Wikipedia

Pink Floyd

britisk, progressivt rockeband

Pink Floyd er et britisk, progressivt rockeband, etablert i 1965. Det er blant rockehistoriens mestselgende band med over 250 millioner solgte album.[6][7][8] Bandet var i sin tid Storbritannias ledende progrockband.[9]

Pink Floyd
Pink Floyd under konsert ved Earls Court i 1973. Fra venstre til høyre: David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright.
UtmerkelserGrammy Award for Best Rock Instrumental Performance (1994)
Grammy Hall of Fame Award (2007) (for verk: The Wall)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for verk: The Dark Side of the Moon)
Rock and Roll Hall of Fame (1996)[1]
Polar Music Prize (2008)[2][3]
OpphavLondon, Storbritannia (1964)
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock,[4] psykedelisk rock,[4] kunstrock, space rock, bluesrock, eksperimentell rock,[5] syrerock,[5] protoprog[5]
Aktive år1965–2014
PlateselskapTower, Harvest Records, Capitol Records, Columbia Records, EMI, Parlophone, Columbia Graphophone Co. Ltd., Sony Music Entertainment, Warner Music Group
Nettstedhttps://pinkfloyd.com/
IMDbIMDb
Medlemmer
Syd Barrett (1965–april 1968), David Gilmour (1967–2014), Nick Mason (1965–2014), Roger Waters (1965–1985), Richard Wright (1965–1979), Bob Klose (1964–1965), Richard Wright (1985–2014)
Logo
Pink Floyds logo
Pink Floyd på Commons

Kjente albumutgivelsene fra Pink Floyd er debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn (1967), gjennombruddsalbumet The Dark Side of the Moon (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (over 14 år) uten å falle ut én eneste gang og (1 500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og dobbeltalbumet The Wall (1979). Musikkutgivelser som The Dark Side of the Moon og The Wall regnes som sentrale verk i rockehistorien.[9] Fire album fra og med Dark Side of the Moon til og med The Wall er høydepunktene i Pink Floyds historie.[10]

I 1968 forlot bandets første frontfigur Syd Barrett Pink Floyd på grunn av (ifølge et intervju med hans søster i 2008) psykiske lidelser og agorafobi. I 1981 sluttet Richard Wright etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979.[11][12] Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, og ble fullverdig medlem igjen i 1994, da studioalbumet The Division Bell ble utgitt.[13] Pink Floyd ga i 2014 ut bandets siste album, The Endless River, hovedsakelig basert på ubenyttet materiale fra innspillingen av The Division Bell.

Bandet gikk fra å være et innovativt og nyskapende psykedelisk rock-band fra Londons undergrunnsmiljø, til å bli et av verdens største og mest populære band uansett musikksjanger. Waters, Mason, Gilmour og Wright utviklet Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av 1970-tallets supergrupper. De storslåtte konsertene var attraksjoner, og i 1970 var 100 000 tilstede under konserten i Hyde Park i London.[9] På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert, mens bandmedlemmene gjorde lite av seg.[14] På 1970-tallet ble Gilmour en av de ledende stilskaperne på elektrisk gitar.[9] Siste gang bandet opptrådte samlet var ved Live 8 i London, 2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen.[15] Richard Wright døde 15. september 2008.

Barretts komposisjoner var inspirert eller hadde innslag av klassisk musikk, country, blues og R&B.[16] Bandet ble dannet i universitetsmiljøet rundt Regent Street Polytechnic i London.[9] Medlemmene av bandet holdt en lav profil offentlig og ga sjelden intervjuer. På konsertscenen har musikerne stort sett vært tilbakeholdne og latt musikk og den visuelle showet dominere.[17] Pink Floyd tilstrebet fullkommen lyd og fremføring der de var nøye med detaljene. Bandet inspirerte en generasjon av musikere på 1970-tallet, blant andre Yes, Mike Oldfield og Genesis.[18]

Bandet var kjent for avanserte tekster, eksperimentell musikk, lydeffekter og omfattende komposisjoner samt påkostede sceneshow.[6] Pink Floyd brukte elementer fra filmer i sine sceneshow. De bidro med musikk til flere filmer og det ambisiøse dobbeltalbumet The Wall var grunnlag for en egen spillefilm.[19] Eric Idle fortalte i 2021 at Pink Floyd ga pengestøtte til produksjonen av Monty Python og ridderne av det runde bord.[20]

Det totale antall solgte Pink Floyd album ble i 2021 anslått å være over 250 millioner.[trenger referanse]

Historie

rediger

Oppstarten (1964–1965)

rediger
 
Flere av medlemmene leide bolig sammen hos Mike Leonard i Stanhope Gardens nr. 39 (midt på den lange fasaden til høyre), bydelen Kensington and Chelsea, London.
 
Plakett til minne om at Mason, Waters og Wright studerte ved Regent Street Poyltechnic, Marylebone Road nr 35, City of Westminster.
 
En Bedford type CA av omtrent samme modell som Pink Floyd kjøpte med penger fra studielån og brukte på turne i den tidlige fasen.[21][22]
 
Konsert i Maryland, USA, juli 1973.
Foto: Erik Calonius

Pink Floyd startet som et annerledes psykedelisk band tidlig i 1960-årene.[23] Roger Waters og Syd Barrett gikk begge på Cambridge High School for gutter (David Gilmour gikk også der). Etter Cambridge begynte ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner på 1960-tallet. Barrett drev litt med oljemaleri før han ble mer opptatt av å spille musikk. Gilmour var i London på den tiden og hjalp Barrett med gitarspillingen..[24][21]

Waters reiste til London og begynte i 1962 på Regent Street Polytechnic School (senere del av University of Westminster) for å studere arkitektur. Der møtte Waters Nick Mason og Richard Wright. Wright var allerede en allsidig musiker på blant annet piano, harmonium, cembalo og cello. Waters, Mason og Wright etablerte bandet Sigma 6 som ikke fikk platekontrakt.[24][21]

Wright var utdannet ved den dyre Haberdasher-skolen i Sør-London og var opptatt av klassisk samtidsmusikk særlig Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk. Mason kom fra en velstående familie i Hampstead, studerte arkitektur og var en dyktig paukespiller. Waters var opptatt av elektronikk.[9][21]

Waters spilte gitar og Mason på trommer, og Richard Wright som til å begynne spilte stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter.[21] Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler. Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en mulig musikkarrière.

Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale. Barrett og Klose hadde gått på skolen sammen og begge kom til London sommeren 1964. Klose var en lovende jazzgitarist i Cambridge-bandet Blues Anonymous og ble på den tiden regnet som den beste musikeren. Klose skulle studere arkitektur på Regent Street Polytechnic (der Waters hadde studert i to år). Waters, Klose og Barrett delte bolig i Stanhope Gardens ved Highgate, der Mason og Wright hadde bodd tidligere (fra 1963).[21]

Husverten Mike Leonard var arkitekt og collegelærer. Han spilte ofte keyboard sammen med leieboerne og oppmuntret det vordende bandet. De fremførte bluesmusikk og kalte seg blant annet Spectrum Five eller Leonard's Lodgers. Leonard laget prototyper av maskiner til lysshow av en type som Pink Floyd senere brukte til sitt sceneshow. Leonard oppfordret gruppen til å improvisere til lysshowet noe som beveget gruppen i en psykedelisk retning. BBCs vitenskapsprogram filmet Leonard og hans lysmaskiner i Stanhope Gardens (Kensington and Chelsea bydel) i desember 1967 mens Pink Floyd «jammet» i bakgrunnen.[25] Leonard hadde en samling av xylofoner, orientalske fløyer og andre kinesiske instrumenter.[21]

Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to blues-musikere som henholdsvis het Pink Anderson og Floyd Council. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt blues-orienterte Bob Klose forlot bandet før 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i.[trenger referanse] Kloses foreldre mislikte at han drev å surret med et rockeband og han forlot Pink Floyd for å bli profesjonell fotograf.[26]

Syd Barrett ble bandets kreative kraft, komponisert og ledende gitarist. Barrett utviklet en stil med inspirasjon fra music hall, barnesanger og blues med surrealistiske innslag.[9] Barrett hadde et par plater med bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd Council fra Georgia, USA, og laget av dette bandenamnet «Pink Floyd» som de malte i skarp rosa farge over hjulebuen på en Bedford kassebil kjøpt med studielån.[21] Barrett ga 1965 bandet navnet «Pink Floyd Sound».[27]

Syd Barrett-perioden (1966–1968)

rediger

Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av Slim Harpos «I'm a King Bee» var blant de første innspillingene, men disse ble først offisielt gitt ut i 2015.[28] Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer. De første fullverdige konsertene var på Marquee Clubs konserter søndag ettermiddager. I desember 1966 spilte de for første gang i Royal Albert Hall.[27] De benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «Interstellar Overdrive», som var godt likt i Storbritannia, men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa.

 
Queen Elizabeth Hall, South Bank, London, der Pink Floyd spilte i mai 1967.

Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben UFO Club (på Tottenham Court Road) der Pink Floyd fungerte som husband kjent for sitt nyskapende lysshow.[16] På UFO spilte de opp til 20 minutter lange låter med lysbilder og lysshow noe de på den tiden var alene om.[9] De ble lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet Blackhill Enterprises.[29]

Pink Floyd begynte i løpet av 1966 å opparbeide seg et eget sangrepertoar, og Jenner og King jobbet aktivt med å skaffe bandet platekontrakt. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget i filmen Tonite Let's All Make Love in London. Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «Pink Floyd Live in London 66' 67'»

 

Norman Smith, plateprodusent i EMI, ble oppmerksom på Pink Floyd og startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den 4. mars 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren EMI Columbia, et datterselskap av EMI. Den 11. mars 1967 ble deres første singel «Arnold Layne» utgitt på Columbia Records (EMI)[16] og den nådde 20.-plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. Melody Maker skrev at Pink Floyd med «Arnold Layne» hadde laget en god kommersiell single og mente at Pink Floyd representerte en ny type popmusikk. The Morning Star skrev at «Arnold Layne» var en smart og ironisk sang.[21]

Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av David Bowie på albumet Pin Ups, et album som nådde 1.-plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i 5 uker.[30] «See Emily Play» ble gitt ut i juli 1967.[27]

Pink Floyd var det ledende bandet 29. april 1967 under «The 14 Hour Technicolor Dream» som var en støttekonsert for undergrunnsavisen International Times. Under konserten medvirket 41 band og Pink Floyd gikk på scenen da de lysnet av morgenen etter med 10.000 tilhørere i salen. Pink Floyd holdt 12. mai 1967 konserten «Games For May» i Queen Elizabeth Hall på South Bank (London) hvor det vanligvis fremførs jazz og klassisk musikk; konserten var en milepæl og en av Pink Floyds første betydelige konserter med avanserte lydeffekter og oppsiktsvekkende lysshow. Konservative Financial Times hadde en rosende omtale av opplevelsen. Barrets komposisjon «Games For May» ble etterpå forkortet og gitt ut som singel med tittelen «See Emily Play».[21]

Barrett laget komprimerte, psykedeliske låter med innslag av bisarr humor og dette passet godt for singelformatet.[9] På den tiden skilte pop og rock lag og særlig innenfor progressiv rock ble det vanlig og forventet med hele album i stedet for singler.[16] Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn ble gitt ut 5. august i 1967.[27] De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge, hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour.[31] Barrett sto bak 10 av 11 låter.[24] David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i Pink Floyds fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. The Piper at the Gates of Dawn overrasket stort og nådde 6.-plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.[32]

 
I 1994 ga VW ut en special-edition Golf
 
Azimuth-koordinatoren tatt i bruk i april 1969.[27]

Bandet reiste på turne i USA fra 24. oktober 1967 der Barrett var i sentrum under konsertene.[24] I 1968 var bandet på turne i Europa og USA. Bandet brukte mye ressurser på å utforme et lydanlegg som kunne gjengi deres stadig mer forseggjorte musikalske og lydlige virkemidlene. I april 1969 tok bandet i bruk i azimuth-koordintaoren under en konsert i London (forestillingen hadde tittelen More Furious Madness from the Massed Gadgets of Auximenes). Azimuthen ble brukt til å sende elektroniske effekter fra høyttaler til høyttaler.[33]

Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske album fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder ulovlige rusmidler for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han LSD daglig og i stadig større doser. Dette medførte at han ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret.[34] Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og kunne plutselig spille helt andre ting enn det resten av bandet spilte.

