Rosekrigene: Forskjell mellom sideversjoner

Krigene ble utkjempet av [[ridder]]e og deres [[føydalisme|føydalhærer]]. Lancaster hadde det meste av sin støtte i nord og vest, mens York var sterke i sør og øst. På grunn av de store tapstallene blant [[adel]]en, var krigene en sentral faktor i svekkelsen av den føydale makten, noe som førte til at man under [[huset Tudor]] fikk et sterkt, sentralisert [[monarki]].

 

Striden mellom de to husene startet da [[Richard II av England|Richard II]] ble styrtet av [[Henrik IV av England|Henry Bolingbroke]], [[hertug av Lancaster]], i [[1399]]. Han var sønn av Edvard IIIs tredje sønn, [[John of Gaunt]], og hadde dermed et svakt krav på tronen. Ifølge presedens skulle kronen ha gått til en mannlig etterkommer av [[Lionel av Antwerpen]], som var Edvard IIIs andre sønn. Richard II hadde selv navngitt Lionels sønnesønn [[Roger Mortimer, 4. jarl av March]] som arving. Men Bolingbroke lot seg krone som Henrik IV, og fordi Richard II hadde vært en upopulær konge ble han akseptert.

 

Henrik IV døde i [[1413]], og hans sønn ble kronet som [[Henrik V av England|Henrik V]]. Han var en stor soldat, og hans militære fremgang mot [[Frankrike]] under [[Hundreårskrigen]] styrket hans popularitet enormt. Han kunne dermed også styrke Huset Lancasters krav på tronen. Før [[slaget ved Agincourt]] ble det avslørt en konspirasjon mot Henrik V, ledet av [[Richard, 3. jarl av Cambridge]]. Richard, som var sønn av [[Edmund of Langley]], ble henrettet. Hans kone, [[Anne de Mortimer]], hadde et krav på tronen, ettersom hun var datter av [[Roger Mortimer, 4. jarl av March]] og dermed etterkommer etter Lionel av Antwerpen. Da Henrik V døde i [[1422]] kom [[Henrik VI av England|Henrik VI]] på tronen. Han var en svak konge, og det ble raskt klart at [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]], som var sønn av Richard, hertug av Cambridge og Anne Mortimer, ville utfordre ham.

 

Henrik VI, som var av Huset Lancaster, var omgitt av upopulære regenter og rådgivere. De fremste av disse var [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset]] og [[William de la Pole, 1. hertug av Suffolk]]. De ble klandret for å vanskjøtte rikets finanser og for å forspille muligheter i fortsettelsen av Hundreårskrigen. England mistet under Henrik VI alle sine områder i Frankrike, inkludert det Henrik V hadde erobret.

 

Henrik VI var i [[1455]] frisk nok til å ta makten selv igjen, og Richard ble drevet bort fra hoffet av hans dronning, [[Margaret av Anjou]]. Hun hadde, på grunn av sin manns svakhet, blitt ''de facto'' overhode for Huset Lancaster. Richard mistet dermed muligheten til å vinne makten gjennom intriger.

 

Det hadde tidligere vært mindre trefninger mellom de to husene, men alltid gjennom allierte familier som hadde Yorks eller Lancasters støtte. En virkelig borgerkrigstilstand brøt ut da Richard av York førte en mindre styrke mot [[London]] og møtte Henriks styrke ved [[St. Albans]] [[22. mai]] [[1455]]. [[Første slag ved St. Albans]] var en mindre trefning rett utenfor datidens sentrum, der hovedgaten i dag ligger. Richards uttalte mål var å «fjerne dårlige rådgivere» fra hoffet. Huset Lancaster tapte slaget, og mange av lederne falt, deriblant Somerset. York og hans allierte styrket sin innflytelse. Det virker som om begge parter var sjokkert over slaget, og forsøkte å forsone seg med hverandre. Da Henriks sinnssykdom blomstret opp igjen ble York igjen rådgiver, mens Margaret måtte ta seg av sin mann; hun var allerede blitt skjøvet ut av beslutningsprosessen.

