Vaner

Vaner (norrønt vanr, vanir) er i norrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten er æsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også med døden. En gang i den mytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, se Vanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst: Njord, Frøy og Frøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene.

Frøya, en av vanene, illustrasjon av John Bauer (1882-1918).

Vanene er attestert i Den eldre Edda, en antologi av flere tekster som ble satt sammen på 1200-tallet fra eldre kilder; Den yngre Edda og i Heimskringla (sagaene om de norske kongene), skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason. Vanene nevnes også i skaldekvad. Det synes som om vanene var helt særegne nordiske guder ettersom de er kun bevitnet i norrøne kilder. Æsene finnes derimot bevitnet i omfattende grad hos alle germanske folk.

Frøy, bror av Frøya. Begge er betraktet som fruktbarhetsguder. Illustrasjon av Johannes Gehrts (1855–1921).

Også andre guder, som Ull, har blitt foreslått som vaner av forskerne. I Den yngre Edda er et navn «Vanebarn» listet for bjørner. Det har vært foreslått at vaner kan være knyttet til små, tynne folier av gull med avbildninger på, såkalte gullgubber. Disse er funnet over hele Norden under en del bygninger i mer eller mindre antall fra folkevandringstiden og fram til vikingtiden. Tidvis er de også funnet i graver. Det er foreslått at vanene opprinnelig representerte urgamle guddommer fra før indoeuropeerne, eller om de tilhørte en eldre indoeuropeisk fruktbarhetsreligion. Generelt er det mange spørsmål om vanene som mytologisk fenomen, men få svar.

Vanaheim

Mens æsene bodde i Åsgard, bodde vanene i Vanaheim (eller Vanaland). Denne verden er aldri gitt noen beskrivelse i de norrøne kildene, men ble betraktet som en av de ni verdener. Alle kilder beskriver guddommene Njord, Frøy og Frøya som medlemmer av vanene. I Ynglingesagaen, en euhemerisert prosatekst i Heimskringla (det vil si en redegjørelse som betraktet gudene som vanlige mennesker som først etter sin død ble dyrket som guder) legger til at Njords søster (som ikke nevnes med navn) og Kvase var vaner. Snorre så for seg at vanene, som mennesker, levde i et område nord for Svartehavet ved en elv som het Tanakvísl eða Vanakvísl. Dette kan bety enten en sideelv eller munningen til Tanais, det antikke navnet for elven Don. Denne informasjonen må ikke tas bokstavelig da den mer er et uttrykk for en kristen forklaring på vanenes opprinnelse enn en gjenspeiling av de hedenske mytene.

I tillegg forteller den legendariske Ynglingesagaen om en småkonge ved navn Vanlande Sveigdesson som døde som en følge av ond seid: ei mare tråkket på ham i søvne til han døde (se mareritt). Grunnen til hans særegne navn var at faren, Sveigde, hadde bestemt seg for å lete etter Odin og gudeverden og dro vidt av sted i Store Svitjod (områdene i dagens Russland og Ukraina) i fem år og besøkte Vanaheim. Her møtte han en kvinne som karakteristisk nok het Vana, og med henne fikk han sønnen Vanlande. For øvrig fikk også Sveigde en forunderlig død: Han kom over en stor stein med ei dør i, han gikk inn og stein lukket seg etter ham og han ble aldri sett igjen.

Etymologi

«Njord» (1832) fra den tyske boken Die Helden und Götter des Nordens, oder Das Buch der Sagen.

Opprinnelsen til ordet vane er usikker, og det er gitt flere forslag. Ordet stammer muligens fra den indoeuropeiske ordroten *wen-, «strebe etter» eller «vinne». En alternativ rot kan være *wenos i betydning «å begjære». Den urgermanske rot er *Wanizaz som er beslektet med angelsaksiske wynn («glede», «lykke»). Vanene er nesten ikke dokumentert i sørgermanske kilder, kun i Norden hvor de blant annet kjennes fra stedsnavn.Forskeren Raymond Ian Page har sagt at det mangler ikke på etymologiske forslag, men det er fristende å forbinde det med norrøne ordet vinr, «venn». I og med at vanene assosieres med fruktbarhet har det også vært foreslått å se en forbindelse med latinske Venus, romersk gudinne for fysisk kjærlighet.