De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en gitarist som kunne hjelpe både Barrett og bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig,[21] ble David Gilmour spurt om han ville bli med i bandet som ekstra gitarist, og Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og Gilmour hadde lærte Barrett grunnleggende gitarspill. Gilmour hadde før dette flakket rundt i Europa blant annet med sitt eget band og han var en periode i Paris der han lærte fransk og arbeidet som modell.[33] Gilmour var en svært dyktig elgitarist.[9] Gilmour begynte offisielt i bandet 18. februar 1968.[27]

Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da han hadde skrevet mesteparten av bandets låter og var bandets frontfigur. Den første ideen var at Gilmour skulle erstatte Barrett på konserter mens Barrett skulle være hjemme og fortsatt skrive låter, omtrent slik ordningen var med Brian Wilson og The Beach Boys. Dette viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de bare være å plukke ham opp på vei til øving. Kort tid etter, i april 1968, fikk Syd Barrett beskjeden om at han formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd.[21] David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.

I Barretts tid hadde Pink Floyd en liten gruppe av undergrunnsfans og hadde samtidig en mer allmenn anerkjennelse i popsegmentet for sine særegne singler. Pink Floyd hadde opptredender på BBCs Top of the Pops. Etter Barrett forlot gruppa med vilje det mest poppregede segmentet og satset på LP-er (album). Ved den tradisjonelle gratiskonserten 29. juni 1968 i Hyde Park var Pink Floyd øverst på plakaten der andre bidragsytere var Jethro Tull og Roy Harper. Samtidig kom bandets album A Saucerful of Secrets ut.[33] I desember 1968 kom singelen «Point Me at the Sky» skrevet av Waters; det ble en fiasko.[27]

På en av de siste konsertene med Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Barrett fikk bare med en låt, «Jugband Blues», på albumet A Saucerful of Secrets. Dette var også den siste låten han skrev for Pink Floyd. Barretts siste linje i sangen er «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»). En annen «låt» som Barrett ville spille inn, var «Have You Got It Yet?». Han endret akkordene og tempoet i låten hele tiden, og Roger Waters merket seg at de aldri spilte riktig. Mens Barrett spilte og av og til skrek «Have You Got It Yet?», svarte de andre i bandet «No!» - frustrert over at de ikke forsto låten. Waters stoppet plutselig opp og sa «Oh, I've got it now». Så satte han fra seg bassgitaren og spilte aldri mere med Barrett[35][36]. Managerne Peter Jenner og Andrew King valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, og sluttet som managere for Pink Floyd.

Barrett var vanskelig å ha med på konserter, men de håpet å kunne beholde ham som hjemmeværende komponist.[37] David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre. [38] I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, A Saucerful of Secrets innspilt i Abbey Road Studio, medvirket Barrett på tre låter og Gilmour på fire.[39]

Barrett debuterte som soloartist med The Madcap Laughs i 1970 med musikere fra Soft Machine samt Roger Waters og David Gilmour som støtte.[27]

Eksperimentell periode (1968–1972)

rediger
 
Pink Floyd 1971

Syd Barrett hadde skrevet nesten hele The Piper at the Gates of Dawn, men bare én av hans sanger, «Jugband Blues», var å finne på bandets neste plate, A Saucerful of Secrets, som ble utgitt i juni 1968. To andre låter av Barrett ble spilt før han måtte forlate bandet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble vurdert av de andre for å være for personlige og for avslørende om Barretts mentale tilstand. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av Peter Jenner.[35]

Barrett sto som komponist for en av låtene på A Saucerful of Secrets. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med The Who og Soft Machine. Etter Barrett gikk bandet over til musikk bestående av lange, innadvendte temaer og utforsking av lydeffekter med innslag av improvisasjon. Til konsertene trengte de da mye utstyr og sceneshowene ble stadig mer gjennomarbeidet. Albumet Ummagumma (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet Atom Heart Mother var det første som nådde til topps på salgslistene. Turneen med Atom Heart Mother i 1970 inkluderte kor og orkester. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet Meddle der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av Wish You Were Here.[17][40][41]

Etter at Barrett forsvant, begynte de andre bandmedlemmene skrive musikk til bandet. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke klarte å etterligne stilen til Syd Barrett og måtte jobbe med å finne sin egen måte å skrive låter på. På A Saucerful of Secrets ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her finnes bandets første komposisjon i den progressive rockestilen. «Set the Controls for the Heart of the Sun» ble skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig.

Fra Ummagumma til Meddle

rediger

Etter Barret gikk bandet over til musikk med klassisk-romantisk preg inspirert delvis av elektronisk musikk og avantgarde. Waters' tekster ble etterhvert bitre og pessimistiske med innslag av samfunnskritikk. Lydbildet endret seg til progressivt «space-sound» der særlig Gilmours elgitar var viktig, slik det ble tydelig blant annet på Ummagumma utgitt i oktober 1969. I 1970 var 100.000 til stede ved deres konsert i Hyde Park, London, og bandet hadde blitt en konsertattraksjon.[9][27] Ummagumma er et dobbeltalbum som besto av en plate med konsertopptak og en plate med nye studioinnspillinger. Konsertopptak for albumet ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hvert av de fire bandmedlemmene, med hver sin halve LP-side til disposisjon. Ummagumma nådde 5.-plass på hitlistene.

I oktober 1970 kom Atom Heart Mother, som nådde førsteplass på albumlisten i Storbritannia, og dette albumet (sammen med etterfølgende Meddle) bidro til å befeste Pink Floyds posisjon som et ledende og nyskapende band. Musikken fikk tilhørere utenfor det tradisjonelle rockesegmentet.[9] Musikken til albumet ble fremført første gang 27. juni 1970 på Bath Festival of Blues and Progressive Music, Shepton Mallet, Somerset.[27] Albumomslaget har Hipgnosis' karakteristiske foto av en ku. Den omfattende tittelmelodien består av kor og orkester med gitarsoloer. Platens bakside omfatter blant annet «Alan's Psychedelic Breakfast» som under konserter ble ledsaget av tekoking på scenen. Turneen i USA i omfattet 10 musikere og et kor på 20 personer, og med det avansert lydanlegg gjorde showet sterkt inntrykk.[42] David Gilmour til tross for dette senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket». Tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var Atom Heart Mother et musikalsk vendepunkt som ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet er et 23 minutters verk som preges av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen.

