Roald Amundsen

Roald Engelbregt Gravning Amundsen (1872–1928) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.

Roald Amundsen
Født		Roald Engelbregt Gravning Amundsen 16. juli 1872 Borge (Smaalenenes amt)
Død		Antagelig 18. juni 1928 (55 år) nær Bjørnøya, Svalbard
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, skribent, sjømann, forsker, polfarer, flyger, reisende, marineflyver, filmregissør
Far		Jens Amundsen
Søsken		Leon Amundsen, Gustav Amundsen
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Barentshavet
Utmerkelser		22 oppføringer Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1907) Storkors av St. Olavs Orden (1906) Hubbard-medaljen (1907) Konstantin-medaljen Ridder av Leopoldsordenen Vega-medaljen (1913) Alexander-von-Humboldt-medaljen (1912) Patron’s Medal (1907) (neste: Albert I av Monaco, forrige: Robert Bell) Kongressens gullmedalje Grande médaille d'or des explorations (1913) Medaljen for borgerdåd (1925) Fortjenstmedaljen i guld med krone Polarmedaljen Charles P. Daly Medal (1912) Medalla Plus Ultra (1928) Medal for Aeronautical Valour Livingstonemedaljen Sydpolmedaljen (1912) Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1912) Storkors av Frans Josef-ordenen (1907) Ridder av Æreslegionen Fortjenstmedaljen
Signatur
Roald Amundsen på Commons

Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 56 år gammel.

Biografi

Roald Amundsen.

Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.

Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.^{[trenger referanse]}

Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.

Amundsen ble tildelt Sydpolsmedaljen

Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Hun kom først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle forlate ektemannen sin og komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.

Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.

Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.

Belgica-ekspedisjonen 1897–1899

Utdypende artikkel: Belgica-ekspedisjonen

«Belgica» innefrosset i Antarktis.

Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.

Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.

Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.

Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.

Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».

Nordvestpassasjen 1903–1906

«Gjøa»

Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.

Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster Sound , Peelsundet, James Ross Sound og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet grundige magnetometriske målinger for bestemmelse av jordmagnetiskens variationer, det skete nær den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.

I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.

De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome på Alaskas Stillehavskyst ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.

Sydpolekspedisjonen 1910–1912

Roald Amundsen ved Bunnefjorden

Foto: Anders B. Wilse

Utdypende artikkel: Fram-ekspedisjonen

Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.

Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.

Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.

Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.

Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.

Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.

Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.

Mot Sydpolen

Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.

Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.

Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.

Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.

Fremme ved Sydpolen

Fra venstre: Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting hilser det norske flagg på polpunktet desember 1911. Bildet er tatt av Olav Bjaaland

Amundsen nådde det de antok var Sydpolen 14. desember 1911. På grunn av været var det imidlertid ikke mulig å fastslå nøyaktig posisjon, og de fortsatte de kommende dagene å undersøke området. 16. desember noterte Amundsen så at de var kommet så nær polpunktet som var mulig å fastslå. Her etablerte de en leir som fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.

Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.

Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.

Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.

Robert Scotts ekspedisjon

Kart som viser ruten Amundsen (grønn) og Scott (blå) fulgte til polpunktet.

Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonen

Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.

Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.

Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.

Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.

Ruten opp Axel Heiberg-breen

Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.

Bruken av hunder

Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.

Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.

Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.

Nordøstpassasjen 1918–1920

Polarskipet «Maud» i juni 1918
Foto: Anders Beer Wilse

Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.

Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.

Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.

Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.

Ved Kapp Tsjeljuskin lot Amundsen to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.

Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.

Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.

Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.

Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.

Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.

Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.

Nordpolen

Flyferden 1925

Roald Amundsen og «N 25» før take off ved 87° 43' nord sommeren 1925.

Foto: Anders Beer Wilse

Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker. Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer.^{[trenger referanse]} Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.

I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og  Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.

Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker,^{[trenger referanse]} de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.

Luftskipet «Norge» 1926

I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.

De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.

Søket etter Nobile 1928

«Latham 47» før avgang fra Tromsø 18. juni 1928.

Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum

Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.

I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.

«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet. Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.

Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:

Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.

Roald Amundsen og vitenskapen

Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.

Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.

Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.

Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog om bord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.

Bibliografi

• 1907: Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania. 511 sider.
• 1912: Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania. 2 bind, 528+424 sider.
• 1921: Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania. 467 sider.
• 1925: Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925.  [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
• 1926: Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo. 264 sider.
• 1927: Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo. 256 sider.

De fleste av Amundsens bøker har blitt oversatt til flere språk.

Priser og utmerkelser (utvalg)

Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.

Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.

I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.

Amundsen i ettertid

Bildet er digitalt fargelagt.

I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.

Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.

Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.

På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.

Minnesmerker (utvalg)

• Monument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen for Amundsens fødsel utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo.
• Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
• Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
• Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
• Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
• Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
• Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
• To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
• Statue i Tønsberg.
• Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
• Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
• Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
• Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
• Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
• Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
• Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
• Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.

Steder oppkalt etter Roald Amundsen

• Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
• Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
• Amundsenkrateret på månen
• Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
• I Antarktis:
  • Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
  • Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
  • Amundsenisen i Dronning Maud Land
  • Amundsen Bay i Enderby Land
  • Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
  • Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
  • Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land

Norske frimerkeutgivelser

• 1925: Polfrimerkene
• 1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
• 1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
• 1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
• 1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
• 2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)

Litteratur

• Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
• Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476. 
• Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
• Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199.  (hovedkilde for artikkelen).
• Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
• Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
• Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
• Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.

Eksterne lenker

• (en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Roald Amundsen - Store norske leksikon
• Roald Amundsens hjem Uranienborg, Svartskog - Museene i Akershus
• Roald Amundsens fødested
• Roald Amundsen - Norsk polarinstitutt
• (en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
• (en) Roald Amundsen hos The Movie Database
• NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd». 
• Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
• Roald Amundsen i bokselskap.no
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen

Wikiquote: Roald Amundsen – sitater