Karakteristikk

De vanegudene som vi kjenner er blitt koblet til fruktbarhet (enten havets, jordens eller den menneskelige) og vanene blir i alminnelighet beskrevet som fruktbarhetsguder i litteraturen. På begynnelsen av 1900-tallet ble det framsatt en teori om at vanene representerte en eldre religion i Norden som siden ble erstattet av en ny åsakult. Den opprinnelige lokale religionen representerte en jordbruksreligion mens den nye var en krigerreligion. Denne teorien hadde en viss utbredelse inntil den franske religionsforsker Georges Dumézil påviste likhetene mellom vanekrigen og andre mytologiske konflikter i ulike indoeuropeiske kulturer. Vanenes opprinnelse er uklar, men det er tydelig at de opprinnelig hverken tilhørte æsenes eller jotnenes ætter, de to andre mest betydelige gudeslekter eller makter i den norrøne mytologien. I kildene er vanene eller blir de samme gruppe som æsene. Vanene synes å bli likestilte med æsene eller underlagt som en undergruppe. I henhold til Snorres framstilling opptrådte de ikke klokt eller ble lurt av æsene etter fredsavslutningen: vanene ga fra seg sine beste folk som gisler, og fikk dårligere kvalitet tilbake.

Det har også blitt fremmet en teori om at mytene avspeilte et historisk sammenstøt mellom to forskjellige folk og kulturer. En fredelig jordbrukskultur i Norden som dyrket vanene ble invadert av en krigersk kultur med æsene som guddommer. Først nevnte er ment å se i de arkeologiske sporene fra megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Krigerkulturen menes at man kan se i stridsøkskulturen. Myten om krigen og den påfølgende freden har blitt tolket som at de to folkene har etterhvert glid sammen og blitt til ett, tilsvarende med religionene.

Lignende teorier har blitt framført for å forklare titanene som ble beseiret av de greske gudene i en tilsvarende krig i gresk mytologi. Begge de gamle gudeslektene ble erstattet av gudefamilier som hadde bolig i himmelen. Det er blitt sett på som en avspeiling av at ktoniske jordguder og fruktbarhetskult har blitt erstattet av krigerske himmelguder. Tilsvarende fortellinger finnes også i andre kulturer, blant annet den babylonske myte om de guder som ble forvist av nye i Enûma Eliš, og kampene mellom Yam og Hadad og Vritra med Indra. Dumezil mener at parallellene i virkeligheten skyldes en felles indoeuropeisk grunnmyte som er blitt utviklet i flere kulturer.

Levninger og skriftlig overlevering

Tidlig på 1900-tallet var det en oppfatning at vanene var et uttrykk for en jordbruk- og megalittkultur i Norden. steindysse i ved Nørhald i Danmark.

Mange stedsnavn overalt i Norden vitner om en utbredt dyrkelse av vaneguder; deres utbredelse tyder på at hovedområdene har vært i Vestfold, Trøndelag i Norge og regionen rundt Mälaren i Sverige. De skriftlige kildene, som Snorre Sturlasons Den yngre Edda nevner kun i liten grad om vanene, men det framgår likevel at de ble betraktet som mektige vesener.

De guder som vi med sikkerhet vet er vaner er de guder som ble utlevert som gisler ved fredsavslutningen og som siden levde blant æsene. I Den eldre Edda fortelles det at etter vanekrigen ble Njord sammen med hans to barn, Frøy og Frøya, utvekslet med Mime og Høne fra æsene. De tre vanegudene har funksjoner i andre myter og er blitt gitt følgende hovedfunksjoner:

• Njord var vanenes far og gud for havet.
• Frøy var den mannlige fruktbarhetsgud.
• Frøya var den kvinnelige fruktbarhetsgudinne, og knyttet til kjærlighet, skjønnhet, seid og til en viss grad til krig.

