Wikipedia

Sitkagran

art i granslekten

Sitkagran (Picea sitchensis) er en art i slekten gran i furufamilien. Treet har navnet sitt fra Sitka, den fjerde største byen i delstaten Alaska. Arten ble introdusert til Norge for mer enn hundre år siden. Det er ikke lov å utplante arten i Norge uten spesiell tillatelse fra myndighetene.[3]

Sitkagran
Sitkagran i Skottland
Nomenklatur
Picea sitchensis
(Bong.) Carrière
Populærnavn
sitkagran[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonKarplanter
KlasseNakenfrøede planter
OrdenBartrær
FamilieFurufamilien
SlektPicea
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse:
Naturlig utbredelse

Sitkagrana tilhører furufamilien (Pinaceae) og vokser naturlig i Nord-Amerika. Den er blant de største av granene, og tredje størst av alle tre-arter (etter redwood og douglasgrana).

Beskrivelse

rediger

I Nord-Amerika blir sitkagran 50–70 m høy og kan få en stamme med diameter opptil 5 meter. I Norge kan arten bli over 40 meter. Barnålene er flate, lyse, og sitter spredt og uregelmessig direkte på skuddstilken. Sitkagranen får derfor et litt glissent utseende. I tillegg er nålene stive og spisse og blir 15-25 mm lange. De har to kvite bånd (spalteåpninger) på undersiden, som vender oppover ved basis. Konglene er 5-8 cm lange, lysebrune eller gulbrune, og hengende. Frøene er svarte, ca. 2.2 mg tunge, 3 mm lange og med en slank 7-9 mm lang lys brun vinge. Sitkagran kan bli over 700 år gammel.[4]

Sitkagran kan hybridisere med hvitgran (Picea glauca) og danne hybriden lutzgran (Picea glauca × Picea sitchensis). Lutzgran kan være svært vanskelig å skille fra sitkagran.

 
Frøkongle (nederst) og gammel pollenblomst (i midten).

Økologi og naturlig utbredelse

rediger

Opprinnelig vokser sitkagrana på vestkysten av Nord-Amerika der den finnes fra 39° nord i nordlige California til 61° nord i sentrale sørlige Alaska. Den nordvestlige utbredelsesgrensen ligger ved Kodiakøya og fastlandet innenfor, og den sørøstligste er en isolert bestand i Mendocino County. Utbredelsen er først og fremst knyttet til øyene langs kysten og en smal stripe på fastlandet innenfor. I sørøstlige Alaska og nordlige Britisk Columbia strekker utbredelsen seg 210 km fra øst til vest, men andre steder er den mye smalere.[5]

Arten er avhengig av et maritimt klima med fuktighet hele året, forholdsvis milde vintre og kjølige sommere. Fuktig havluft og tåke bidrar til å gi tilstrekkelig fuktighet. Sitkagran tåler mer saltsprut enn andre trær og vokser helt ned til sjøkanten. Den er blitt registrert på høyder opp til 910 moh. i det sørøstlige Alaska, men det er uvanlig høyt. På Olympic Peninsula i Washington forekommer den sjelden over 610 moh.[5]

Sitkagran vokser sammen med vestamerikansk hemlokk i det meste av utbredelsesområdet, og rene bestander er ikke så vanlige. I sør kan den også vokse sammen med douglasgran, lawsonsypress, vestlig hvitfuru og redwood. Kystvrifuru og kjempetuja vokser sammen med sitkagran nordover til sørøstlige Alaska. I nord og i høytliggende områder i sør vokser den sammen med nutkasypress, fjellhemlokk og fjelledelgran. I Alaska vokser sitkagran sammen med hvitgran og danner hybrider.

De vanligste løvtrærne i sør er rødor og oregonlønn, og i nord rødor og grønnor (subsp. sinuata). Kjempepoppel forekommer i hele utbredelsesområdet. I undervegetasjonen finnes klaseberglyng, Rhododendron macrophyllum, Vaccinium ovatum, djevelklubbe, skogburkne, bjønnkam, amerikahyll, skunkkala, prydbringebær, nutkabær og canadaskrubbær. Det vokser ofte mye mose på trærne.[5]

Introdusert utbredelse

rediger

Sitkagranen ble først innført til Europa på slutten av 1800-tallet. Hensikten var for bruk i skogbruket, som hogsttømmer. Skogbruket i Europa har i ulik grad tatt i bruk treslaget, først og fremst i Storbritannia (7 millioner dekar), Frankrike (450 000 dekar) og Danmark (340 000 dekar). De første spredte utplantingene i Norge var i Vest-Norge på slutten av 1800-tallet, først i Haugesundtraktene og litt senere ved Fløien i Bergen. Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang på frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble plantet ut nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge.

Sitkagran er ofte plantet nær kysten, siden den tåler sjøsprøyt og den kan dermed beskytte mer ømfintlige trær. I tiårene etter andre verdenskrig foregikk en storstilt utplanting av sitkagran på Vestlandet. Gjenreising av skogen var et eget punkt i Fellesprogrammet i 1945.[6] Mesteparten er utplantet i kyststrøkene fra Vest-Agder til og med Troms, og det er estimert at det nå er totalt utplantet ca. 500 000 dekar med sitkagran i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca. 137 000 dekar), deretter følger Hordaland (ca. 66 000 dekar), Møre og Romsdal (ca. 61 500 dekar) og Rogaland (ca. 54 000 dekar)[7]. Beregninger i Norge viser at produksjonen for en bestand vil være på topp mellom 70 – 160 år etter utplanting, avhengig av hvilken bonitet plantefeltet ligger på[8]. Tilveksten av sitkagran estimeres til ca. 600 000 kubikkmeter pr. år, og det største volumet finnes i skog med alder mellom 30-40 år (ca. 2,5 millioner kubikkmeter).

