Parfyme

Parfyme (latin per- «igjennom» + fumare «dampe») er en blanding av velluktende eteriske oljer og/eller aromatiske dufter, løsningsmidler som benyttes for å gi menneskekroppen, dyr, objekter og oppholdsrom en «en behagelig duft». De velluktende kjemiske sammensetningene eller forbindelsene som utgjør parfyme kan bli framstilt syntetisk eller ekstraktet fra dyre- og plantekilder.

«Parfymemakeren», maleri av Rodolphe Ernst

Det er kjent at parfyme har eksistert i en del av de tidligste menneskelige sivilisasjoner, enten fra oldtidens tekster eller fra arkeologiske spor. Eksempelvis ble det i graven til den kvinnelige egyptiske farao Hatshepsut funnet en flaske med parfyme.

Moderne parfyme og kosmetikkindustri begynte på slutten av 1800-tallet med kommersiell syntese av aromatiske sammensetninger som vanillin og kumarin som gjorde det mulig for sammensetninger av parfyme med lukter som tidligere var uoppnåelig utelukkende kom fra naturlige aromatiske dufter. Parfymer i dag kan finnes i ulike parfymeekstrakter som eau de parfum, eau de toilette og eau de Cologne. Samme parfyme kan også anvendes i andre produkter som såpe, deodorant, spray, og lignende. Parfymerte produkter er vanlige i husholdskjemikaler som rengjøringsmiddel og oppvaskmiddel, men også i hygieneartikler som sjampo, hudkremer og lignende. Duftemnene brytes ned, blir dårligere eller på annet vis endres i kontakt med varme, lys og luft.

Nyere forskning, blant annet ved NILU – Norsk institutt for luftforskning ledet av seniorforsker Torkjel Sandanger, har vist at kremer, parfyme, deodoranter og sminke i verste fall også kan bestå av miljøgifter som kan føre til helseskader. Det som er felles for disse kjemiske stoffene er den strukturen de har ved at de ligner på de hormoner som mennesker har naturlig i kroppen. Det er derfor en fare for at de skal kunne utøve samme effekt som hormonene. Eksempelvis benytter kosmetikkindustrien siloksaner for å skape en bløt og glatt effekt på kremer. Triklosaner dreper bakterier, men kan også føre til resistens mot antibiotika. Parabener er i årevis brukt for å hindre sopp og bakterier i krukker og i tuber.

Historie

Etruskisk parfymevase formet som et kvinnehode.

Parfymefremstilling er en gammel kunst. Her er framstilling av liljeparfyme fra det gamle Egypt

Gresk parfymeflaske formet som et atlet som knytter et seiersbånd rundt pannen, ca. 540 f.Kr. I dag utstilt i Museum for antikkens agora i Athen.

Ordet parfyme er avledet fra latin per fumus, «gjennom røyk». Parfymeri, eller kunsten å gjøre parfyme, begynte i oldtidens Mesopotamia og Egypt og ble ytterligere foredlet av romere og persere.

Parfyme har vært i bruk i tusenvis av år og arkeologer har funnet de tidligste bevisene på parfyme datert tilbake til 3000 f.Kr. De gamle egypterne brukte parfymerte olivenoljekaker under tørket safran mens de gamle grekerne presset blomster på velduftende olivenolje. Kvinner under romertiden brukte forskjellige typer duftende oljer og salver, inkludert tunge oljer, animalsk fett og planteekstrakter.

Selv om parfyme og parfymeri også eksisterte i India, er mye av dens dufter basert på røkelse. Den tidligste destilleringen av attar (rosenolje), arabisk for duft, ble nevnt i den hinduistiske Ayurveda-teksten Charaka Samhita. Harshacharita, en keiserbiografi som ble skrevet på 600-tallet i nordlige India, nevner bruken av velluktende olje fra agartreet (Aquilaria malaccensis).

Verdens første nedtegnede kjemiker er betraktet å være en kvinne ved navn Tapputi, en parfymemaker som er nevnt på en kileskrifttavle fra 2000-tallet f.Kr. i Mesopotamia. Hun destillerte blomster, olje, og kalmus med andre aromatiske forbindelser og deretter filtrerte og plasserte dem tilbake brenneriet flere ganger.

I 2005 avdekket arkeologer hva som er antatt å være verdens eldste parfymer i Pyrgos på Kypros. Parfymene er datert tilbake mer enn 4000 år. Parfymene ble oppdaget i et oldtidsparfymeri. Minst 60 brennerier, miksboller, trakter og parfymeflasker ble funnet i fabrikk på 4000 m². I oldtiden benyttet folk seg av urter og krydder, som mandel, koriander, myrte, nåletrekvae, bergamott foruten også blomster.

Den arabiske kjemikeren Al-Kindi (Alkindus) skrev en bok om parfymer på 800-tallet som han kalte Boken om parfymenes kjemi destillering. Den inneholdt mer enn hundre oppskrifter på velduftende oljer, salver, velduftende vann og erstatninger eller etterligninger av kostbare medikamenter. Boken beskrev også 107 metoder og oppskrifter for å framstille parfyme og utstyr for parfymeriet som destillerkolbe (som på engelsk alembic har beholdt sitt arabiske navn).

