Wikipedia

Sigrid Undset

norsk forfatter (1882–1949)

Sigrid Undset (1882–1949) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».

Sigrid Undset
Født20. mai 1882[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kalundborg (Danmark)[5]
Død10. juni 1949[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (67 år)
Lillehammer (Norge)[7][8]
BeskjeftigelseRomanforfatter, oversetter, skribent, manusforfatter, prosaforfatter, lyriker Rediger på Wikidata
Utdannet vedFru Ragna Nielsens skole[9]
EktefelleAnders Svarstad (1912–1927)[9]
FarIngvald Undset
MorCharlotte Undset
BarnAnders, Maren Charlotte og Hans
NasjonalitetNorge
GravlagtMesnali Churchyard[10]
SpråkNorsk (riksmål)
Medlem avDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab
American Geographical Society
UtmerkelserNobelprisen i litteratur (1928)[11][12]
Storkors av St. Olavs Orden
Den islandske falkeorden
Sigrid Undset på Commons
Nobelprisen i litteratur
1928

Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922).

Livsløp

rediger

Barndom og tidlig yrkesliv

rediger
 
Sigrid Undsets barndomshjem, morfarens hus i Kalundborg
 
Sigrid Undset med søstrene Signe og Ragnhild (1894)
Foto: Nasjonalbiblioteket
 
Den unge Sigrid Undset

Undset ble født den 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, som datter av arkeologen Ingvald Undset og hans danske kone Charlotte Undset, født Gyth. I april 1884 ble deres andre datter, Ragnhild, født, og i juli flyttet familien til Kristiania (dagens Oslo), etter at Stortinget hadde bevilget Ingvald Undset et statsstipend på 3000 kroner i året.[13] Sigrid Undset har senere skrevet om barndom på Fagerborg ved Stensparken. De bodde på flere ulike adresser ved parken, lengst i Lyder Sagens gate 10. Der ble hennes søster Signe født i 1887.

Hun begynte ikke på skolen før hun var åtte år. Før den tid hadde moren undervist henne. Hun begynte rett i tredje klasse på Ragna Nielsens latin- og realskole.[14]

Sommeren 1892 var familien hos farens foreldre i Trondheim. Sigrid Undset opplevde her sin første kontakt med sagatidens dikting, da hun leste Njåls saga. Tilbake i Oslo leste hun sagaene høyt for faren, som lå på sitt siste etter lengre tids sykdom. Slik ble hun kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen.[15]

Faren døde 3. desember 1893. I 1934 skrev hun Elleve år, en selvbiografisk roman om sin barndom fram til farens død.

Etter farens død ville moren at Sigrid skulle ta videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter hun ble enke. Sigrid tok derfor handelsskolen og fikk jobb som kontordame som 17-åring. Den jobben hadde hun i ti år.[16] Det man vet om hennes ungdomsår, er i hovedsak blitt kjent gjennom brevene hun skrev til sin svenske brevvenn Andrea Hedberg. De av brevene som er bevart er publisert i boken Kjære Dea.[17]

 
Sigrid Undsets hjem på Bjerkebæk

Sigrid Undset var forfatter ved siden av kontorjobben. Hun ønsket å være forfatter på heltid, men drømmen måtte vente. Tre år etter debutromanen Fru Marta Oulie, som kom ut i 1907, kunne hun bli forfatter på heltid.

Fra omkring 1917 utviklet Undset en lidenskapelig interesse for monsignor Robert Hugh Bensons forfatterskap. Mange av hans verker skulle hun etterhvert oversette til norsk.[18]

Voksenliv

rediger

Sigrid Undset fikk stipend fra Theodor Henrichsens legat, og reiste til Italia. Der levde hun i et kunstnermiljø. Hun traff maleren Anders Svarstad, og de forelsket seg. Hun var 27 år, og han var 40. Han var allerede gift og hadde tre barn, så forholdet deres måtte holdes hemmelig da de kom tilbake til Kristiania. I 1912 giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen.