 

I 1460 var Warwick og de andre yorkistene klare til å invadere England, og de opprettet raskt støttepunkter i [[Kent]] og London, hvor de hadde sterk støtte i befolkningen. De fikk også den [[Den hellige stol|pavelige]] emissæren på sin side, og marsjerte nordover. Henrik førte en hær sørover, mens Margaret ble igjen i nord med prins Edward. [[10. juli]] [[1460]] stod [[slaget ved Northampton (1460)|slaget ved Northampton]], som var en katastrofe for lancastrianerne. Yorkistene under Warwick, støttet av forræderi i Lancasters rekker, tok Henrik til fange og førte ham til London.

 

York forsøkte etter sin fremgang å fremme sitt eget krav på tronen. Han steg i land i det nordlige [[Wales]] og reiste til London. Der ankom han sammen med sin kone [[Cecily Neville, hertuginne av York|Cecily Neville]], og ble tatt imot med en seremoni som normalt bare tilkommer en monark. Parlamentet ble samlet, og da York kom inn gikk han rett mot tronen, sikker på at lordene ville oppfordre ham til å ta tronen slik de hadde gjort med [[Henrik IV av England|Henrik IV]] i [[1399]]. Men han ble i stedet møtt av stillhet. Han annonserte sitt krav, men til og med Warwick og Salisbury var sjokkert over hans overmot; på dette tidspunkt var ingen av dem klare for å styrte Henrik VI. Deres ambisjonsnivå var fortsatt å kaste hans dårlige rådgivere.

 

Dagen etter presenterte York detaljerte slektshistorier for å støtte sitt krav, basert på at han var etterkommer av Lionel av Antwerpen. Dette førte til at han fikk noe mer støtte, og parlamentet bestemte seg for å vurdere saken. De kom til at Yorks krav var sterkere, men allikevel stemte de med en majoritet på fem stemmer for at Henrik skulle fortsette; besittelse av tronen var også en viktig faktor i deres vurdering av kravene. I oktober 1460 kom man frem til et kompromiss gjennom ''[[Act of Accord]]'', en lov som anerkjente York som Henriks tronfølger og fratok prins Edward arveretten. York måtte godta dette og oppnådde det meste av det han ønsket, spesielt ettersom han ble ''Lord Protector'' og kunne styre i Henriks navn. Margaret fikk ordre om å forlate London med prinsen. Loven var ikke akseptabel for Huset Lancaster, som kom til Margarets hjelp og samlet en stor hær i nord.

 

Hertugen av York forlot London senere i 1460 sammen med Salisbury, for å konsolidere sin stilling i nord, hvor dronning Margarets hær ifølge rapportene samlet seg nær byen [[York]]. Hertugen inntok en defensiv stilling på [[Sandal Castle]] nær [[Wakefield]] julen 1460. Margarets hær var omkring dobbelt så stor som hertugens, men allikevel beordret han den [[30. desember]] et stort angrep. Hans hær led et knusende nederlag i [[slaget ved Wakefield]]. Hertugen falt selv i slaget, og Salisbury og hertugens 17 år gamle sønn [[Edmund, jarl av Rutland]] ble tatt til fange og [[halshugging|halshugget]]. Margaret ga ordre om at de tre ledernes hoder skulle plasseres over byportene i York.

 

Margaret gikk sørover, og hæren hennes gjorde enorm skade mens den plyndret seg gjennom det sørlige England. I London brukte Warwick dette for å styrke støtten til yorkistene, og fikk blant annet [[Coventry]] til å skifte side. Han hadde dog ventet for lenge med å samle en hær, og uten Edwards hær som støtte ble han overrasket av lancastrianernes ankomst ved St. Albans. I [[andre slag ved St. Albans]] vant Lancaster sin største seier så langt. Yorkistene hadde med seg kong Henrik, og etterlot ham uskadd under et tre. Kongen slo tretti av lancastrianernes soldater til riddere umiddelbart etter slaget. I London brøt panikk ut på grunn av ryktene om herjinger. Byens porter ble stengt, og dronningen fikk ikke forsyninger til sine styrker, som plyndret [[Hertfordshire]] og [[Middlesex]].