Den persiske kjemikeren Ibn Sina (også kjent som Avicenna) introduserte prosessen med å ekstrahere oljer fra blomster ved hjelp av destillering, den prosedyren som er oftest brukt i dag. Han eksperimenterte først med en rose. Før hans oppdagelse var flytende parfymer en blanding av oljer og knuste urter eller blomsterblader, noe som skapte en sterk blanding. Rosevann er langt mer delikat, og ble øyeblikkelig populært. Både råingrediensene og destilleringsteknologien påvirket i betydelig grad parfymerier i Vesten og vitenskapelig utvikling, særlig kjemi.^{[trenger referanse]}

Parfymerikunsten har vært kjent i Vest-Europa siden 1221, om vi betrakter italienske munkenes oppskrifter i Santa Maria delle Vigne eller Santa Maria Novella i Firenze. I sentrale Europa produserte ungarere i 1370 en parfyme gjort av duftende olje blandet i en alkoholoppløsning på ordre av dronning Elisabeth, også kjent som Ungarsk vann. Parfymerikunsten blomstret i renessansens Italia og på 1500-tallet ble italienske raffinering tatt med til Frankrike av Katharina de' Medicis personlige parfymeprodusent Rene fra Firenze (Renato il fiorentino). Han kjemiske laboratorium var knyttet til hennes rom via en skjult dør slik at ingen av hans oppskrifter skulle bli stjålet.^{[trenger referanse]}

Takket være Rene ble Frankrike raskt et av de europeiske sentrene for framstilling av parfyme og kosmetikk. Kultivering av blomster for parfymeessens, som hadde begynt på 1300-tallet, vokste til en betydelig industri i sørlige Frankrike. Mellom 1500- og 1600-tallet ble parfymer hovedsakelig benyttet av de rike for å skjule kroppslukt grunnet at de sjelden vasket kroppen. Delvis grunnet denne aristokratiske etterspørselen oppsto parfymeindustrien. I Tyskland skapte den italienske frisøren Giovanni Paolo Feminis en parfyme som ble kalt for Aqua Admirabilis, i dag best kjent som eau de cologne. Cologne er det franske navnet for den tyske industribyen Köln. Hans nevø Johann Maria Farina (egentlig Giovanni Maria Farina) tok over forretningen i 1732. På 1700-tallet ble det kultivert aromatiske planter i regionen Grasse i sørlige Frankrike, på Sicilia, og i Calabria i sørenden av Italia for å skaffe råmaterialer for den voksende parfymeindustrien. Selv i dag har Italia og Frankrike behold sin dominans på framstillingen, markedsføringen og handel av parfyme og kosmetikk i Europa.^{[trenger referanse]}

Ulike typer parfyme

Parfum

Parfum, også kalt parfum extrait, er den mest dyre og luksuriøse parfymesorten. Den består av 20-40 % (~25 %) duftoljer, og resten løsningsmidler og vann. Parfum er parfymetypen som sitter lengst, og gir en autentisk opplevelse av parfymen. Parfyme inneholder vanligvis naturlige ingredienser som er ment å balansere lukten av ens naturlige kroppslukt.^{[trenger referanse]}

Eau de perfume

Eau de perfume EdP er en annen parfymesort som inneholder omtrent 12-20 % (~15 %) duftoljer. Resten er løsningsmidler og vann. Eau de perfume har en duft som sitter i timevis, og er ikke fullt så dyr som kategorien ovenfor. Dette er nok grunnen til at den er blitt nokså populær.^{[trenger referanse]}

Eau de toilette

Eau de toilette EdT inneholder kun 8-12 % (~10 %) duftoljer, og er på grunn av dette billigere å produsere. Selv om denne kvaliteten ikke sitter lenge, er den blitt mest populær og mest solgt rundt i verden. En flaske med Eau de toilette kan koste fra og med 20 kr til flere tusen. Eau de toilette var opprinnelig vann tilført en mild duft brukt til å sprute utover kroppen om morgenen for å våkne skikkelig. En "eau de toilette" er en svakere konsentrasjon av Eau de perfume.^{[trenger referanse]}

Eau de cologne

Eau de cologne EdC er en annen parfymesort som inneholder omtrent 3-7 % (~5 %) duftoljer. Sorten var opprinnelig vann lettkrydret med sitronaromaer og lette dufter. Registrert varemerke: 'Original Eau de Cologne'. Blandingen har fått navn etter den tyske byen Köln, som på fransk blir Cologne. Det mest kjente tyske «kölnervannet» er kalt «4711» og dufter konvall. Lukten av cologne er ofte kunstig og har en tendens til å virke sterkere for folk.

Eau de solide

Eau de solide EdS er en annen parfymesort som inneholder omtrent ~1 % duftoljer. Registrert varemerke: 'EdS'^{[trenger referanse]}

Kilder

• «Parfyme for nybegynnere: Hva er parfyme? | ParfymeGuiden» (på engelsk). Besøkt 24. november 2021. 

Litteratur

• Burr, Chandler (2004): The Emperor of Scent: A True Story of Perfume and Obsession, Random House Publishing. ISBN 978-0-375-75981-9
• Edwards, Michael (1997): Perfume Legends: French Feminine Fragrances. Crescent House Publishing. ISBN 0-646-27794-4.

Eksterne lenker

• (en) Perfumes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Perfume – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The World of Smell: An Inside Tour of the World's Largest Perfume Lab Arkivert 25. april 2011 hos Wayback Machine. fra Time.com
• Basenotes, en prisvinnende guide på nettet over parfymeverden og dens dufter
• IFRA: International Fragrance Association