Etter bryllupet reiste de til London og var der i et halvt år, og deretter til Roma. I Roma 1913 ble sønnen Anders født. Han holdt på å dø, og Sigrid reiste hjem til moren med ham, mens mannen kom hjem tre måneder senere.

Ekteskapet var preget av lange adskillelser, og begge jobbet mye. Paret fikk to barn til; datteren Maren Charlotte, som hadde epilepsi og var psykisk utviklingshemmet og sønnen Hans.

I 1919 flyttet Sigrid Undset og mannen fra hverandre. Hun flyttet til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun var gravid, og det var hun som tok med seg barna. Helt fra hun var ung skrev hun alene om natten, mens hun drakk kaffe og røyket sigaretter. Denne vanen tok hun nå opp igjen for å få tid til å skrive.[19]

Litt senere sa Sigrid Undset at hun ville skilles fordi hun ville bli katolikk. 1. november 1924 konverterte hun.[20] 7. mars 1927, på festen for Thomas Aquinas, mottok hun drakten (i form av et lite skapular eller medaljong) som medlem av Dominikanernes tredjeorden (hun ble tertiær, det som nå kalles legdominikaner) og tok navnet søster Olave. Ett år senere, 7. mars 1928, avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regler resten av sitt liv.

Invasjonen av Norge og flukt i 1940

rediger

På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Undset var i Oslo 9. april (hun bodde på Bondeheimen som vanlig) og reiste til Lillehammer som hun forlot etter få dager (20. april) da tyske styrker nærmet seg byen. De britiske styrkene ga 20. april opp en stilling sør for Lillehammer og tyske styrker var ventet til byen i løpet av dagen. Det var frykt for at hun ville bli arrestert og myndighetene anbefalte henne forlate byen. Undset brente brev og andre potensielt farlige papirer i huset før hun reiste.[21][22]

Nordover gjennom Gudbrandsdalen fikk hun skyss med militær lastebil. På Otta hadde NRK satt opp en provisorisk radiosender og hun holdt der en tale til det norske folk. Ifølge Gidske Anderson leste Undset og Paasche inn sine taler på plate som ble sendt med fly til Storbritannia og så kringkastet over BBC til Norge. Dette var Undsets første tale under krigen. Hun ble værende noen dager i Dovre sammen med sin venn professor Fredrik Paasche og hans familie. Hun reiste videre til et bombet og brennende Åndalsnes, videre til Molde og nordover kysten med fiskeskøyten «Krysseren» (ført av Knut Huse) med kurs for Tromsø. «Krysseren» var rekvirert av den frie norske marine til å frakte proviant, soldater og krigsfanger. Båten var full av våpen, proviant og soldater da Undset gikk ombord. Blant sivile ombord var redaktøren Olav Scheflo og Dagmar Loe samt tyske flyktninger inkluder fem jødiske. Undset hadde tenkt å gå i land i Bodø, men der ble ingen sivile sluppet i land og Undset reiste sørover igjen til Mo i Rana der det er kort vei til Sverige. Fra Rana reiste hun inn i Sverige 8. mai via Umbukta. Hun var ikke kledd for å ta seg over fjellet på snøføre og hun var tungfør og ikke sprek. Med hjelp av lokale norske menn fra området ble hun trukket på slede over fjellet sammen med Scheflo som var invalidisert av leddgikt. Etter 14 timer i snøen kom de til bebyggelse på svensk side. Undset kom 10. mai med tog til Stockholm der hennes søster bodde.[22][21][23] Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag.