 
Barbet Schroeder (foto 2017) leide Pink Floyd til å lage musikk til filmen More (1969) og La Vallée (1972)

I 1971 var bandet på en lang turne i Europa, Japan, Australia og USA.[27] Bandets lydbilde var mer ensrettet på Meddle som kom høsten 1971. «Echoes» ble fremført første gang under en konsert i London mai 1971 med tittelen «Return to the Sun of Nothing».[42] Den episke, over 23 minutter lange «Echoes», og den rytmiske «One of These Days» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider.[trenger referanse] Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3.-plass for Meddle på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen Live at Pompeii som hadde premiere i september 1972.[27]

Filmmusikk

rediger

Pink Floyd ble involvert i filmmusikk på slutten av 1960-tallet. Barbet Schroeder tilbød Pink Floyd et stort honorar for musikk til filmen More. «Cymbaline» fra filmmusikken ble bandets gjennombrudd på radio i USA.[43] Schroeder hang sammen med beat-hippier som streifet rundt i Europa og USA. More ble påbegynt før studentopprøret i Paris i 1968 og ble tatt godt i mot av hippiegenerasjonen.[44] Schroedets film omtales som psykedelisk og tidstypisk historie om sex og narkotikamisbruk. Senere laget de filmmusikk til Schroeders La Vallée (1972) utgitt på album som Obscured by Clouds.[45][46] I juli 1969 kom albumet Music From the Film More,[27] som ble spilt inn i løpet av en uke. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet.

Den musikalske utviklingen fra Ummagumma og Atom Hear Mother fortsatte i bidragene til filmen Zabriskie Point regissert av Michelangelo Antonioni.[9]

Obscured By Clouds, ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen La Valleé (The Valley). Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde sjetteplass på listene der. Bortsett fra albumet gjorde bandet lite offentlig i 1972.[42] Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med The Dark Side of the Moon.[42] Med flere kortere sanger var Obscured By Clouds et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» ble skrevet av David Gilmour, og er den siste låten på et Pink Floyd-album før A Momentary Lapse of Reason hvor Roger Waters ikke bidro til teksten.

De laget i 1967 musikk til Tonite Lets All Make Love in London en dokumenter om «swinging London» laget av Peter Whitehead. De laget musikk til spillefilmen The Committee (1968) regissert av Peter Sykes. Pink Floyd skal ha vært aktuelle for musikken til 2001: En romodyssé (1969).[9]

Gjennombruddsperioden (1972–1975)

rediger
 
Floyd spiller «Dark Side of the Moon» ved Earl's Court den 18. mai 1973.

The Dark Side of the Moon

rediger

Musikken til The Dark Side of the Moon ble fremført på konsert første gang i Rainbow Theatre i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Opprinnelig kalt Eclipse. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. Pink Floyd Live, bootleg-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte, i 120.000 kopier.[47][27]

 
Inngangen til Rainbow Theatre der The Dark Side of the Moon ble fremført offentlig første gang. Bygget ble senere overtatt av et evangelisk kirkesamfunn.
 
Kuppelen til London Planetarium på hjørnet av Madame Tussauds i Marylebone Road, der The Dark Side of the Moon ble offisielt urfremført.

Den første offisielle fremføringen var under en konsert i mars 1973 i London Planetarium (del av Madame Tussauds rett over gaten fra Regent Street Polytechnic i Marylebone).[42] Med Dark Side of the Moon viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum.[37] Det var Waters' ide at albumet skulle ta for seg «alt som gjør folk gale». Bandet hadde arbeidet nesten et år med albumet. For sin tid var innspillingen så teknisk avansert at hi-fi entusiaster kjøpte albumet for å teste lydanlegget sitt.[42] På denne tiden ble Pink Floyd etablert som et av de ledende rockebandene.[17] Konsertene hadde en omfattende besetning og forseggjort sceneshow.[42]

The Dark Side of the Moon er Pink Floyds mestselgende album, og albumet har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. I USA var albumet på Billboard 200-listen i til sammen 981 uker per mai 2023[48], derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988 og var innehaver av førsteplassen på listen i en uke. Dark Side of the Moon satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. Et estimat oppgir at det har blitt solgt over 50 millioner eksemplarer av albumet[49][50]. Ifølge ChartMasters.coms salgsanalyser, er det blitt solgt 43,3 millioner enheter av albumet, noe som gjør det til det nest mest solgte albumet i verden, bare slått av Michael Jacksons Thriller[51]. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver fjerde husstand har en versjon av albumet.[52]

For første gang skrev Roger Waters samtlige tekster på et Pink Floyd-album. Platen var et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene mennesker må gå igjennom i løpet av livet. Sammen satte medlemmene opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (med arbeidstitlene «Religion», «Religious Theme» og «The Mortality Sequence» og under utviklingen av låten) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» omtaler samfunnets økende problem med sinnslidelser og nevroser, og hvordan de gjerne kan være resultatene av disse temaene.

Ved hjelp av Abbey Road Studios' nye 16 kanalers miksepult og lydtekniker Alan Parsons, satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Til tross for at Pink Floyd hadde blitt et band som ugjerne ga ut singler, ble singelen «Money» en topp 20-låt i USA.

 
30-årsjubileumsutgaven av The Dark Side of the Moon

Wish You Were Here

rediger

Pink Floyd var verdensstjerner og var usikre på hvordan de skulle følge opp Dark Side of the Moon som hadde skapt et forventningspress.[42] Etter at bandet skrinla prosjektet Household Objects, et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene,[53][54] startet innspillingen av Wish You Were Here i 1975. Albumet kom ut i september 1975 og ble lunkent mottatt av kritikerne.[42] Som Dark Side of the Moon ble det et konseptalbum om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Wish You Were Here ble bandets andre album som toppet Billboards albumliste i USA.[48] Albumet inneholder også låtene «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien.[55]

Roger Waters-perioden (1976–1985)

rediger
 
Roger Waters under konsert i Chile, 2018.

