Wikipedia

Skunkkala

Skunkkala (Lysichiton americanus) er en usedvanlig storvokst, flerårig urt i myrkonglefamilien. Den hører hjemme i vestlige Nord-Amerika, men dyrkes i Europa og finnes naturalisert noen steder i verdensdelen.

Skunkkala
Nomenklatur
Lysichiton americanus
Hultén & H.St.John
Populærnavn
skunkkala[1]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenvassgroordenen
Familiemyrkonglefamilien
Slektskunkkalaslekten
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: våte steder
Utbredelse: naturlig viltvoksende i vestlige Nord-Amerika

Beskrivelse

rediger

Planten har en jordstengel som er opptil 30 cm lang med en diameter på 2,5–5 cm. De store bladene har en kort stilk og er 40–120 cm lange og 27–70 cm brede. Planten kan bli opptil 1,5 m høy. Blomsterstanden består av et skinnende gult hylsterblad som omgir en 8–25 cm lang kolbe med små, grønne blomster. Hver plante har én eller to blomsterstander. Blomstene er som regel enkjønnede med hannblomster nederst på kolben og hunnblomster lenger opp, men tvekjønnede blomster forekommer også. Etter blomstringen utvikler det seg 150–350 grønne bær langs kolben. Hvert bær inneholder som regel to gråbrune til rødbrune frø.[3]

Det norske navnet «skunkkala» viser til den sterke, indolaktige lukten fra blomsterstanden, som til og med bevares i gamle herbarieeksemplarer. Lukten beskrives som en blanding av skunk, åtsel og hvitløk. Ordet kala kommer egentlig fra det vitenskapelige navnet til slektningen myrkongle (Calla palustris), men brukes mest om Zantedeschia, en slekt i myrkonglefamilien som ofte dyrkes som potteplanter.[3][4][5]

En nærstående art er hvit skunkkala (Lysichiton camtschatcensis) fra Russlands fjerne østen og Nord-Japan, men den har hvitt hylsterblad og ingen lukt. Lysichiton americanus ble ikke beskrevet som egen art før i 1931, og før den tid ble også de amerikanske plantene regnet til Lysichiton camtschatcensis. Hvit skunkkala og skunkkala hybridiserer når de vokser nær hverandre. Symplocarpus foetidus er en plante fra sentrale og østlige Nord-Amerika med lignende vekstform og en sterk lukt. Alle de tre nevnte artene dyrkes av og til i Europa.[3][6][7]

Utbredelse og økologi

rediger

Arten er utbredt langs den nordamerikanske stillehavskysten fra Kodiakøya gjennom sørøstlige Alaska, Britisk Columbia, Washington, Oregon, Montana og Idaho sørover til Santa Cruz County i sentrale California. Den vokser i sumper, myr, sumpskog, fukteng og andre våte steder fra havnivå opp til 1400 moh. Skunkkala kan vokse i mange typer jord fra sand til leire, og jorda kan være sur, nøytral eller basisk. Jorda må være våt og helst næringsrik med mye nitrogen. Planten kan også vokse ute i rennende eller stående vann. Den tåler kulde ned til minst −15 °C. Planten trives best i halvskygge, men kan vokse både i full sol og dyp skygge. Skunkkala vokser ofte sammen med rødor, sitkagran, nutkasypress, kjempetuja, skogburkne, sprikemoldmose og sokkvårmose.[3]

En enkelt plante kan dekke et område på én kvadratmeter. Veksten er sakte, men arten kan danne tette bestander som kan bli mer enn 80 år gamle. Blomstringstida er mellom mars og mai. I hjemlandet blir frøene modne i juni–juli, men i Tyskland er de modne i juli eller tidlig august. Lukten og den gule fargen tiltrekker biller, fluer, midd og snegler. Pollineringen utføres av kortvingebillen Pelecomalius testaceum som samler seg på blomsterstanden og parer seg der. Hunnblomstene åpner seg før hannblomstene, men det er noe overlapp og sjølpollinering forekommer. Hos den snarlike Symplocarpus foetidus produserer hunnblomstene varme slik at snøen smelter rundt planten, men skunkkala har ikke denne egenskapen.[3][8][9][10]