Hun fulgte regjeringen og statsapparatet. Sammen med henne var også Fredrik Paasche og Olav Scheflo med sine familer, blant dem Scheflos datter, den senere journalisten Dagmar Loe. På veien stoppet hun på Otta og holdt en radiotale som skal ha fått Goebbels til å øyeblikkelig å forby bøkene hennes.[24] Reisen gikk gjennom Sverige og Sovjetunionen til Vladivostok og videre med båt vi Korea til Tsuruga i Japan. Undset var imponert over hvor velstelt og velfungerende alt var i Japan (inkludert det okkuperte Korea) sammenlignet med Sovjetunionen. Hun hadde studert japansk litteratur og kunst, og ble betatt da hun for første gang fikk se landet med egne øyne. Hun satte særlig pris på japansk hagekunst og perfeksjonismen i håndverk og dagligliv. Undset hadde under oppholdet i Japan vanskelig for å forstå at landet var i krig, bortsett fra at hun merket mangelen på ris og at myndighetene var brutale mot personer mistenkt for spionasje. Hun mente befolkningen var passive og hadde blitt lurt inn i militarisme og aggressiv utenrikspolitikk av makthaverne. Mens de ventet på båtskyss besøkte hun sammen med sønnen Hans Nara og Kyoto, og skrev livaktige skildringer av det hun opplevde. Hun reiste med tog til Kobe og videre til båt via Honolulu til San Francisco (der hun ankom 26. august 1940). Etter noen dager i California reiste hun og sønnen Hans til New York med tog. Det hadde da gått fem måneder siden hun flyktet fra hjembyen Lillehammer.[25][23]

Sønnen Anders Castus Svarstad falt ved Kampene i Gausdal ved Segalstad bru 27. april 1940.[26]

Tiden i USA

rediger

I USA arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en ivrig patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Hun argumenterte under og etter krigen for at tyskerne burde underlegges vitenskapelig undersøkelse særlig av sinnssykeleger. Undset argumenterte med at Tyskland etter krigen måtte bygges økonomisk opp igjen så fort som mulig, både av kristne/humanitære grunner og for å hindre ny krig. Undsets sterke motvilje mot Tyskland og tyskere begynte lenge før krigen, trolig fra sin danske mor. I New York ble hun tatt mot av den kjente forleggeren Alfred Knopf (grunnlegger av forlagshuset Alfred A. Knopf) og hun besøkte Knopf og familien privat.[25]

Undset holdt sin første offisielle tale i Brooklyn i oktober 1940 og uttrykte der pessisme selv om demokratiene etterhvert skulle vinne over diktaturene.[27]

Etterkrigstiden

rediger

Undset kom tilbake til Norge 21. juli 1945 med lasteskipet Montevideo, offisielt som hjelpemannskap for å få plass. Okkupasjonsmakten hadde brukte Bjerkebæk som fødehjem for norske kvinner som skulle ha barn med tyske soldater og huset var nokså nedslitt da hun kom hjem. Inventaret var til dels ramponert. Boksamlingen hadde Undsets venner på Lillehammer reddet ut og oppbevarti kjelleren på Romedal kirke.[21] Etter krigen reiste Undset hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer. Der bodde hun til sin død.

Undset opptrådte siste gang offentlig 29. mai på Domkirkeodden i forbindelse med 25 års jubileum for St Torfinns menighet. Hun døde på Lillehammer sykehus den 9. juni 1949.[21]

Forfatterskap

rediger
 
Sigrid Undset ved skrivebordet på Bjerkebæk
Foto: Alvilde Torp

Undset begynte sin forfattervirksomhet mens hun arbeidet som kontordame. Hennes litterære verk handlet særlig om konfliktene knyttet til kvinner som brøt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, enten det var samtidige bykvinner eller historiske skikkelser. Motsetningsforholdet mellom ideal og virkelighet er et tema som går igjen, kanskje spesielt tilspisset i romanen som ble hennes gjennombrudd: Jenny fra 1911.[28] Dette er, ifølge Anne-Lisa Amadou, den eneste av hennes nåtidsromaner som antyder en «ekte» kjærlighetshistorie.[29]