Etter Wish You Were Here tok Waters styringen over bandets virksomhet.[37] I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble The Wall (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre Pros and Cons of Hitchhiking. The Wall-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da.[40]

 
Battersea kraftstasjon og en flyvende rosa ballonggris var omslagsfoto på Animals (1977). I forbindelse med fotografering 3. desember 1976 røk ballongfortøyningen og grisen drev avgårde.[27]

Animals

rediger

Animals ble utgitt i januar 1977, og var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' pesimistiske samfunnssyn.[56][42] Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman Animal Farm. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder («Dogs», de kyniske forretningsmennene), griser («Pigs (Three Different Ones)», korrupte politikere og moralister) og sauer («Sheep», resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). «Dogs» var basert på en låt David Gilmour hadde skrevet, og var albumets eneste som Waters ikke ble kreditert for alene. I tillegg til at Gilmours gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskrivingen, og mindre om å spille instrumenter. Albumet kom på 2.-plass i Storbritannia og 3.-plass i USA[57] Konsertene huskes for filmer som ble vist på et rundt lerret bak scenen og for den oppblåsbare flyvende grisen. Albumomslaget viser en flyvende gris over Battersea kraftverk.[42] I april 1977 reiste bandet på stor turne i USA.[27]

Gilmour ga ut sitt soloalbum David Gilmour og Wright ga ut Wet Dreams i 1978.[42]

The Wall

rediger

Det ambisiøse dobbelalbumet The Wall kom ut i november 1979 og omhandlet blant annet personen «Pink» som et symbol på samfunnets undertrykkelse av individet. Singelen «Another Brick in the Wall (Part II)» ble bandets første listetopp på singellistene og den første singelen på 11 år. Singelen ble utgitt 16. november og albumet 30. november.[58]

Albumet solgte svært godt og fikk blandet mottakelse hos kritikerne: Noen mente det var bandets beste, andre at musikken var deprimerende og selvopptatt.[58] Albumet kostet 300.000 pund å produsere, og tjente i løpet av de to første månedene inn over 10 millioner pund. Første konsertoppføring var 7. februar 1980 på Los Angeles Sports Arena og i august 1980 var det seks forestillinger i Earls Court, London.[27] The Wall-konsertene var dominert av en stor mur som ble reist i løpet av konserten og konserten kulminerte med at muren raste.

Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på The Wall. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på The Wall, som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum.

Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet.[59] Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turneen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap.

Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick in the Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble The Wall fulgt opp av filmen Pink Floyd: The Wall skrevet av Waters, regissert av Alan Parker og med Bob Geldof i hovedrollen.[60][61] Figuren Pink fremstilt av Geldof ligner på Waters selv. Filmen ble godt mottatt av noen kritikere, andre kritiserte den som kvinne- og menneskefiendtlig med underliggende fascisme.[62]

The Final Cut og oppløsning

rediger
 
The Final Cut er preget av Waters frustrasjon over blant annet Falklandskrigen. Bildet viser HMS «Invincible» som kom hjem i triumf i september 1982.

I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. The Final Cut viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har The Final Cut en høy status blant mange av bandets tilhengere.

Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av The Final Cut i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.[37]

Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker.[40]

David Gilmour-perioden (1985–1995)

rediger

Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd.[9]

Etter uenigheter omkring kontraktsforhold med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere, og mente underforstått at bandet var oppløst. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved selv å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til The Wall, så vel som til den oppblåsbare grisen fra Animals. De gjenværende medlemmene omgikk dette juridisk ved å gi grisen to testikler. Gilmour og Mason beholdt bandets andre rettigheter, samt retten til å fortsette å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale royalties til hverandre for bruk av «motpartens» låter under konserter. I 2013 sa Waters at han angret på søksmålet og at det var feil av ham å gjøre det[63].

Da A Momentary Lapse of Reason ble utgitt i 1987 var Wright tilbake i bandet og ble da bare kreditert som studiomusiker. Samtidig ga Waters ut Radio K.A.O.S. og turnerte samtidig i USA med Pink Floyd-musikk.[27] Wright og Nick Mason deltok i begrenset grad på innspillingene. Store deler av albumet ble innspilt av Gilmour og en rekke studiomusikere. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til The Final Cut. I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning to Fly». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Etter utgivelsen av konsertalbumet Delicate Sound of Thunder i 1988, ble Wright igjen fullverdig medlem av Pink Floyd.

David Gilmour var på denne tiden den sentrale personen i Pink Floyd, og fikk hjelp med tekster til nye låter fra sin kone Polly Samson. Samtidig medvirket Richard Wright og Nick Mason mer enn på mange år. I 1994 ble The Division Bell utgitt hvor Gilmour sto for det meste av musikken.[64] Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia.[40][65] Albumet solgte bedre enn den foregående utgivelsen. Samme år la Pink Floyd ut på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i London. The Division Bell skulle bli det siste studioalbumet fra Pink Floyd på 20 år. Konsertalbumet P*U*L*S*E ble utgitt i 1995, og inkluderte blant annet hele Dark Side of the Moon samt Syd Barrett-låten «Astronomy Domine».

I juli 1990 gjennomførte Waters en stor The Wall-konsert i Berlin (etter Berlinmurens fall) med inviterte bidragsytere som Sinéad O'Connor og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd.[66]

Dødperioden (1995–2005)

rediger
 
Roger Waters fremfører The Dark Side of the Moon i Verona, Italia, 5. juni 2006

I 1996 ble bandet tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins).

Roger Waters hadde et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet Echoes i 2001. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason. Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.

Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med Pink Floyd: The Wall og som en av få som samarbeidet med både David Gilmour og Roger Waters etter 1985, døde i november samme år.

Nick Mason ga i 2004 ut boken «Inside Out: A Personal History of Pink Floyd». Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.

Gjenforeningen under Live 8 og etter (2005–2014)

rediger
 
Richard Wright 26. juli 2006
 
David Gilmour i München 29. juli 2006

Pink Floyd lå brakk etter 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Gilmour, Mason og Wright til å opptre sammen med Waters i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981.[67] De spilte «Breathe», «Money», «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb». Banneordet «Bullshit» i teksten til sangen «Money» var eneste banneord MTV valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters ga etter dette uttrykk for, via sin nettside, at han kunne se for seg å fortsette å spille sammen med Pink Floyd.