I tillegg er det utplantet ca. 50000 dekar med lutzgran, også denne for det meste langs kysten, spesielt i Nordland og Lofoten. Totalt er det dermed utplantet i overkant av 550 000 dekar sitka/lutzgran i Norge[9].

Spredning og økologisk effekt

rediger
 
Nærbilde av Sitkagran.
Foto: Marius Vassnes

Treslagene er tilpasset et oseanisk klima, og er dermed svært vind- og salttolerant. Dette skaper et stort konkurransefortrinn langs norskekysten. Trærne vokser raskt og kan sette kongler tidlig, etter 5-10 år. Frøene har liten vekt og spirer lett, og det er registrert mellom 3-400 frøplanter pr m2. Lav frøvekt gjør at muligheten for langdistansespredning er stor, noe som bidrar til vekst i bestandene og utvidelse av utbredelsesområdene[10].

Sannsynligheten for etablering er i stor grad avhengig av arealbruken rundt plantefeltene. Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre at etableringen øker og at man får en raskere spredning til arealene rundt.

Store arter er nødvendigvis arealkrevende og dette gjelder spesielt trær. Effektene disse vil ha i økosystemet er også svært avhengig av alderen på utplantingen, hvor tett treene er plantet, antall og størrelsen på forekomstene og risikoen for spredning fra forekomsten. Sitka/lutzgan er rike på greiner og bar, noe som utestenger mesteparten av lyset ned til bunnsjiktet. Dette vil nødvendigvis medføre endringer i artssammensetning på bakken og på stammene, og utkonkurrering av stedegne arter.

Sitka/lutzgran vokser raskere enn våre stedegne treslag og kan gjennom sin toleranse for vind og sjøutsatte områder, etablere seg ved hjelp av mennesket eller gjennom naturlig frøspredning, gjerne i landskap som er treløse, for eksempel i kystlynghei og naturbeitemarker, på fastlandet og øyer og holmer m.v. Sitkagranens gode spredningsegenskaper tilsier at avstanden mellom bestander og sårbare områder bør være flere kilometer. Planting i vindutsatte områder (loskråninger og bakketopper) bør unngås[11].

I Fremmedartslista er sitkagran vurdert til svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.[2]

Høye trær i Norge

rediger
 
Sitkagran i Molde.
 
Norges største tre i Hestebergveien i Bergen.
Foto: Svein Harkestad
 
Norges største tre i Hestebergveien i Bergen - Plakat som oppgir målene fra 2016.
Foto: Svein Harkestad

Norges største sitkagran vokser i Hestebergveien på vei til Fløyen i Bergen.[12] Den ble i 2016 målt til 1,25 meter i diameter i brysthøyde og har et kubikkinnhold på 28,1 m3. Høyden ble målt til 50,3 meter. Sitkagranen ble plantet i år 1900. Den er i konkurranse med et nesten like høyt tre på Kaupangerskogen.

En sitkagran i Molde har tidligere vært regnet som største tre.[13] Sitkagranen vokser ved Fannestrandsveien ikke langt fra Kviltorp Camping. Høyden ble i 2007, målt til 31,5 meter, men toppen blåste av i nyttårsorkanen i 1992. Treet har atskillig større omkrets enn det i Bergen med brystmål, som er omkretsen i en voksen manns brysthøyde, på 4,8 meter. Midt oppe på stammen var omkretsen 3,60 meter, noe som gir en masse på 23 kubikkmeter. De enorme greinene var ikke medregnet.

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 7. april 2023. Besøkt 7. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for sitkagran Picea sitchensis som SE for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023. 
  3. ^ Markus Thonhaugen. 2014-08-17. Frykter «pøbelgran» vil gi økologisk katastrofe. NRK Nordland. Besøkt 2015-07-16
  4. ^ The conifer database (webside) http://www.conifers.org/pi/Picea_sitchensis.php
  5. ^ a b c A.S. Harris. «Sitka Spruce». Silvics of North America. Besøkt 6. november 2024. 
  6. ^ Norgeshistorie.no, Hege Roll-Hansen, «Planting av gran på Vestlandet». Hentet 6. jan. 2017.
  7. ^ Vadla, K. 2007. Sitkagran - utbredelse, egenskaper og anvendelse Viten fra Skog og landskap, 2. http://skogoglandskap.pdc.no/index.php?seks_id=3543&t=V Arkivert 16. juli 2015 hos Wayback Machine.
  8. ^ Øyen, B.H. 2005. Vekst og produksjon I bestand med sitkagran (Picea sitchensis Bong. Carr.) i Norge. Rapport fra Skogforskningen 4/05: 1-46.
  9. ^ Øyen, B. H., H. L. Andersen, T. Myking et al. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge, Pages 40. Ås, Norway, Norsk Institutt for skog og landskap.
  10. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42
  11. ^ Sandvik, H. (2012) Kunnskapsstatus for spredning og effekter av fremmede bartrær på biologisk mangfold. Utredning for Direktoratet for naturforvaltning, 10(8), 1–42.
  12. ^ Tomter & Dalen (red). 2014. Bærekraftig skogbruk i Norge. Norsk institutt for skog og landskap. Besøkt 2015-12-15
  13. ^ Gjelstenli, Iver. Romsdals Budstikke Her er Norges største tre!. 30. mars 2007. side 12-13.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sitkagran&oldid=24786581»