Wikipedia

Kristendom

monoteistisk religion
(Omdirigert fra «Kristen lære»)
«Kristen» omdirigeres hit. For egennavnet, se Kristen (navn).
Artikkelen inngår i serien om

Kristendom


Treenigheten

Faderen, Jesus, Den hellige ånd

Bibelen

GT, NT

Gudshus

Kirke, Katedral

Presteskap

Biskop, Diakon, Prest, Kateket

Hovedretninger

Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme

Kristen ikonografi

Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon

Andre emner

Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk

Kristendommen i Norge

Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. Omtrent 2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.

Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.

Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.

Kristendommen i Norge

rediger
Se også: Kristningen av Norge
 
St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca. 1450.

Kristendommen var kjent i Norge på 800-tallet, ettersom det på den tiden dukker opp kristne symboler blant de norrøne.[1] I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtok for norrøn åsatro. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav Haraldsson og hans innsats for å omvende folket.

Etter reformasjonen (1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med kongen som øverste kirkestyre.

Kristne er den største tros- og livssynsgruppen i Norge i dag.[2]

Troslære

rediger

Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Flere kirkesamfunn som gnostiske kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse.

Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.

Monoteisme og treenighetslære

rediger
 
Treenighetsskjoldet som illustrerer den tradisjonelle kristne gudsforståelse.

Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamentet, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den hellige ånd, som beskrevet i Det nye testamentet. Første bud for kristne er at de ikke skal ha noen av de andre gudene; bibelen nevner fremmede avguder som Asjera, Astarte, Baal og endel andre.[3] Og de kristne skal ikke tilbe den onde guddommeligheten, Djevelen.

Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Far, Sønn og Ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen.[trenger referanse] Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.[trenger referanse]

Det er teologisk uenighet om treenighetslæren, spesielt hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten.[trenger referanse] Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.[trenger referanse]

Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.

Jesus Kristus

rediger

Utdypende artikkel: Kristologi

 
Jesu dåp. Malt av Piero della Francesca, 1449

Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamentet. (Kristus er en gresk form av Messias, som betyr «den salvede»). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».

Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud».[4] Dette synet er antidualistisk. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.

Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heretikere (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketister. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianerne som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. Arianerne hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittene som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske apostoliske kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia.

I den katolske kirke har også jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd. Denne læren anerkjennes ikke av protestantiske kristne.

Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.

Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotiske lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.

I noen få kirkesamfunn og tverr-religiøse livssyn (samt noen livssyn som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en profet, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til muslimene som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige profeter, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav Bibelens egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av Josef. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.

Antropologi - menneskesynet i kristendommen

rediger

Antropologi og teologi er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt «i Guds bilde» (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både transcendent og immanent - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom.

For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin synd og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i egosentrisme i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med Augustins ord, innkrøkt i seg selv «incurvatus in se» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for arvesynd. Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt.

Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. Augustin som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte predestinasjonslæren.

Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Ifølge romersk-katolsk teologi medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. Martin Luther, derimot, og de protestantiske kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige ortodokse kirke hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn.

Skapelsen

rediger

Utdypende artikkel: Første Mosebok

Ifølge kristen tro er Gud alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen".[5] Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i Skapelsesberetningen ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov.

Frelse

rediger
 
Luthersk, pietistisk kristendom har vært sentral i allmuens kultur i Norge. Alle tavlene i dette soverommet på Fosnes bygdemuseum har religiøse motiver.

Utdypende artikkel: Frelse (kristendom)

Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de protestantiske kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige katolske kirke.

Protestantisk frelsesforståelse

rediger

Det protestantiske synet på frelsen kalles forensisk frelsesforståelse – av latin: forum som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (Sola Fide). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av Den hellige ånd. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset.

Katolsk frelsesforståelse

rediger

Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom Den hellige ånd utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen.

Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at helgener kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom.

Synet på rettferdiggjørelsen har siden reformasjonen vært et av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. I 1999 kom den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund imidlertid fram til en slags enighet etter et langvarig økumenisk arbeid i og med Felleserklæring om rettferdiggjørelsen[6].

Åpenbaring

rediger

Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er.

Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde.

Protestantisk: Ifølge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. Kun Bibelen kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet Sola Scriptura – Skriften alene.

Katolsk: I den katolske kirke hevdes det at kun tradisjonen er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på Tridentinerkonsilet og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot protestantismen, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt.

Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til apostlene og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes evangeliets historisitet og dets gyldighet for enhver tid.

Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien.

Retninger og utbredelse

rediger

Kristendommen var inntil det store skisma i 1054 økumenisk, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, Østkirken og Vestkirken. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige patriarkater Konstantinopel, Jerusalem, Antiokia og Alexandria med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet Moskva. Det femte oldkirkelige patriarkat, Roma utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. Skismaet mellom øst og vest i 1054 ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, apostelen Peter. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om filioque, dvs. om et senere tillegg til en formulering i den nikenske trosbekjennelse, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren og Sønnen».

Vestlig romersk katolisisme og østlig ortodoksi dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg.

Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder den koptiske kirke, som er representert i Egypt og er den dominerende kirke i Etiopia, hvor den går under navnet abyssinske kirke, den maronittiske kirke (Libanon), og thomaskristne (Sør-India), den assyriske kirke i øst (Irak, Iran, Syria, Libanon). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i Oldkirken ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. Den koptiske kirke har eksempelvis en monofysittisk kristologi, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en nestoriansk tradisjon, dog uten at deres kristologi i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt gnostisk lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne New Age-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte.

Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de protestantiske kirker, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den lutherske reformasjon, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som lutheranere, anabaptister, baptister, metodister, pentecostalisme, kalvinister, anglikanisme mm.

Katolisismen

rediger

Utdypende artikkel: Katolisisme

Begrepet katolisisme omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og ortodoks til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av den guddommelige liturgi, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk.

Den katolske kirke omfattet inntil reformasjonen hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom dåp i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom ferming eller konfirmasjon, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro.

Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i Sør-Europa, Latin-Amerika, Afrika, visse østeuropeiske land og USA. Verdens største katolske land er Brasil. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, Italia, Spania, Portugal, Polen, Frankrike, Belgia, Irland, Østerrike, Kroatia, Litauen, Filippinene, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som USA, visse afrikanske land, Australia, Tyskland, Sveits, Nederland, Ungarn, m.fl. I folkerike stater som India, Indonesia, Storbritannia, Sør-Korea, Sri Lanka og Vietnam, danner den katolske kirke store minoriteter.

 
Jomfru Maria har en helt spesiell betydning i Den katolske kirke. Malt av Nikolaos Doxaras ca. 1700

Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på pinsedagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er Kristi legeme i verden og inngytt med Den hellige ånd etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som apostolisk, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom Den hellige ånd også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten.

Den katolske kirke er sakramental, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i nattverdens brød og vin, i dåpens vann etc.

Den katolske kirke er hierarkisk. Den har en pyramidal struktur med paven og biskopene samlet i de såkalte konsiler som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk fromhetsliv er messen – (av latin missio: utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den jødiske synagogegudstjeneste og den kristne eukaristi (gresk: evcharistos: takksigelse), eller nattverden, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden.

Helgener har en bred plass i fromhetslivet og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på Den hellige ånds levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn.

Jomfru Maria, Guds mor, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (coredemptrix: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler.

Protestantismen

rediger

Utdypende artikkel: Protestantisme

De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra den lutherske reformasjon, som lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme, metodisme med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på sakramentene, f.eks. avviser pinsevennene, baptistene og anabaptistene barnedåpen. Lutheranere og kalvinister samt anabaptistene er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. Adventistene anser seg selv som protestantiske, selv om deres trospunkter i mange tilfeller har fått andre protestanter til å trekke dette i tvil. Selv om Jehovas vitner har sine historiske røtter i protestantiske kirkesamfunn, regner de ikke seg selv som protestanter. Blant annet deres forståelse av treenigheten og Jesu guddom skiller dem fra protestantismen.

 
Martin Luther ble som reformator grunnlegger av protestantismen

Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for den anglikanske kirke er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom geistlighet og lekfolk, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed prekenen som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste.

Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik kirkemusikalsk kultur og salmeskatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med Johann Sebastian Bach i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten.

Protestantismen er først og fremst representert i Nord-Europa, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i USA, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I Europa er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan Storbritannia også inkluderes i denne familien. Latvia og Estland er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under kommunismen har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I Tyskland og Nederland er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i Australia, New Zealand og på mange av de mindre stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som Jamaica, Barbados og Bahamas, er protestantiske. Mange land i Afrika har gjennom sin koloniale arv fra Storbritannia en protestantisk dominans, slik som Sør-Afrika, Namibia, Swaziland, Malawi og Zambia.