16. november 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rock and Roll Hall of Fame, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend, mens Roger Waters deltok på satellitt fra Roma. I 2006 holdt David Gilmour og Roger Waters sine respektive turneer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger.

både Nick Mason og Richard Wright deltok på David Gilmours konsert i Royal Albert Hall 31. mai 2006 i forbindelse med turnéen som fulgte utgivelsen av albumet On An Island. De fremførte «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb» sammen. Gilmour ga i 2007 ut DVD-en Remember That Night fra konsertene i London, men sangene der Mason spilte ble ikke inkludert, men alle de fire gjenlevende Pink Floyd-medlemmene medvirket i en dokumentarfilm som ble laget i forbindelse med utgivelsen.

Nick Mason spilte også sammen med Roger Waters på noen konserter på sistnevntes Dark Side of the Moon-turné i 2006 og 2007. Til en av konsertene var Richard Wright også invitert, men Wright avslo på grunn av jobbing med et soloprosjekt.

Syd Barrett døde 7. juli 2006 og de fire gjenlevende medlemmene av bandet sendte ut en felles pressemelding der de gav uttrykket for savnet av sin tidligere bandkamerat. 10. mai 2007 ble det arrangert en minnekonsert i London der Roger Waters fremførte «Flickering Flame» sammen med multiinstrumentalisten Jon Carin, som etter Pink Floyd-bruddet i 1980-årene har samarbeidet med alle de fire medlemmene. Senere samme kveld dukket Carin opp på scenen sammen med de tre medlemmene av Pink Floyd som fremdeles har rettighetene til bandnavnet. Wright, Gilmour og Mason fremførte bandets første singel, «Arnold Layne». Dette ble siste gang de tre som var bandmedlemmer fra slutten av 1980-årene opptrådte sammen.

Høsten 2007 ga Pink Floyd ut en nyversjon av debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn, som blant annet inneholdt tidligere uutgitte versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt en reproduksjon av en notisblokk Syd Barrett hadde benyttet midt i 1960-årene.

Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men jobber også med å utvikle en Broadway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt materiale som skal legges til.

26. august 2008 mottok Pink Floyd Polarprisen for 2008 på én million svenske kroner. Roger Waters og Nick Mason representerte bandet.

Richard Wright døde 15. september 2008 av kreft, 65 år gammel.[68]

12. mai 2011 holdt Roger Waters en fremføring av The Wall i London. På sangen «Comfortably Numb» fikk han besøk av David Gilmour som sang refrenget og spilte sologitar mens han stod på en heisekran (synlig for publikum) bak den høye veggen.[69]

På slutten av samme konsert hvor «Outside the Wall» ble fremført, ble også Nick Mason med og spilte tamburin, mens Gilmour spilte mandolin. Waters innrømte etter sangen at han 30 år tidligere hadde vært en vanskelig person å arbeide sammen med, men at tidene hadde nå forandret seg. Gilmour og Mason smilte godt av Waters' kommentar.[70]

The Endless River

rediger
 
Rekearten Synalpheus pinkfloydi har navn etter bandet

I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet The Endless River dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med Division Bell. Innspillingen av albumet ble påbegynt under innspillingen av The Division Bell i 1993, og besetningen bestod da av Gilmour, Wright og Mason, men ble fullført av Gilmour og Mason i løpet av 2013 og 2014.[71][40] Albumet ble utgitt 7. november. Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra Polly Samson, Gilmours kone.[72]

Rolling Stone skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo.[72] The Guardian ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd.[73] The Independent kaller albumet kjedelig og skuffende.[74] Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA.[75]

«Hey, Hey, Rise Up!» (2022)

rediger

I mars 2022 kom Gilmour og Mason sammen igjen som Pink Floyd, sammen med bassisten Guy Pratt og keyboardisten Nitin Sawhney, for å spille inn singelen «Hey, Hey, Rise Up!»[76] for å støtte Ukraina i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina 2022. Dette var første innspilling med bandet på 28 år.[76][67] Vokalsporet er hentet fra en video på Instagram hvor Andriy Khlyvnyuk, vokalist i det ukrainske bandet Boombox, synger den ukrainske folkevisa «Oi u luzi chervona kalyna» («Å, den røde krossvedbusken på enga») i Kyiv. Gilmour beskrev Khlyvnyuk sin vokal som «et sterkt øyeblikk som fikk meg til å ønske å sette den til musikk». Inntektene fra singelen, som ble sluppet 8. april, vil gå til humanitært arbeid i Ukraina. Gilmour sa at krigen hadde inspirert ham til å slippe ny musikk siden det var livsviktig å øke oppmerksomheten om saken.[77]

Forholdet mellom Gilmour og Pink Floyds tidligere medlem Roger Waters har forverret seg etter at «Hey, Hey, Rise Up!» ble utgitt. Forholdet har vært kjølig i mange tiår og Waters likte ikke støtten hans gamle band ga til Ukraina, noe som førte til ytterligere uenigheter. Waters har vært motstander av at andre land skal hjelpe Ukraina med våpen og annen støtte.[78][67]

Roger Waters etter Pink Floyd

rediger

Roger Waters har en solokariere, men han har fremført mange Pink Floyd show med sine egne sanger fra Pink Floyd perioden. Han har også oppført flere store The Wall konserter. Konsertalbumet fra 1990, The Wall – Live in Berlin, er hentet fra Waters sin konsert Pink Floyd's The Wall i Berlin.

Waters dro også på en verdensturne med The Wall Live, fra 2010 til 2013. Waters besøkte Norge 4 ganger i løpet av turneen: 29. april og 1. mai 2011 og 14. og 15. august 2013, alle gangene på Telenor Arena i Oslo.

Roger Waters har også arbeidet med å få oppført The Wall som en musikal.

I 2023 ble det kjent at Waters arbeidet med nyinnspilling av Dark Side of the Moon.[79]

Nick Mason's Saucerful of Secrets

rediger
 
Nick Mason ved trommene i eget band Nick Mason's Saucerful of Secrets i 2018

Nick Mason's Saucerful of Secrets er band som ble dannet av Nick Mason i 2018. Mason dannet bandet for å fremføre tidlig Pink Floyd-materiale, med et mål om at låter som ikke er så kjent skulle nå ut til et bredere publikum.

Mason sa at han verken ønsket å opptre som et hyllestband, som for eksempel det australske Pink Floyd Show, eller fremføre storslåtte konserter slik Waters og Gilmour gjør. Bandet ønsket å «fange ånden» i musikken i stedet for å gjenskape den. De mottok velsignelsene fra de gjenlevende Pink Floyd-bandkameratene.

