Det jødiske året

Det jødiske året er et kombinert sol-/måneår — det vil si at månedene beregnes ut fra månefaser og at justeringer er lagt inn over tid for å sikre overensstemmelse med solåret og årstidene.

Detalj fra en jødisk middelalderkalender.

Ifølge den jødiske kalenderen, som bygger på den hellige skriften tanákh, og begynner ved Jordens skapelse (som teologiske studier fastla til 7. oktober 3761 f. Kr), befinner verden seg nå i år 5785.

På bibelsk tid hadde jødene to forskjellige kalendere, en religiøs kalender og en jordbrukskalender. Begge disse kalenderne hadde samme navn på månedene, men jordbrukskalenderen begynte med måneden tisjri/etanim i stedet.

Opprinnelig brukte jødene jordbrukskalenderen, som begynte på høsten. Men da israelittene gikk ut av Egypt erklærte Gud at måneden abib skulle være deres første måned (2. Mos. 12:2; 2. Mos. 13:4). Dermed begynte jødene å bruke den religiøse kalender parallelt med jordbrukskalenderen.

I løpet av fangenskapet i Babylon fikk jødene nye navn på månedene. Når det gjelder navnene på månedene før fangenskapet i Babylon, nevner Bibelen kun fire av disse.

Den jødiske kalenderen. Navn i parentes er navn brukt før Babylon:

1. Nisán (Abib), tilsvarer mars-april
2. Ijár (Siv), tilsvarer april-mai
3. Siván, tilsvarer mai-juni
4. Tammúz, tilsvarer juni-juli
5. Ab, tilsvarer juli-august
6. Elúl, tilsvarer august-september
7. Tisjri/Tisjré (Etanim), tilsvarer september-oktober
8. Hesjván (Bul), tilsvarer oktober-november
9. Kislév, tilsvarer november-desember
10. Tebét, tilsvarer desember-januar
11. Sjebát, tilsvarer januar-februar
12. Adár, tilsvarer februar-mars
13. VeAdár. eller Adár II, kalenderens skuddmåned, tilsvarer mars