 

[[Fil:Edward4.jpg|thumb|Edvard IV]]

Edward rykket frem mot London fra vest og hadde slått sammen sine styrker med Warwicks. De ankom samtidig som dronningen trakk seg tilbake til [[Dunstable]], og dette gjorde det mulig for Edward og Warwick å gå inn i London uten strid. De ble ønsket hjertelig velkommen og fikk både penger og forsyninger fra borgerne. Edward kunne ikke lenger hevde at han bare ønsket å kaste noen rådgivere. Etter farens og brorens død ved Wakefield var det klart at han ikke ville nøye seg med mindre enn tronen. Han trengte å få støtte fra en annen autoritet, og dette fikk han da [[London bispedømme|biskopen av London]] spurte folket hva de ønsket og de svarte med å rope «kong Edvard». Parlamentet bekreftet dette, og han ble uoffisielt kronet som Edvard IV i [[Westminster Abbey]].

Lancastrianere gjorde opprør to ganger i 1464. [[25. april]] stod [[slaget ved Hedgeley Moor]], og [[15. mai]] stod [[slaget ved Hexham]]. Begge ganger seiret Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu]].

 

I perioden [[1467]]–[[1470]] fant det sted en merkbar og rask forverring av forholdet mellom kong Edvard og hans tidligere mentor, jarlen av Warwick. Opphavet til uoverensstemmelsen var kongens hemmelige bryllup med [[Elizabeth Woodville]] i 1464. Han kunngjorde dette som et ''[[fait accompli]]'', noe som satte Warwick i en pinlig situasjon ettersom han hadde forhandlet om ekteskap med en [[Frankrike|fransk]] brud, fordi han var overbevist om at en allianse med Frankrike var nødvendig. Da Woodvilleslekten ble kongens favoritter i stedet for Nevilleslekten oppsto det en sterk bitterhet. Det var også andre faktorer, som kongens ønske om en allianse med [[Burgund]] i stedet for Frankrike, og hans tilbakeholdenhet med å la brødrene [[George, hertug av Clarence]] og [[Richard III av England|Richard, hertug av Gloucester]] gifte seg med henholdsvis [[Isabel Neville]] og [[Anne Neville]], som var Warwicks døtre. På toppen av det hele var ikke folket fullt så begeistret for Edvard lenger, etter en periode med høye skatter og stadige utbrudd av lovløshet.

 

Warwicks suksess skulle ikke vare lenge. Han gikk for langt da han la planer om å invadere Burgund sammen med kongen av Frankrike. For dette skulle han få et område i Nederlandene som belønning. Dette fikk [[Karl I av Burgund|Karl den modige av Burgund]] til å alliere seg med Edvard, og i [[1471]] finansierte han en invasjon av England. Edvard slo Warwick i [[slaget ved Barnet]] samme år. Resten av lancastrianernes styrke ble knust i [[slaget ved Tewkesbury]], og Edward av Westminster ble drept. Den [[21. mai|21.]] eller [[22. mai]] 1471 ble Henrik VI myrdet, og yorkistenes grep om tronen var dermed enda sterkere.

 

[[Fil:King_Richard_III.jpg|left|thumb|[[Rikard III av England|Richard III]]]]

Gjeninnsettelsen av Edvard IV i 1471 kan sees som slutten på rosekrigene, da resten av hans regjeringstid var rolig. Men da han døde brått i [[1483]] oppsto igjen uro som kan sies å være krigenes siste fase. Det hadde utviklet seg en splittelse mellom dronningens slektninger [[Anthony Woodville, 2. jarl Rivers]] og [[Thomas Grey, 1. marki av Dorset]] på den ene siden, og adelige som ikke satte pris på Woodvilleslektens posisjon ved hoffet på den andre.

Siden Richard var den fremste generalen på yorkistenes side var det mange som regnet ham som en mer egnet konge enn Edvard V, ettersom gutten måtte ha styrt gjennom en komité av regenter. Lancastrianerne på sin side satte sin lit til [[Henrik VII av England|Henry Tudor]], hvis far [[Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond]], var en uektefødt halvbror av Henrik VI. Dette var en svakt tronkrav, men Henry krevde den i stedet gjennom sin mor, [[Margaret Beaufort]], som var etterkommer av Edvard III gjennom [[John Beaufort, 1. jarl av Somerset]], sønnesønn av Edvard III og uektefødt sønn av [[John of Gaunt]]. Selv om ingen av de to kravene var særlig sterke, kunne summen av dem være nok til å vinne støtte.