Vanenes samfunnsform var på visse punkter forskjellig fra æsene, eksempelvis var familiestrukturen forskjellig i det var lov for søster og bror å gifte seg, i motsetningen til æsene (og i det norrøne samfunnet). Det er mulig at dette er en antagelse fra Snorre som forsøker å forklare umoralske i gudepar som Frøy og Frøya.

Den romerske skribent Tacitus omtalte i sitt etnografiske verk Germania fra 100-tallet e.Kr. dyrkelsen av en gudinne Nerthus i sørlige Danmark og nordlige Tyskland. Navnet er språklig beslektet med Njord og kan være en hentydning på at vanene var dyrket allerede på denne tiden. Tacitus beskrev kulten rundt Nerthus som en fruktbarhetskult med opptog hvor gudestatuer ble transportert rundt på egne vogner. En lignende skikk ble mer enn tusen år senere beskrevet i figuren Gunnar Helming (som er gjengitt i sagaen om Olav Tryggvason i Heimskringla) i forbindelse med en Frøykult i Sverige. Nerthus ble av Tacitus framstilt som en Terra Mater, Moder Jord, men hun kan også ha vært en eldre vanegud som på grunn av det språklige slektskap med Njord. Det er mulig at Njord og Nerthus også var opprinnelig et søskenpar. Njords søster omtales av Snorre, men han oppgir ikke noe navn. Med tiden ble Njord og søsteren avløst av Frøy og Frøya med en tilsvarende todelt rolle.

Den eldre Edda

I Skirnismål truer Skirne den vakre jotnekvinnen Gerd til hun sier at hun aldri hadde trodd at hun vil elske en av vanene.

I Den eldre Edda er vanene som en gruppe særlig omtalt i diktene Voluspå, Vavtrudnesmål, Skirnismål, Trymskvadet, Allvismål, og Sigerdrivemål.

I Voluspå beskriver et vers hendelsene i vanekrigen og nevner at vanene brøt murene på æsenes borg, og at «vanene kjempet / med kampspå på vollen».

I Vavtrudnesmål går Gagnråd (Odin i forkledning) i konkurranse om hvem som vet mest med jotnen Vavtrudne. Gagnråd spør Vavtrudne om hvor vaneguden Njord kommer fra, selv om han styrer over mange horger og hov, vokste Njord ikke opp blant æser. Vavtrudne svarer at

«I Vanaheim skapte

vise makter homum

og sendte til gisl åt guom;

når æva er all,

han att mun koma

heim til dei vise vaner.»

Allvismål består på lignende vis av spørsmål og svar, her mellom dvergen Allvis og guden Tor. I diktet forteller Allvis at de ulike gruppene eller maktene, inkludert vanene, har forskjellige begreper for ulike emner: menneskene kaller det en ting, jotnene noe annet, og vanene igjen noe annet, eksempelvis Allvis svar på hva solen heter i vers 16:

«Sol i Mannheim,

sunne hjå gudar,

hjå dvergar Dvalins svik,

seier gloheit jotnar,

alvar fagerhjul

ål-skir åsa-sønner.»

Allvis tilskriver ni termer til vanene; henholdsvis månen («mule»), sol («sunne»), skyer med skur og uvær («vindflot»), stillhet («vind-dóv»), sjøen («våg»), ilden («glovåg»), natten («grimme»), skogen («vond»), frøene («vekster»), og mjøden («væte»).

I Trymskvadet fortelles det at guden Heimdall har forhåndskjennskap slik også vanene har det: «kvitaste åsen, / – vidt såg han fram / som vanene ellers – » I diktet gir valkyrien Sigerdriva en mystisk lærdom om ulike former for runer til helten Sigurd. Sigerdrivemål forteller at vanene eier en hellig mjød.

I Skirnismål møter den vakre jotnekvinnen Gerd guden Frøys budbringer Skirne og spør ham om han er en av alvene, av æsene eller av de «vise vaner». Skirne svarer at han ikke tilhører noen av de tre gruppene. Senere i diktet greier Skirne med hell å true Gerd til å akseptere Frøys voldsomme tilnærelser, og Gerd gir Skirne ei skål med mjød, men legger til at hun aldri hadde trodd at hun ville elske en av vanene: «Men etla eg hadde / at aldri det hende / eg unnte vaningen vel».