For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte hugenotter, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i Ungarn. Karismatisk, vekkelsesorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i Guatemala, Brasil og Nicaragua, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som Kina, India, Indonesia og Sør-Korea.

Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra reformasjonen, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for lutherdommen og med et kalvinsk kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i Skottland, Sveits og Nederland er reformerte, mens de nordiske statskirkene er evangelisk-lutherske.

Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et pinsevennmøte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet.

Både protestantisk og katolsk

rediger

En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Sveits. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. Canada har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca. halvparten av befolkningen. Australia har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I Nord-Irland har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som Angola, Kenya, Uganda og Ghana.

I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene.

Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den økumeniske bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende.

Den ortodokse kirke

rediger

Utdypende artikkel: Den ortodokse kirke

Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer patriarkatet Moskva som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første økumeniske konsiler. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte orientalske ortodokse kirker, som kun anerkjenner konsilene frem til Khalkedon-konsilet i 451. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse emigrantkirke, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.

Omfang og organisasjon

rediger
 
Isak-katedralen i St. Petersburg

Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som bysantinsk, består av en gruppe autokefale (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ortodoks utgår fra det greske doksa, som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i den guddommelige liturgi, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. Patriarken av Konstantinopel regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.

I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe autonome kirker, som eksempelvis den estiske ortodokse kirke og den finske ortodokse kirke. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i Estland, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.

Historisk er det Midtøsten og Lilleasia som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått islamsk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag Øst-Europa og Balkan. Russland, Belarus, Moldova, Ukraina, Georgia, Romania, Bulgaria, Hellas, Kypros, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-India, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Libanon, Syria og Jordan. I USA, Canada, Frankrike og Australia finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.

Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke, den rumensk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke.

Særtrekk

rediger

Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om filioque – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i den nikenske trosbekjennelse – ble før det store skisma i 1054 det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.

Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes skolastiske tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig rasjonalisme og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.

Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.

Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.

Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra Roma til Konstantinopel, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i Ravenna i Italia, der noen av de eldste eksempler på kristen ikonografi kan studeres. Med det vestlige Romerrikets sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – Pontifex maximus – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av den guddommelige liturgi. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i Russland, der den ortodokse kirke gikk fra å være tsarveldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.

Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt islam som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest kommunismen.

Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa på 1980-tallet. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.

Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i Midtøsten og Lilleasia. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som kjettersk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.

På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke Interkommunion begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker.

Fromhetsliv og spiritualitet

rediger

Sentralt i ortodoks spiritualitet og fromhetsliv står ikonene, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av jomfru Maria. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. Det gamle testamentet har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor jødedom og islam. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med keiserkulten og oppfattet som hedensk. Da hedendommen i det 4. århundre etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser Leo III innførte billedforbud i 730, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til den ikonoklastiske strid, som pågikk med stor heftighet utover hele 700-tallet. Det sentrale navn her er Johannes av Damaskus, som ble billedkultens klassiske teolog.

Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds inkarnasjon i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den partikularisme som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.

Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en heresi, en vranglære, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en ikonostas – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.

Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle illusjon. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.

Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. Faste og askese har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen munkevesenet, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.

Prester må ikke være sølibatære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.

Orientalsk kristendom

rediger

Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i Midtøsten og Øst-Afrika, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende muslimske områder, mens derimot den armenske apostoliske kirke, den koptiske kirke i Egypt og den abbysinske kirke i Etiopia (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer.

I Armenia er så å si hele befolkningen medlemmer av Den armenske apostoliske kirke. Kirken har en monofysittisk kristologi og er ikke i kommunion med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som Syria, Iran og Tyrkia, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som Frankrike, USA, Brasil og Sverige. En del av den armenske apostoliske kirke brøt på 1900-tallet ut under navnet den armenske katolske kirke, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt.

I Etiopia er den koptiske kirke eller den abbysinske kirke den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca. halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i Eritrea og utgjør en stor minoritet på flere millioner i Egypt. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en monofysittisk kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av 300-tallet antok kristendommen som nasjonal religion.

Utviklingstrekk

rediger
 
Foreldreløse barn ber for maten i Kenya.

Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika, spesielt sør for Sahara, men i de senere år også blant muslimer nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.[7]

Kristendommen opplever og en del framgang i Asia, spesielt India, Iran, Kina og Sør-Korea. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, Canada, Australia, New Zealand og USA.[8] Ungdommer i den vestlige verden er kjent for å ikke være så religiøse, men ifølge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske Bertelsmann Stiftelsen, ber 57 % av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen.[9] Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40 % de siste årene.[10] I Sør-Amerika er nesten 92,7 % av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som islam, hinduisme og buddhisme gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens muslimer får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika.

En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I Russland vender et betydelig antall tilbake til den russiske ortodokse kirke. Det samme skjer i Ukraina og Kroatia. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som Estland og Tsjekkia, ei heller i de deler av Tyskland som var omfattet av det tidligere DDR. I Polen, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I Midtøsten har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85 % kristne i Libanon, og dette har synket til 40 % i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione arabere i USA er 63 % kristne og 24 % muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra den arabiske verden. I nabolandet Mexico bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25 000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, Carlos Slim. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i Argentina, Brasil, Canada, Chile og de fleste andre land på kontinentet.

Ifølge forfatteren David B. Barrett har Pinsebevegelsen vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000.[11] Prostestantisme i Vietnam vokste med 600 % fra 1995 til 2005.[12] I Nigeria, har andelen kristne vokst fra 21,4 % i 1953 til 48,2 % i 2003. I Sør-Afrika, har pinsebevegelsen vokst fra 0,2 % i 1951 til 7,6 % i 2001. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29,2 % i 2005.[13][14]

Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne. Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne.

Rank Land Kristne % Kristne Land % Kristne Kristne
1   USA 241 129 000 78,0 %   Vatikanstaten 100,0 % 800
2   Brasil 174 306 000 90,4 %   Pitcairn Islands 100,0% 49
3   Mexico 105 651 000 95,0%   Marshalløyene ~ 100,0 % 61 000
4   Russland 99 775 000 70,3 %   Mikronesia ~ 100,0 % 111 000
5   Filippinene 85 218 000 92,4 %   Samoa ~ 100,0 % 179 000
6   Nigeria 74 579 000 48,2 %   Panama ~ 100,0 % 3 339 000
7   Folkerepublikken Kina 66 854 000 5,0 %   Ecuador 99,9 % 14 153 000
8   Den demokratiske republikken Kongo 62 785 000 95,1 %   Romania 99,0 % 21 251 000
9   Italia 56 344 000 93,4 %   Øst-Timor 99,0 % 1 123 000
10   Tyskland 55 514 000 67,9 %   Grenada 99,0 % 103 000
11   Etiopia 51 098 000 64,5 %   Tokelau 99,0 % 1 200
12   Storbritannia 44 608 000 71,9 %   Armenia 98,7 % 3 188 000
13   Colombia 44 317 000 97,6 %   Ekvatorial-Guinea 98,6 % 667 000
14   Ukraina 42 056 000 91,5 %   Moldova 98,5 % 3 510 000
15   Sør-Afrika 38 963 000 79,0 %   Amerikansk Samoa 98,3 % 66 000
16   Indonesia 37 469 000 16,0 %   Kypros 98,1 % 787 000
17   Polen 36 523 000 95,7 %   Venezuela 98,0 % 28 178 000
18   Frankrike 35 014 000 53,5 %   Hellas 98,0 % 11 080 000
19   Spania 33 787 570 73,2 %   Tuvalu 98,4 % 10 000
20   Kenya 33 872 000 85,1 %   Malta 98,0 % 408 000
21   Argentina 33 271 000 82,9 %   Colombia 97,6 % 44 317 000
22   Venezuela 28 178 000 98,0 %   Marshalløyene 97,2 % 62 000
23   Uganda 27 804 000 85,0 %   Peru 97,1 % 27 116 000
24   Peru 27 116 000 97,1 %   Solomon Islands 97,0 % 507 000
25   India 25 960 000 2,2 %   Paraguay 96,9 % 6 152 000

Historie

rediger

Utdypende artikkel: Kirkehistorie

Urkirken

rediger

Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca. år 100.