Bandet består foruten Nick Mason av bassist Guy Pratt, gitaristene Gary Kemp og Lee Harris, og keyboardisten Dom Beken.

Pink Floyd: Their Mortal Remains

rediger
 
Fra utstillingen Their Mortal Remains i London, 2017

Pink Floyd: Their Mortal Remains var en utstilling i 2017 om Pink Floyd på Victoria and Albert Museum i London.

Utstillingens tittel gjenspeiler teksten «I've got a grand piano to prop up my mortal remains» fra sangen Nobody Home fra albumet The Wall.

Utstillingen ble promotert blant annet gjennom medieopptredener av alle de tre gjenlevende bandmedlemmene (David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters), og designeren Aubrey Powell, samt en oppblåsbar gris som fløy over museet og BBCs Broadcasting House.

Diskografi

rediger

Utdypende artikkel: Pink Floyds diskografi

Studioalbum

rediger
År Album US UK Norge[80] RIAA sertifiseringer BPI sertifiseringer CRIA sertifiseringer
1967 The Piper at the Gates of Dawn 131 6 10 - - -
1968 A Saucerful of Secrets - 9 - - - -
1969 Music from the Film More 153 9 - - - -
1969 Ummagumma (også konsert) 74 5 - Platina - -
1970 Atom Heart Mother 55 1 13 2x Gull - -
1971 Meddle 70 3 - 2x Platina - -
1972 Obscured by Clouds 46 6 - Gull Sølv -
1973 The Dark Side of the Moon 1 2 2 15x Platina 9x Platina 2x Diamant
1975 Wish You Were Here 1 (2 uker) 1 2 6x Platina Gull 3x Platina
1977 Animals 3 2 2 4x Platina Gull 2x Platina
1979 The Wall 1 (15 uker) 3 1 23x Platina Platina 2x Diamant
1983 The Final Cut 6 1 1 2x Platina Gull -
1987 A Momentary Lapse of Reason 3 3 2 4x Platina Gull 3x Platina
1994 The Division Bell 1 (4 uker) 1 1 4x Platina 2x Platina 4x Platina
2014 The Endless River 3 1 1

Konserter i Norge

rediger

Litteratur

rediger
  • Beech, Mark (1998). The A-Z of Names in Rock. London: Robson Books Ltd. ISBN 1-86105-059-3. 
  • Blake, Mark (2007). Pigs Might Fly - The Inside Story of Pink Floyd. Aurum Press Ltd. ISBN 1-84513-261-0. 
  • Fitch, Vernon (1998/2005). The Pink Floyd Encyclopedia. Collector's Guide Publishing Inc. ISBN 1-894959-24-8.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Jones, Cliff (1996). Another Brick in the Wall: The Stories Behind Every Pink Floyd Song. Omnibus Press. ISBN 0-553-06733-8. 
  • Mason, Nick (2005). Inside Out: A Personal History of Pink Floyd. London: Weidenfeld & Nicolson Illustrated. ISBN 0-7538-1906-6. 
  • 'Miles' and Mabbett, Andy (1994). Pink Floyd : The Visual Documentary. Omnibus Press. ISBN 0-7119-4109-2. 
  • Palacios, Julian (2001). Lost in the Woods: Syd Barrett and the Pink Floyd. Boxtree Ltd. ISBN 0-7522-2328-3. 
  • Schaffner, Nicholas (1991). Saucerful of Secrets: The Pink Floyd Odyssey. Harmony Books. ISBN 0-517-57608-2. 
  • Holm, Kurt E (1995). Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år. Leknes: S-forlaget. ISBN 8278100004. 
  • Fitch, Vernon og Mahon, Richard (2006). Comfortably Numb - A History of «The Wall», Pink Floyd 1978–1981. PFA Publishing. ISBN 0-97777366-0-1 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  • Harris, John (2005). The Dark Side of the Moon - The Making of the Pink Floyd Masterpiece. Fourth Estate. ISBN 0-00-719024-7. 
  • Marcussen, Tor og Morten Jørgensen (1988). Historien om rock, 11: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518117. 