Den yngre Edda

Vanene er også nevnt i bøkene Gylvaginning og Skaldskaparmål som begge finnes i Den yngre Edda. I førstnevnte forteller Den Høye (Odin) at Njord ble oppfostret på Vanheim og at i løpet av vanekrigen sendte vanene Njord som gissel til æsene som på sin side sendte vanene guden Høne. Etter at Njord ble sendt av sted var fredsavtalen et faktum mellom æsene og vanene.

I kapittelet om Åsynjene blir det gitt kort informasjon om gudinnen Frøya, og det fortelles at et av hennes tilnavn er «Vanadis». Dis er et annet ord for gudinne. På samme sted i teksten hvor det fortelles om gudinnen Gnå, som har en hest som kan ri gjennom luft og vann, forteller Den Høye at en gang hun var ute og red var «det nokre vaner som såg henne ri oppe i lufta.» En av vanene sa da:

Kva er det som flyg der?

Kva er det som fer der,

eller lauper gjennom lufti?

Det er ikke gitt noen kilde for dette verset eller for det påfølgende svaret til gudinnen, og det er også uklart hvorfor det i det hele tatt var nødvendig nevne at det var vaner som oppdaget Gnå og undrer seg på hvem hun er.

I Skaldskaparmål forklarer guden Brage til hvor diktningen kom fra. Han forteller at opprinnelsen til diktningen ligger i vanekrigen. I løpet av fredssamtalen som ble holdt ved slutten av krigen dannet både æsene og vanene en våpenhvile ved å spytte i et kar. Etterpå besluttet gudene at karet ikke skulle tømmes, men bli beholdt som et symbol på freden, og fra innholdet lagde de mann som ble hetende Kvase og «er så klok at kvae in så spør han om, veit han å svara på det.» Kvase dro rundt om i verden og lærte folk opp i kunnskap inntil han ble drept av to dverger. Kvases blod ble samlet i et kar, blandet med honning og gjæret. Den som drakk det ble enten klok eller skald.

Heimskringla

Odin kaster spydet mot vanene, illustrasjon fra 1895 av Lorenz Frølich

I Ynglingesagaen i Heimskringla har Snorre gitt en euhemerisk redegjørelse for vanekrigen. Som fredsavtale utvekslet begge parter gisler. Vanene sendte Njord og Frøy mens æsene sendte Høne og Mime. Ettersom Mime var «en merkelig klok mann» sendte vanene i tillegg «den viseste i sin flokk, han het Kvase».

På samme side beskrives det hvordan Njord levde blant vanene var han gift med sin søster (ikke nevnt med navn), «for det var lov der» mens det hos æsene var «forbudt å gifte seg med nære slektninger». Det var Odin som bestemte at Njord og Frøy til å bli blotsgoder, en form for førkristen prester, og de ble anerkjent som guder (diar) blant æsene. Frøya, Njords datter, var blodgydje (offerprestinne), og «hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.»

Litt lenger ut i samme saga er en omveisfarende kong Sveigde nedtegnet for å ha giftet seg med en kvinne kalt Vana ute i «Vanaland», og deres sønn ble kalt for Vanlande («fra Vanaland»).

Arkeologi

Gullgubber: Et lite og tynt flak av gull har en avbildning av to figurer som omfavner hverandre, datert til folkevandringstiden og tidlig vikingalder.

