verden over.

Det er Jon Fosses lett gjenkjennelige språk som er det viktigste med disse teaterstykkene, og ikke bare som gjenkjennelsespunkt i forfatterskapet. Språket har en sentral rolle og en nærmest fysisk tilstedeværelse i disse teaterstykkene, noe som understrekes av knappheten på utenomtekstlige virkemidler.

SELVE SPRÅKET i Jon Fosses tekster er repetitivt og rytmisk, og den musikaliteten dette gir, gjør at ikke bare innholdet, men også det fysiske i språket får en viktig funksjon (og jeg hadde nær sagt: «en stor rolle») i disse skuespillene. Det rytmiske og det klanglige tilfører Fosses tekster en viktig musikalsk dimensjon, som her, i teaterstykket Draum om hausten (1999):

Tenk på meg På far din Kom tilbake Du må ikkje forsvinne Du må ikkje Gløym oss ikkje Kom tilbake Kom tilbake Du må ikkje gå Dette minimalistiske, språkfokuserte teateret er ikke nytt i dramatisk sammenheng, og Fosses tekster har da heller ikke oppstått i et vakuum. Samuel Beckett, en av de fremste eksponentene for det såkalt absurde teater , benytter seg i sine teaterstykker, hvorav Mens vi venter på Godot (1952) er det mest kjente, minimalt med ikke-språklige virkemidler, men i motsetning til hos Fosse, er personene plassert i en absurd setting, og fører underlige dialoger uten særlig referanse til virkeligheten. Dialogen som Fosses personer fører er ikke absurd, men tvert imot hverdagslig. De snakker på en repetitiv måte, snarere forbi hverandre enn med hverandre, de tar hyppige pauser, og de snakker ofte på en relativt tung, nesten depressiv måte, også her fra Draum om hausten : «Og eg skal seie deg/At ofte/Når eg vil dø/Tenkjer eg på deg [...] Og eg vil oftare dø når eg merkar at du er der/enn når eg ikkje merkar at du er der.»

Dette innesluttete og tungsindige gjør at mange peker på det vestlandske landskapet og den vestlandske væremåten som utgangspunkt for dette særegne språket, kanskje er det rett og slett slik vi snakker her på Vestlandet?

SKUESPILLET Draum om hausten som nå settes opp på Den Nationale Scene i forbindelse med Festspillene, er etter min mening et av hans beste teaterstykker. Handlingen i teaterstykket strekker seg over flere år, og vi møter personene Mann, Kvinne, Mor, Far og Gry, som på ulike måter står i forhold til hverandre. Handlingen foregår på en kirkegård, hvor vi møter personene på fem ulike tidspunkter, i forbindelse med begravelser.

Det dreier seg om flere forskjellige begravelser, noe vi får vite gjennom dialogen, og ved at enkelte av personene som tidligere befant seg på scenen skal plutselig begraves. Selve tidsskiftene merkes bare ved at personer går ut og inn av scenen, og ved replikker som «Og så sit vi her igjen» (min kursivering). Disse nærmest umerkelige, men likevel distinkte forskyvningene i tiden, foregår rundt det samme stedet: De samme personene sitter på den samme benken, på den samme kirkegården, mens handlingen og tida dreier rundt. Begravelsene følger på hverandre, før stykket avsluttes med at de tre kvinnene, Mor, Kvinne og Gry, følger Mannens begravelse.

Draum om hausten har en tydelig tidstematikk, og kirkegården blir stående som en konstant som de forgjengelige menneskene passerer gjennom, eller kanskje heller går i bane rundt. Det åpenbare tungsinnet til personene i stykket er ikke først og fremst knyttet til begravelsene, men til det livet de lever utenfor kirkegården, det livet de lever mellom alle disse begravelsene. Dette forsterker det depressive i teksten: Det er ikke døden som er det triste, det er livet vi lever som er det tyngste.

DE PUNKTVISE MØTENE med personene, det faktum at tiden plutselig har hoppet et hakk videre, markeres enkelt, elegant og uten om og men. Dette kan også stå som stikkord for Jon Fosses samlede dramatikk: Det er elegant enkelt, og alt det unødvendige er skrellet vekk. Jon Fosse forteller, i essayet «Når ein engel går gjennom scenen» (i Gno s tiske essay , 1999), at det i Ungarn er vanlig å bruke uttrykket «en engel går gjennom scenen» om de magiske øyeblikkene som kan oppstå i teateret. Fosse skriver at om han har et overordnet mål med dramatikken sin, så er det nettopp «å skrive tekstar som har nok energi i seg til at ein engel kan gå gjennom scenen.»

Det er bare å håpe at de magiske øyeblikkene vil fortsette å strømme gjennom Jon Fosses teaterstykker, og at en engel vil gå gjennom scenen også under årets Festspill.