Mulhjort beiter på bladene, jordstenglene er viktig føde for svartbjørn og grizzlybjørn om våren, og ekorn, fugler og bjørner eter bær og frø.[3] Planten er likevel svakt giftig og bør ikke spises i rå tilstand. Indianerne spiste bare planten når hungersnød truet. Størst nytte hadde de av bladene som ble brukt til å pakke inn mat og til å lage vanntette beholdere. Planten ble også brukt til medisinske formål, spesielt som grøtomslag mot brannsår og andre skader.[6][8][11]

Invasiv art

rediger

Skunkkala dyrkes i hagedammer, men er ikke en spesielt vanlig hageplante. Den har etablert seg i naturen noen steder i Nord- og Mellom-Europa og er funnet i Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og Storbritannia. Arten dyrkes også i Sør-Europa, men har ikke klart å etablere seg i naturen der. De fleste fremmede arter etablerer seg kun i områder som er påvirket av menneskelig virksomhet, men i Europa etablerer skunkala seg på steder som minner om voksestedene i hjemlandet. Skunkkala gjør skade ved at den danner tette bestander som fortrenger den opprinnelige vegetasjonen. I Mellom-Europa er slike habitater sjeldne og truede naturtyper.[3][12]

I Norge er naturalisert skunkkala fram til 2023 funnet på 15 steder. Det første funnet ble gjort i Færvik på Tromøya i Arendal i 1985. Seinere er den også funnet i Hvaler, Bærum, Risør, Grimstad, andre steder i Arendal, Sandnes, Vindafjord, Bergen, Stord, Tysnes, Kvinnherad, Fusa, Os, Ålesund og Skodje. I Fremmedartslista 2023 er arten plassert i kategorien svært høy risiko. Den har stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[2]

Galleri

rediger
  •  
    Engelsk hagedam
  •  
    Naturalisert i Skottland
  •  
    Bladverk
  •  
    Blomst

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 11. april 2023. Besøkt 11. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for skunkkala Lysichiton americanus som SE (HI i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 14. september 2023. 
  3. ^ a b c d e f g European and Mediterranean Plant Protection Organization (2006). «Data sheets on quarantine pests: Lysichiton americanus» (PDF). EPPO Bulletin. 36 (1): 7–9. ISSN 1365-2338. doi:10.1111/j.1365-2338.2006.00944.x. Arkivert fra originalen (PDF) 3. mai 2018. Besøkt 2. mai 2018. 
  4. ^ «Lysichiton americanus». Flora of North America. Besøkt 2. mai 2018. 
  5. ^ T. Kristoffersen (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 158–159. 
  6. ^ a b «Lysichiton». Flora of North America. Besøkt 2. mai 2018. 
  7. ^ B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 742. ISBN 978-82-05-42485-2. 
  8. ^ a b J. Ashley (2. juni 2011). «Not all skunk cabbages are created equal». Montana Wild & Free. Besøkt 2. mai 2018. 
  9. ^ O. Pellmyr og J.M. Patt (1986). «Function of olefactory and visual stimuli in pollination of Lysichiton americanum (Araceae) by a staphylinid beetle». Madroño. 33 (1): 47–54. ISSN 1943-6297. JSTOR 41424562. 
  10. ^ M.F. Willson og P.E. Hennon (1997). «The natural history of western skunk cabbage (Lysichiton americanum) in southeast Alaska». Canadian Journal of Botany. 75 (6): 1022–1025. ISSN 0008-4026. doi:10.1139/b97-113. 
  11. ^ «Skunk Cabbage Plants». Gardennerdy. Arkivert fra originalen 3. april 2018. Besøkt 3. april 2018. 
  12. ^ F. Klingenstein og B. Alberternst (2010). «NOBANIS – Invasive Alien Species Fact Sheet – Lysichiton americanus» (PDF). Online Database of the European Network on Invasive Alien Species. Besøkt 2. mai 2018. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skunkkala&oldid=24103408»