Et lite stykke med gullfolie med en avbildning av to små figurer som omfavner hverandre, kalt for gullgubber, er datert til mellom folkevandringstiden og tidlig vikingalder. Slike gullgubber har blitt avdekket over hele Norden, i et tilfelle så mange som nesten 2 500 stykker. De er blitt funnet hovedsakelig ved bygninger, sjelden i graver. Figurene er stundom et dyr, tidvis enkeltstående, andre ganger også to figurer som en mann og en kvinne og med et blad eller en kvist mellom dem. De enten ser på hverandre eller omfavner hverandre. Figurene er alltid påkledd og tidvis vist med knærne bøyd. Forskeren Hilda Ellis Davidson har foreslått at figurene er avbildet i en dans, og at de kan være knyttet til bryllup og samtidig kultene rundt vanene. Det sistnevnte representerer da forestillingen om det hellig bryllup, slik som i diktet Skirnismål i Den eldre Edda hvor vaneguden Frøy kommer sammen med sin store kjærlighet, jotunkvinnen Gerd.

Dønnafallosen, marmorskulptur fra folkevandringstida

Hellige, hvite steiner, eller fallossteiner, er blitt knyttet til en Njordkult. I Norge er det funnet 56 tilfeller av slike fallossteiner, som regel hvite av hvit marmor eller gneis. På Dønna i Nordland står en slik hvit fallos på en haug i jordbrukslandskap og er en typisk representant for fenomenet som i Norge strekker seg fra Rogaland og oppover hele kysten til Nordland. Også i Sverige er disse funnet. Gro Steinsland peker på en forbindelse mellom fallosstein og grav; minst en tredjedel er funnet enten på eller i nærheten av en grav. De er også i påfallende grad funnet i nærheten av stedsnavn som kan indikere en Njordkult. Vaneguden Njord er gammel i Norden og det var fruktbarhetsforestillinger knyttet til vanene. Muligens kan skålgroper henspille på feminin seksualsymbolikk. Fallosstein og grav indikerer en sammensmeltning av død og liv, og igjen en indikasjon på forestillingene om vanene.

Teorier

Vanene er hovedsakelig et nordisk fenomen, og vanegudinnen Frøya og vanene som gruppe er knapt nok attestert utenfor Norden. Forskeren Stephan Grundy mener at opprinnelsen til skillet mellom æsene og vanene er usikker, men om de var fruktbarhetsguddommer fra urindoeuropeisk religion og mytologi er stammeskillet antagelig svært gammelt, og det samme er navnet som er vanskelig å analysere etymologisk. Grundy har merket seg at guden Frøy er blitt identifisert (dog ikke ubestridt) med den germanske guden Ing (rekonstruert som urgermanske *Ingwaz), og om det er tilfellet har han vært kjent blant gotere. Grundy sier det er mulig at vanene kan ha vært kollektivt kjent blant germanske folk rundt Nordsjøen, og kanskje også i Nord-Europa, som hos goterne.

I en stor andel av alle førmoderne samfunn har årstidene og deres skiftninger spilt en omfattende rolle i menneskenes liv. Årstidene har således også fått en stor betydning i de religiøse forestillingene. Selv om det er nærliggende, har vi ingen sikre spor, kun indikasjoner, på en sådan årstidskult i Norden. Gro Steinsland har foreslått at historien om Njord og Skade som vekslet mellom å bo i hverandres boliger, henholdsvis ved havet og på fjellet, kan være en parallell til middelhavskulturenes myter om fruktbarhetsgudene som reiste bort i vinterhalvåret. Forholdet til Njord og Skade kan være en levning av en årstidsmyte.

Hilda Ellis Davidson mente også at dyrkelsen av vanene i likhet med Odin innebar at vanekultens mange elementer hadde paralleller i den cirkumpolare sjamanistiske tradisjon.

Forholdet til æsene

Frøya og hegrene. Tegning av Sander J. Nystrøm, 1893

Av kildene framgår det at vanene hadde en underlegen posisjon i forhold til æsene. Margaret Clunies Ross forklarer deres drap på gislene sine, Høne og Mime som æsene hadde gitt dem, at vanene ikke forsto deres egentlige verdi. Selv hadde de sendt sine beste menn, Njord og Frøy. Vanene ble derfor opptatt i æsenes fellesskap på deres betingelser med det resultat at de ikke lenger kunne gifte seg innenfor sin egen ætt da ekteskap mellom søsken ikke lenger var tillatt. Clunies Ross mener videre at de mannlige vanene hadde da kun muligheter for å finne hustruer blant jotnene. Vanekvinnene giftet seg ikke med jotnene selv om Frøya var sterkt etterstrebet. Hun mener at deres underlegenhet i forhold til æsene betydde at vanene nødvendigvis måtte alliere seg med dem for å kunne beskytte sin egen posisjon i henhold til jotnene.