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID pink-floyd[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.polarmusicprize.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Andy Mabbett (2010), Chris Charlesworth, red. (på en), Pink Floyd: The Music and the Mystery, Omnibus Press, OCLC 762731304, OL16228023W, Wikidata Q25766745 
  5. ^ a b c https://books.google.com/books?id=ELeaCwAAQBAJ.
  6. ^ a b «9,974 viewsJun 6, 2017, 09:46am Roger Waters Set for First Solo No. 1 Album With Pink Floyd Style Political Protest» hos forbes.com
  7. ^ «The Best Pink Floyd Songs» hos ranker.com
  8. ^ «Pink Floyd to release new album in October» hos bbc.com
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Blokhus, Yngve og Audun Molde (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  10. ^ Komara, E. (2019). Pink Floyd: Album by Album. ARSC Journal, 50(2), 275-283.
  11. ^ «How Richard Wright profited from being fired by Pink Floyd». faroutmagazine.co.uk. Besøkt 14. mai 2003. 
  12. ^ «Pink Floyd: A timeline of all their feuds and fallouts over the years». goldradiouk.com. Besøkt 14. mai 2023. 
  13. ^ «Pink Floyd diskografi». Arkivert fra originalen 20. april 2008. Besøkt 26. april 2008. 
  14. ^ Marcussen 1988.
  15. ^ Pink Floyd gjenforening i 2005
  16. ^ a b c d Marcussen 1988, s. 89.
  17. ^ a b c Marcussen 1988, s. 90.
  18. ^ Marcussen 1988, s. 100.
  19. ^ Marcussen 1988, s. 104-105.
  20. ^ Grow, Kory; Grow, Kory (9. mars 2021). «How Led Zeppelin, Pink Floyd, and Jethro Tull Helped Make 'Monty Python and the Holy Grail'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 11. september 2021. 
  21. ^ a b c d e f g h i j k l Anderson, P. og M. Watkinson (2009). Crazy Diamond: Syd Barrett and the Dawn of Pink Floyd. Omnibus Press.
  22. ^ «Cane used to beat Pink Floyd's Roger Waters features as exhibit». BBC News (på engelsk). 17. februar 2017. Besøkt 27. mars 2022. 
  23. ^ «Pink Floyds historie fra 1964–69». Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 27. april 2008. 
  24. ^ a b c d Marcussen 1988, s. 95.
  25. ^ https://www.standard.co.uk/news/london/pink-floyd-how-it-all-began-8121269.html
  26. ^ Palacios, J. (2010). Syd Barrett & Pink Floyd: Dark Globe. Plexus.
  27. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Marcussen 1988, s. 103.
  28. ^ «1965: Their First Recordings». pinkfloydhyperbase.dk. Besøkt 14. mai 2023. 
  29. ^ Pink Floyd biografi på All Music Guide
  30. ^ «David Bowie – Pin Ups». UK Charts – Officialcharts.com. Besøkt 14. mai 2023. 
  31. ^ Australian Radio Interview David Gilmour Arkivert 24. april 2008 hos Wayback Machine.
  32. ^ UK Album Chart
  33. ^ a b c Marcussen 1988, s. 97.
  34. ^ Syd Barrets rusproblemer
  35. ^ a b «Syd Barrett: 10 Things You Didn’t Know About Pink Floyd’s ‘Crazy Diamond’» hos rollingstone.com
  36. ^ «“Have You Got It Yet?”: Pink Floyd’s mad genius Syd Barrett goes “Under Review”» Arkivert 13. august 2018 hos Wayback Machine. hos nightflight.com
  37. ^ a b c d Ose, Bård (1995). Rockens giganter. [Skien]: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  38. ^ Holm 1995, s. 31.
  39. ^ Holm 1995, s. 24.
  40. ^ a b c d e Johnson, Chad (2015). Pink Floyd-Guitar Signature Licks: A Step-by-Step Breakdown of David Gilmour's Guitar Styles and Techniques. Hal Leonard Corporation.
  41. ^ Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1980. ISBN 8202036887. 
  42. ^ a b c d e f g h i j k l Marcussen 1988, s. 99.
  43. ^ Marcussen 1988, s. 98.
  44. ^ Marcussen 1988, s. 104.
  45. ^ Göttler, Fritz (25. august 2021). «Regisseur Barbet Schroeder wird 80:Die Schnelligkeit des Blicks». Süddeutsche.de (på tysk). Besøkt 19. mars 2022. 
  46. ^ «50 late-night classics». BFI (på engelsk). Besøkt 19. mars 2022. 
  47. ^ Holm 1995, s. 40.
  48. ^ a b «Pink Floyd – Chart History». billboard.com. Besøkt 14. mai 2023. 
  49. ^ «Pink Floyd score victory for the concept album in court battle over ringtones». The Guardian. 11. mars 2010. Besøkt 1. juni 2011. 
  50. ^ «PINK FLOYD album sales». BestSellingAlbums.org (på engelsk). Besøkt 22. september 2023. 
  51. ^ «Albums Ranking – Raw sales – Studio albums» hos chartmasters.com
  52. ^ Mason, Nick: Inside Out – A Personal History of Pink Floyd, side 186
  53. ^ «Kettles and chaos: the crazy story of Pink Floyd's lost album, Household Objects». loudersound.com. Besøkt 14. mai 2023. 
  54. ^ «When Pink Floyd tried to make an album with household objects». faroutmagazine.co.uk. Besøkt 14. mai 2023. 
  55. ^ «The Story Behind Pink Floyd’s “Have a Cigar”». consequence.net. Besøkt 14. mai 2023. 
  56. ^ Animals Arkivert 21. september 2008 hos Wayback Machine.
  57. ^ Animals Listeplassering Arkivert 24. april 2008 hos Wayback Machine.
  58. ^ a b Marcussen 1988, s. 99-103.
  59. ^ Hvorfor Wright forlot Pink Floyd
  60. ^ Pink Floyd:The Wall
  61. ^ Marcussen 1988, s. 100-103.
  62. ^ Marcussen 1988, s. 105.
  63. ^ «Roger Waters Regrets Pink Floyd Legal Battle» hos rollingstone.com
  64. ^ Holm 1995, s. 72.
  65. ^ «Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’». the Guardian (på engelsk). 9. november 2014. Besøkt 11. mars 2022. 
  66. ^ Holm 1995, s. 69.
  67. ^ a b c Power, Ed (8. april 2022). «Wish you were here? The Pink Floyd reunion that never was». The Telegraph (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. juni 2024. 
  68. ^ «Richard Wright er død». puls.no. Besøkt 14. mai 2003. 
  69. ^ YouTube – «Comfortably Numb»
  70. ^ YouTube – «Outside the Wall»
  71. ^ Ayers, Mike (2. oktober 2014). «Roger Waters Reminds Pink Floyd Fans He’s Not in Pink Floyd». Wall Street Journal (på engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 30. august 2021. 
  72. ^ a b Kreps, Daniel; Kreps, Daniel (4. oktober 2014). «David Gilmour Shines in Pink Floyd's 'Endless River' Preview». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 30. august 2021. 
  73. ^ «Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’». the Guardian (på engelsk). 9. november 2014. Besøkt 30. august 2021. 
  74. ^ «Pink Floyd, The Endless River - album review: Boring and desperately». The Independent (på engelsk). 7. november 2014. Besøkt 30. august 2021. «It would take a Barrett-load of drugs to make Pink Floyd's new album interesting, writes Andy Gill» 
  75. ^ Messitte, Nick. «Pink Floyd's 'The Endless River' - Why Is It Doing So Well?». Forbes (på engelsk). Besøkt 30. august 2021. 
  76. ^ a b «Pink Floyd reunite for Ukraine protest song» (på engelsk). 8. april 2022. Besøkt 26. juni 2024. 
  77. ^ Alexis, Petridis (7. april 2022). «‘This is a crazy, unjust attack’: Pink Floyd re-form to support Ukraine». The Guardian. Besøkt 7. april 2022. 
  78. ^ Larsen, Gunnar R. (7. februar 2023). «Putins brutale krig splitter Pink Floyd». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  79. ^ Richards, Will (8. april 2023). «Nick Mason "available" for Pink Floyd reunion». NME (på engelsk). Besøkt 26. juni 2024. 
  80. ^ VG-lista: Pink Floyd

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pink_Floyd&oldid=24554813»