  • Ifølge kristen tro startet kristendommen som en av mange andre små jødiske sekter i samtiden bestående av Jesu disipler og kretsen rundt dem. Jesus fra Nasaret var deres lærer. Han talte i lignelser, gjorde godt mot mennesker, utfordret det religiøse maktapparatet og helbredet syke. Først gradvis innvier han sine disipler i sin «messianske hemmelighet» – at han er Guds Sønn; jødenes Messias; at han skal lide og dø og oppstå på den tredje dag.
  • Hans budskap er eskatologisk – at tiden står ved sitt endelige opphør da Guds rike skal bryte frem. Først da hans jordiske gjerning var nær fullbyrdet, erkjenner disiplene at han er den Messias som han hadde sagt.
  • Før sin lidelse og død i den jødiske påsken spiser han påskemåltidet med sine disipler og innstifter det til minne om seg.
  • Han dømmes deretter for gudsbespottelse i det jødiske Sanhedrin og dømmes til døden ved korsfestelse av den romerske prefekten Pilatus.
  • På den tredje dag står han opp fra de døde, bevitnet først av Maria Magdalena i følge med noen andre kvinner og senere av disiplene. Den oppstandne står frem for dem som en både fysisk og en metafysisk skikkelse – hans legeme er herliggjort, han går gjennom vegger og dører – og disiplene kjenner ham først ikke igjen.
  • I førti dager etter sin oppstandelse klargjør Jesus sitt budskap for disiplene, at han er gitt all makt i himmel og på jord. Han innvier apostlene til å videreføre hans jordiske gjerning, de skal vokte hans hjord, fø hans lam, døpe i hans navn og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Selv skal han fare bort for å innta sin himmelske kongetrone, der han sammen med Faren skal regjere inntil tidens opphør, da han skal komme igjen til jorden for å holde dom over levende og døde.
 
Jesu himmelfart. Malt av Il Garofalo 1520
  • Kristi himmelfartsdag tas han bort fra disiplenes øyne, men ti dager senere, på pinsedagen mottar disiplene Den hellige ånd, tre tusen mennesker døpes. Den første kirke – urkirken – er dermed etablert i Jerusalem. Virksomheten i denne første kirke er beskrevet i Apostlenes gjerninger.
  • Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, først i den jødiske diaspora inne på det gresk-romerske kulturområdet, i Antiokia og Alexandria hvorfra den spredte seg til nye områder i Lilleasia, til Korint, Kypros Malta, Roma, til nåværende irakiske områder, etter tradisjonen også helt til India. Kristendommen var i denne fase og i lang tid fremover en byreligion.
  • I år 49 avholdes det såkalte apostelmøtet. I perioden fra ca. år 65 til år 90 er de fire evangelier blitt til. Etter 10-20 år etter kirkens etablering er kristne menigheter dannet i hele det gresk-romerske kulturområdet.
  • Allerede i den første tid oppsto kristenforfølgelser, først fra jødene, deretter fra romerske myndigheter. Kirkens protomartyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. Et stort antall av apostlene led martyrdøden, blant disse apostelen Peter, som var Romas første biskop, apostelen Paulus samt apostlene Jakob og Andreas. Apostelen Paulus hadde selv før sin omvendelse vært delaktig i forfølgelser, da under navnet Saulus.
  • Paulus er ved siden av Jesus kristendommens viktigste person, idet det er han som etter sin omvendelse formulerer kristendommens universelle perspektiv som gjør det mulig for den første kirke å bryte med sin jødiske sektstatus, innta det hellenistiske kulturområdet og bli en verdensreligion. Paulus formulerer dette perspektivet i sitt kjente utsagn «Her er ikke lenger jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, dere er alle ett i Jesus Kristus».
  • Utenom de kanoniserte skrifter som inngår i Bibelen, har vi en rekke andre kristne kilder fra denne tidligste fase, blant de viktigste er de apostoliske fedre, Barnabas' skrifter (død ca. år 60, Ignatius av Antiokias brev (død ca. år 100), paven Klemens av Alexandria (død ca. år 97), Polykarp (død ca. 155), Papias (død ca. 130) og Hermas' hyrde. Blant skrifter som for øvrig tilskrives de apostoliske fedre, er Didache, den første kristne lærebok. Av ikke-kristne kilder som beskriver kristendommen i dens tidligste fase er den romerske forfatteren og juristen Plinius, som i et brev til keiseren undrende forteller om de kristne at de «tilber Kristus liksom en gud». I tillegg kommer den den jødiske historikeren Josefus.
  • Divergerende teologiske oppfatninger gjorde seg gjeldende allerede i den første tid. Den første vranglære som urkirken tok oppgjør med, var Markion, som hadde mange tilhengere i Roma, og som hevdet et gnostisk syn på Kristus.