Undset hadde en sterk forankring i folkeviser og sagalitteratur,[30] og hennes første litterære forsøk var en historisk roman, med emne fra Danmark i det trettende århundre. I 1905 leverte hun denne fortellingen, Aage Nielssøn til Ulvholm, til Gyldendal forlag i København. Undset er selv kilde til anekdoten om at forlagssjef Peter Nansen skal ha nøyd seg med å svare: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke.»[31] Fra et brev Undset skrev til lillesøsteren Signe datert 31. juli 1905, vet vi at Nansen i virkeligheten sendte henne «et pent brev», der han skrev at han ikke kunne tilrå utgivelse, men at han fant «meget talent» med «partier af megen finhed og megen styrke» i manuskriptet hennes, og at det ville interessere ham å se henne «behandle et moderne emne». Avslutningsvis advarte han henne «mot forkledning – dvs historie naturligvis».[32] Manuskriptet til Aage Nielssøn til Uvholm er bare indirekte kjent,[33] men motivet ble utviklet videre i Olav Audunssøn i Hestviken (1925).[34]

Hun debuterte i 1907, med samtidsromanen Fru Marta Oulie. Denne gang sendte hun manus til det norske forlaget Aschehoug. Romanen ble først refusert, men etter at forfatteren Gunnar Heiberg hadde lest manus og anbefalte utgivelse, ble boken likevel antatt.[35]

I 1924 offentliggjorde hun en samling nedtegnelser hun hadde gjort av eventyr moren og barnepikene hadde fortalt henne. Sigrid Undset kjente til den norske og danske folketradisjonen og fortalte gjerne eventyr selv. Utgivelsen ble gjort i samarbeid med Rikard Berge.

Sigrid Undset var i en årrekke medlem av Forfatterforeningens litterære råd og foreningens formann fra 1936 til 1940.[36]

Utmerkelser og hedersbevisninger

rediger
 
Undset sammen med Karoline Bjørnson og Thekla Bjørnson på Aulestad i 1932.

Fra 1928 til hennes død i 1949

rediger

Undset fikk Nobels litteraturpris i 1928 for de historiske romanene om Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset. Hun gav halvparten av pengene hun fikk til et legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn, og resten ble fordelt mellom Legat for ubemidlede katolikker og Forfatterforeningens stipendiefond.

I tillegg til nobelprisen ble Undset tildelt en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke.[37] Hun ble i 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fremragende litterære arbeider».[38] I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.»[39] Undset var den andre kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen, den første var kronprinsesse Märtha.[40] Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelsen. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje.

Våren 1941 ble hun tildelt en kristen kulturpris av Assumption College i Canada. Under tiden i USA ble Undset utnevnt til æresdoktor ved Russell Sage College, Rollins College og Smith College. I USA ble hun i 1943 også utnevnt til Honorary Associate ved National Institute of Arts and Letters og i 1945 til Fellow av American Geographical Society. I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak.

I Norge ble Undset i 1945 utnevnt til æresmedlem i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og året etter til livsvarig medlem av Den Norske Forfatterforening. Allerede i 1928 var hun blitt utnevnt til livsvarig medlem av Det norske studentersamfunn.

Posthumt

rediger

En del av Sigrid Undsets boksamling ble gitt til Gunnerusbiblioteket i Trondheim som testamentarisk gave.

I 1991 ble det satt opp en skulptur av henne i Stensparken i Oslo.[41] Billedhugger var Kjersti Wexelsen Goksøyr.

Sigrid Undset er hedret med gatenavn i flere norske kommuner. Hun er også portrettert på et norsk frimerke med serienummer NK919.

Hun var portrettert på forsiden av en norsk femhundrekroneseddel som var i sirkulasjon fra 30. juni 1999 til høsten 2019. Grafiker Sverre Morken utformet seddelens grafiske uttrykk, inkludert gjengivelsen av Sigrid Undsets ungdomsportrett.[42]

Våningshuset på Bjerkebæk ble fredet i 1983, og et publikumsbygg åpnet i 2007. Fra 2011 er Bjerkebæk en avdeling av stiftelsen Lillehammer museum.

