Wikipedia

Tigris

elv i Tyrkia, Syria og Irak
Denne artikkelen omhandler elven. For båten, se «Tigris».

Tigris er den østre floden i flodparet som definerer Mesopotamia (= Landet mellom elvene). Tigris er omtrent 1 900 km lang og har sitt utspring i Taurus-fjellene øst i Tyrkia.

Tigris
LandTyrkia, Syria, Irak
Lengde1 900 km
Nedbørfelt375 000 km²
Middelvannføring360 m³/s
StartTaurusfjellene
MunningShatt al-Arab
Tigris
Kart over det samlede nedbørsfeltet til Tigris og Eufrat
Kart
Tigris
38°30′12″N 39°30′21″Ø
Tigris på Commons

Tigris renner fra Anatolia gjennom Irak. Den møter Eufrat nær Al Qurna i Sør-Irak og danner sammen med Eufrat floden Shatt al-Arab, som i sin tur flyter ut i Den persiske bukt. Tigris får vann fra mange sideelver, blant annet Diyala, Store Zab og Lille Zab. Byene Bagdad, Tikrit og Mosul ligger ved Tigris.

I motsetning til den langsomtflytende Eufrat har Tigris bratte banker. Derfor renner vannet raskt av gårde, og derfor var elvens middelpersiskenavn Tigra (= pilen).[1] Dette gjenspeiles også i Tigris' arabiske navn Dijlah, som også betyr «pil».[2]

Religion og mytologi

rediger

I sumerisk mytologi er Tigris skapt av guden Enki, som fylte den med rennende vann.[3]

I hitittisk og hurrisk mytologi kalles elven Aranzahs eller Aranzah (navnet er litt forskjellig på de to språkene), og floden anses å være en guddom. Denne elveguden var sønn av Kumarbi og bror til Teshub og Tašmišu. Kumarbi spyttet ut de tre sønnene slik at de havnet på Kanzurasfjellet. Senere konspirerte Aranzah med Anu og Teshub for å ødelegge Kumarbi (Kumarbisyklusen).

Tigris nevnes to ganger i Bibelen. I Første Mosebok kalles elven Hiddekel, og nevnes som den tredje av de fire elvene som strømmer ut av Edens have.[4] I Daniels bok mottar Daniel ett av sine syn der: «Den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av Storelven, det vil si Tigris. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! – en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet.»[5]

Ifølge Epiphanius av Salamis (Ancoratus) har Tigris utspring i Paradiset. Han mente den forlot Paradiset som en underjordisk elv, for siden å dukke opp til overflaten igjen i Armenia.[6]

I Philostorgius' kirkehistorie har Tigris sitt utspring i Den hyrkaniske sjø, som Driver[7] med forbehold identifiserer som Vansjøen.

Litteratur

rediger
  • H. F. Russell: «Shalmaneser's campaign to Urartu in 856 B.C. and the historical geography of Eastern Anatolia according to the Assyrian sources». Anatolian Studies 34, 1984, s. 171–201.
  • Alessandro Scafi: Mapping Paradise, a history of heaven on earth, London, British Library 2006.
  • Karl Holl (utg.): Epiphanius von Salamis, Ancoratus und Panárion. Bd 1 og 2 (Leipzig, Hinrichs 1915–1922); Bd. 3, utg. av Hans Lietzmann, Leipzig, Hinrichs 1933.
  • O. Aytuǧ Taşyürek: «Some New Assyrian rock-reliefs in Turkey». Anatolian Studies 25, 1975, s. 169–180.
  • Karlheinz Kessler: Untersuchungen zur historischen Topographie Nordmesopotamiens, Wiesbaden 1980, s. 138.
  • D. Oates: Studies in the Ancient history of Northern Iraq.

Referanser

rediger
  1. ^ http://www.bartleby.com/81/16518.html
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. november 2011. Besøkt 3. januar 2011. 
  3. ^ Jeremy A. Black, The Literature of Ancient Sumer, Oxford University Press 2004, ISBN 0-19-926311-6 s. 220-221
  4. ^ 1. Mos 2,14: Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som går øst for Assur.
  5. ^ Daniel 10,4-5
  6. ^ Alessandro Scafi: Mapping Paradise, A history of Heaven on earth, London, British Library, 2006, 40
  7. ^ G. R. Driver: «The dispersion of the Kurds in Ancient Times». Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland 4, 1921, s. 564

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tigris&oldid=22814357»