Clunies Ross har også hevdet at det mytologiske ekteskapssystemet antagelig avspeilet det faktiske historiske. Derfor blokkerte det for muligheten for likeverdige forhold mellom de ulike slektene da æsene ikke giftet seg med medlemmer av andre grupper. I de nordiske samfunnene giftet medlemmene av høyere sosiale lag seg helst ikke med medlemmer av lavere lag, dog var det en tendens til at kvinner giftet seg «over sin stand», men det skulle helst ikke være for stor avstand mellom dem. Ved å nekte menn fra andre grupper til å gifte seg med deres kvinner markerte æsene en høyere sosial status.

Forholdet til alver

Hilda Ellis Davidson har knyttet vanene til døden (se fallossteiner lengre opp) og især etterlivet i gravhaugen. Frøy ble via offerritualer knyttet til haugen og ved sin tilknytning til alvene ble han satt i forbindelse med de døde. Ulike kilder har gitt kunnskap om de førkristne forestillingene om at de døde levde videre i gravhaugen.

Alvene er en mystisk maktenhet i den norrøne mytologien. En del forskere, blant annet den danske runologen Anders Bæksted har foreslått at vanene og alvene var ett mytologisk folk, og at de var underjordiske vesener som hadde makt over fruktbarheten. Frøys gård som nevnes i diktet Grimnesmål ble kalt for Alvheim (norrønt Álfheimr). Her forekommer uttrykket æser og alver som synes å bety «alle gudene». På den bakgrunn er det mulig at alvene også ble oppfattet som medlemmer av vanenes ætt da uttrykket vaner og alver kan tolkes som synonymer. Dog er ikke dette synet allment akseptert. Flertallet av forskerne synes å skille mellom vaner og alver, men at alvene var knyttet til vanene er innenfor hva kildene forteller. Alvene synes å være kollektive makter knyttet til døden og forfedrekulten, noe uttrykket alveblot vitner om, og det er mulig at dette var knyttet til kvinnenes hjemlige sfære.

Identifisering som vaner

Identifisering av andre guddommer som vaner er stadig diskutert innenfor studiet av norrøn mytologi; for eksempel om de mytologiske figurene Skade, Lytir, Gerd og Od kan bedre oppfattes og karakteriseres som vaner. Od blir meget kortfattet nevnt som Frøyas forsvunne ektefelle i Eddadiktene, men ellers er han ukjent. Det er blitt foreslått, grunnet navnlikhet, at han er et aspekt av Odin. Det har også vært foreslått en forbindelse mellom Heimdall og vanene ettersom dennes opphav og funksjon er innhyllet i mytologisk mystikk.

I Snorres Ynglingesaga opptrer Njord og Frøy som mytologiske konger av Sverige hvor således deres menneskelige etterkommere kan, rent logisk om enn ikke nødvendigvis, oppfattes som vaner. Disse sagnkongene er:

• Fjolne, sønn av Frøy og Gerd
• Svigde som giftet seg med Vana i Vanaheim
• Vanlande, sønn av Svigde og Vana, hvis navn knytter ham til vanene. Han ble gift med Driva fra Finland

Litteratur

• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Grimm, Jacob (overs. av James Steven Stallybrass, 1883): Teutonic Mythology. Bind II. London: George Bell and Sons.
• Holtsmark, Anne (1990): Norrøn mytologi. Tru og myter i vikingtida. 2. oppl. Oslo: det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
• Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget, 2. utg. ISBN 978-82-521-7141-9
• Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
• Simek, Rudolf (overs. av Angela Hall, 2007). Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0-85991-513-1
• Snorre Sturlason: Heimskringla (Snorres kongesagaer), Oslo 6. utg. 2003. ISBN 82-05-31464-0
• Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
• Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2136-4