Bibliografi

rediger
 
Undset i 1928, det året hun ble tildelt nobelprisen.
Foto: Alvilde Torp

Posthume utgivelser

rediger
  • 1951: Caterina av Siena (hagiografi)
  • 1952: Artikler og taler fra krigstiden (essays)
  • 1955: Sigurd og hans tapre venner (barnebok) – engelsk utgave i 1943
  • 1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
  • 1968: I grålysningen (roman) – skrevet 1911
  • 1972: Østenfor sol og vestenfor måne (skuespill for modellteater) – skrevet i 1927
  • 1973: Prinsessene i berget det blå, barnebok (skuespill for modellteater) – skrevet i 1928
  • 1979: Kjære Dea (brevsamling)
  • 1992: Fred på jorden (novellesamling)
Oversettelser
rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sigrid-Undset, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Mormon Literature & Creative Arts, Mormon Literature and Creative Arts Database kunstner-ID sigrid-undset[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 26. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000297, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Унсет Сигрид, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Sigrid_Undset[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Anderson (1989), s. 51
  14. ^ Ørjasæter (1993), s. 26
  15. ^ Winsnes, A.H. (1982). Sigrid Undset : en studie i kristen realisme. Oslo: Aschehoug. s. 32. ISBN 8203107133.  [e-bok fra bokhylla.no]
  16. ^ Slapgard (2007), s. 239, 241
  17. ^ Undset, Sigrid; Undset-Svarstad, Christianne (red.) (1979). Kjære Dea. Cappelen.  [e-bok fra bokhylla.no]
  18. ^ Geir Hasnes, Sigrid Undset and the Saints, "The Northern Muse: Celebrating Sigrid Undset", November/December 2021, St Austin Review, pages 4-7.
  19. ^ Ørjasæter (1993), s. 90, 146
  20. ^ Bergwitz, Haakon (1936). De søkte de gamle stier. Oslo: Aschehoug. s. 93. 
  21. ^ a b c d Ørjasæter, Tordis (1999). Sigrid Undset. Norge: Norges banks seddeltrykkeri. ISBN 8275531403. 
  22. ^ a b Anderson, Gidske (1989). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205184011. 
  23. ^ a b Strøksnes, Morten: Sol og stål. Dag og Tid, 15. mai 2020.
  24. ^ Dag og Tid, 22. mai 2015, s.27.
  25. ^ a b Strøksnes, Morten: Siste stopp Brooklyn. Dag og Tid, 22. mai 2020.
  26. ^ Våre falne. Grøndahl. 1951. s. 272. 
  27. ^ Bliksrud, Liv (1997). Sigrid Undset. Norge: Gyldendal. ISBN 8205247714. 
  28. ^ Kvinge (1981), s. 5
  29. ^ Amadou (1994), s. 115
  30. ^ Amadou (1994), s. 16
  31. ^ Slapgard (2007), s. 319
  32. ^ Slapgard (2007), s. 16-7
  33. ^ Ørjasæter, Tordis (1999). Sigrid Undset. Norges banks seddeltrykkeri. s. 14.  [e-bok fra bokhylla.no]
  34. ^ Ørjasæter (1993), s. 204–205
  35. ^ Ørjasæter (1999), s. 15
  36. ^ Økland, Ingunn (7. mars 2020). «Tre forfattere under krigen». Aftenposten. s. 17. 
  37. ^ Utmerkelser og ordener tildelt Sigrid Undset Arkivert 4. juli 2011 hos Wayback Machine., Maihaugen.
  38. ^ S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, Oslo: A. M. Hanches Forlag, 1934, s. 146.
  39. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, tilleggsblad.
  40. ^ Krane (1970), s. 130
  41. ^ bilder av skulpturen med noe tekst
  42. ^ «500-kroneseddel - motivene». Norges Bank (på norsk). Besøkt 6. juni 2018. «Forside: Hovedmotivet er et portrett av Sigrid Undset som ung. Rosetten til venstre tar utgangspunkt i en av hennes blondekrager. Her er mange sikkerhetselementer samlet. / Bunntrykket tar opp elementer fra åklær fra Gudbrandsdalen, da særlig skybragdmotivet der korset er et sentralt element. I vannmerkefeltet er det avbildet et dobbeltkors. / Utført av grafiker Sverre Morken.» 

Litteratur

rediger
 
Sigrid Undset i mars 1927.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sigrid_Undset&oldid=24816606»