Oldkirken

rediger

Oldkirken omfatter tiden fra ca. år 100 – 150 frem til Milanoediktet i 313 etablerte trosfrihet for kristne under keiser Konstantin den store.

Middelalderen

rediger

Middelalderen omfatter her perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milano i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet.

Tidlig middelalder

rediger
300-tallet
rediger

Keiser Konstantin den store konverterer til kristendommen i 312, innfører trosfrihet for de kristne, Milanoediktet i 313 erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål.

Sentrale personligheter:

400-tallet
rediger
500 - 900-tallet
rediger

Høymiddelalderen

rediger
1000-tallet
rediger
1100-tallet
rediger
 
Kong Sigurd og Kong Baldvine rir fra Jorsalaborg til Jordan Illustrasjon av Gerhard Munthe i Heimskringla (1899)
1200-tallet
rediger

Senmiddelalderen

rediger
1300-tallet
rediger
1400-tallet
rediger
 
Johann Gutenbergs oppfinnelse av trykkekunsten fikk stor betydning for Bibelens utbredelse

Renessanse - reformasjon og motreformasjon

rediger

1500-tallet

rediger

1600-tallet

rediger

Opplysning og modernitet

rediger

1700-tallet

rediger

1800-tallet

rediger

1900-tallet

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Makt og kristningen av Norge»
  2. ^ «Religioner og livssyn i Norge | Samfunnskunnskap.no». www.samfunnskunnskap.no. Besøkt 5. august 2018. 
  3. ^ "Fremmede guder", Bibelselskapet
  4. ^ "Adversus haeresis" – Mot kjetterne
  5. ^ "Adversus haeresis" - Mot kjetterne, Ireneus' skrift i oppgjøret med gnostisismen
  6. ^ http://www.vatican.va/roman_curia/pontifical_councils/chrstuni/documents/rc_pc_chrstuni_doc_31101999_cath-luth-joint-declaration_en.html Joint Declaration on the Doctrine of Justification
  7. ^ «Six Million African Muslims Convert to Christianity Each Year». Al-Jazeerah (Orthodoxytoday.org). 6. mai 2006. Arkivert fra originalen 19. juni 2017. Besøkt 5. mai 2011. 
  8. ^ «ARIS 2008 Report: Highlights». American Religious Identification Survey 2008 (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. mars 2010. Besøkt 13. april 2010. «The American population self-identifies as predominantly Christian but Americans are slowly becoming less Christian.» 
  9. ^ Bente Rognmo Thakre (12. juli 2008). «Verdens ungdommer er mer religiøse enn antatt». Troens Bevis. Arkivert fra originalen 10. august 2011. Besøkt 5. mai 2011. 
  10. ^ «Is a Bad Economy Good for Church Attendance?». The Pew Forum. 12. mars 2009. Arkivert fra originalen 4. mai 2011. Besøkt 5. mai 2011. 
  11. ^ Barker, Isabelle V. (2005). «Engendering Charismatic Economies: Pentecostalism, Global Political Economy, and the Crisis of Social Reproduction». American Political Science Association. s. 2, 8 and footnote 14 on page 8. Arkivert fra originalen . Besøkt 25. mars 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. desember 2013. Besøkt 16. desember 2013. 
  12. ^ «Annual Report on International Religious Freedom for 2005 - Vietnam». U.S. Department of State. 30. juni 2005. Arkivert fra originalen 28. august 2007. Besøkt 11. mars 2007. 
  13. ^ Religious Demographic Profiles - Pew Forum Arkivert 21. april 2010 hos Wayback Machine. ([arkivert https://web.archive.org/web/20091204051956/http://pewforum.org/world-affairs/countries/?CountryID=150 2009-12-04])
  14. ^ «Presidential Election in South Korea Highlights Influence of Christian Community». The Pew Forum. 12. desember 2007. Arkivert fra originalen 10. mars 2013. Besøkt 5. mai 2011. 

Litteratur

rediger
  • Tobiassen, T., Elstad, H. og Norderval, K.M. (2006): Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Bilder og arkitektur. Fagbokforlaget.
  • Tobiassen, T., Grøm, R. og Selvik, T. (1994): Kyrkjespir og kyrkjespor. Hovudtrekk frå kyrkjehistoria. Det Norske Samlaget.
  • Solborg Bergljot: (2000): Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus, Cappelen forlag
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kristendom&oldid=24764140»