 

[[Fil:Henry7England.jpg|thumb|Henrik VII]]

Henry Tudors styrker beseiret Richards i [[slaget ved Bosworth Field]] i [[1485]], og Tudor ble kronet som [[Henrik VII av England|Henrik VII]]. Han styrket sin posisjon ved å gifte seg med [[Elizabeth av York]], som var datter av Edvard IV og dermed den yorkist som hadde det sterkeste kravet på tronen. Han kombinerte dermed de to husene til [[Huset Tudor]] og markerte dette ved å kombinere den røde og den hvite rosen til den røde og hvite [[Tudorrose]]n. Han sikret også sitt krav ved å henrette alle andre som kunne ha et krav på tronen så snart han fikk fatt i dem, en handlemåte hans sønn [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] fortsatte med.

Mange historikere mener at Henrik VIIs kroning markerer den endelige slutten på rosekrigene, men noen mener at også [[slaget ved Stoke Field]] i [[1487]] må regnes med. Dette var et resultat av at en ung pretendent ble fremmet. [[Lambert Simnel]] lignet svært på [[Edvard, jarl av Warwick]], som hadde yorkistenes sterkeste krav med unntak av dronningens, og utgav seg for å være jarlen. Pretendentens plan var mislykket fra starten av, fordi den unge jarlen var i live og satt i fangenskap; det kunne dermed ikke være den minste tvil om at han var en svindler. Simnels styrker ble ledet av [[John de la Pole, jarl av Lincoln]]. De led et knusende nederlag ved Stoke. Simnel ble benådet og ble satt til å arbeide i det kongelige kjøkken.

 

[[Astrid Lindgren]]s barnebøker om Mesterdetektiven [[Karl Blomkvist]] skildrer kampen mellom ridderne av den hvite rosen (Kalle, Anders og Eva-Lotta) i krig med ridderne av den røde rosen slik den utspiller seg i en søvnig svensk småby på 1950-tallet. Kampen er en ridderlek inspirert av rosenes krig. Konflikten sentrerer omkring deres motsvarighet til [[Gral]]en – [[Stormumriken]] – en tilsynelatende helt alminnelig stein. Lindgren parafraserer innledningsscenen i [[William Shakespeare]]s stykke ''Henrik V'' når hun lar Kalle forklare at «Nu är det strid mellan den Vita och den Röda rosen och tusen sinom tusen själar skola gå in i döden och in i dödens natt». Det arkaiska språket brukes på flere steder, spesielt når de to gruppene skal fornærme hverandre.

 

Episoder fra rosekrigene er beskrevet i miniatyr i [[Robert Louis Stevenson]]s bok ''The Black Arrow'', med undertittelen «A Tale of the Two Roses». «Helten», Dick Shelton, er tilhenger av [[huset York]] og yter [[Richard III]] stor hjelp i det [[fiktiv]]e Slaget ved Shoreby. Etter slaget blir Dick adlet av Richard III. «Skurken» Sir Daniel Brackley har skiftende lojalitet, men i den perioden boken beskriver har han valgt å stå på [[huset Lancaster]]s side.

 

Rosekrigene blir harselert med og utgjør en sentral del av handlingen i den første serien om [[Sorte Orm]].

 

 

* [http://www.wars-of-the-roses.com The Wars of the Roses] (på engelsk)

* [http://WarsOfTheRoses.com WarsOfTheRoses.com] inneholder kart, tidslinje, informasjon om større aktører og en sammenfatning av hvert enkelt slag (på engelsk)

* [http://threetwoone.org/diagrams/wars-of-the-roses.gif threetwoone.org]. et diagram som viser relasjoner mellom personer og hendelser (pågående arbeide, på engelsk).

 

{{Autoritetsdata}}