Wikipedia

Wicklowfjellene

Wicklowfjellene (irsk: Sléibhte Chill Mhantáin,[2] er en fjellkjede i provinsen Leinster i Irland. Fjellkjeden utgjør det største sammenhengende høylandsområdet i Irland. Fjellkjeden strekker seg fra i retning nord-sør fra sør i grevskapet Dublin gjennom grevskapet Wicklow inn i grevskapet Wexford. De nordligste fjellene kalles også lokalt for Dublinfjellene (Sléibhte Bhaile Átha Cliath).[2] Det er ingen irske fjell som er spesielt høye, i Wicklowfjellene er den høyeste toppen Lugnaquilla med 925 meter[3] fulgt av Mullaghcleevaun på 846,7 meter.[4] Toppen av Kippure er det høyeste punktet i grevskapet Dublin med sine 757 meter.[5]

Wicklowfjellene
Tonelagee i Wicklowfjellene
Andre navnWicklow Mountains (engelsk)
Sléibhte Chill Mhantáin (irsk)
Geografi
LandIrlands flagg Irland
Høyeste punkt
NavnLugnaquilla
Høyde925 moh.[1]
Beliggenhet
Wicklowfjellene
Wicklowfjellene på Commons

Fjellene består hovedsakelig av granitt omgitt av glimmerskifer og langt eldre bergarter som kvartsitt. De ble presset opp under den kaledonske fjellkjede i begynnelsen av devonperioden og utgjør en del av Leinsterkjeden, det største sammenhengende granittområdet i Irland og Storbritannia. Fjellene skylder mye av sin nåværende topografi til virkningene av den siste istiden, som dypet ut dalene og skapte botninnsjøsjøer. Kobber og bly har vært de viktigste metallene utvunnet i fjellene, og et kortvarig gullrush skjedde på slutten av 1700-tallet,[6] og det er fortsatt håp om at det er mer å hendte.[7] Flere store elvesystemer har sin kilde i fjellene, slik som elvene Liffey, Dargle, Slaney og Avoca. Powerscourt-fossen er den nest høyeste i Irland på 121 meter. En rekke av disse elvene har blitt utnyttet for å lage vannreservoarer for drikkevann for Dublin og dens omgivelser.

Wicklowfjellene har et temperert maritimt klima med milde, fuktige somre og kjølige, våte vintre. Det dominerende habitatet til opplandet består av terrengdekkende myrer, lynghei og opplandsgressslette. Høylandet støtter en rekke fuglearter, blant annet dvergfalk og vandrefalk. Dalene er en blanding av barskog og løvskog.

Rester av forlatt landsby for gruvearbeidere i Glendalough

Fjellene har vært bebodd siden minst neolittisk tid (bondesteinalderen), og en rekke typiske monumenter, særskilt en rekke ganggraver, har overlevd fram til i dag.[8] Klosteret i Glendalough, grunnlagt på slutten av 600-tallet av den hellige Kevin, var et viktig senter for den tidlige kirken i Irland.[9] Etter den normanniske invasjonen på 1100-tallet ble Wicklowfjellene et befestet og gjemmested for irske klaner som var motstandere av engelsk styre. Familiene O'Byrne og O'Toole drev en krig hvor de trakasserte engelske nybyggerne i nesten fem århundrer. Senere hadde fjellene opprørere under opprøret i 1798. Opprøraktiviteten døde ut etter byggingen av en militærvei (nå regionvei R115) på begynnelsen av 1800-tallet, og fjellene begynte å tiltrekke turister til ruinene ved Glendalough og for å beundre fjellandskapet.

Wicklowfjellene fortsetter å være en stor attraksjon for turisme og rekreasjon. Hele opplandsområdet er utpekt som et spesielt viktig verneområde og som et beskyttet fugleområde under EU-lovgivningen. Wicklowfjellene nasjonapark ble etablert i 1991 for å bevare det lokale biologiske mangfoldet og landskapet.

rediger
 
Elven Dargle faller ned som Powerscourt-fossen, den nest høyeste i Irland.

Wicklowfjellene har sitt navn fra grevskapet Wicklow, som igjen har sitt navnet fra byen Wicklow. Opprinnelsen til navnet er norrønt,[10] men transkripsjonen i middelalderen har gjort etymologien vanskelig og tildels feilaktig. Se artikkelen om Etymologi for Wicklow for en bredere diskusjon om det norrøne opphavet.

Det irske navnet på Wicklowfjellene, Cill Mhantáin, betyr «Mantans kirke», oppkalt etter en apostel av den hellige Patrick.[10] Wicklow ble ikke etablert som et eget grevskap før i 1606; før det hadde det vært en del av grevskapet Dublin.[11] I middelalderen, før etableringen av grevskapet Wicklow, omtalte den engelske administrasjonen i Dublin regionen som Leinster Mountains.[12]

Et eldre navn for hele området som utgjør Wicklowfjellene var Cualu, senere Cuala.[13] Det irske navnet på fjellet Great Sugar Loaf, som ligger i den helt nordøstlige delen av Wicklowfjellene, er Ó Cualann («Cualas klump»).[14] Det er også historiske navn på ulike områder i fjellene som ble holdt av lokale irske klaner: den nordlige delen av Wicklow og sør-Dublin var kjent som Cualann eller Fir Chualann («menn fra Cuala»), anglisert Fercullen, mens Glen of Imaal tar dens navn fra territoriet Uí Máil.[10] En gren av O'Byrne-klanen kalt Gaval Rannall hadde området rundt dalen Glenmalure, kjent som Gaval-Rannall eller Ranelagh.[10]

Fjellene var også tidligere kjent som eller omtalt som Sliabh Ruadh, det vil si «De røde fjellene».[2]

Topografi

rediger
 
Lugnaquilla, Wicklowfjellenes høyeste fjelltopp

Wicklowfjellene er det største området med kontinuerlig oppland i Irland, med et ubrutt område på over 500 km2 over 300 meter.[15] De okkuperer sentrum av grevskapet Wicklow og strekker seg inn i grevskapene Dublin, Carlow og Wexford.[16] Den generelle retningen til fjellkjedene er fra nord-øst til sør-vest. De er dannet i flere distinkte grupper: den fra Kippure i nord, på grensen til grevskapene Dublin og Wicklow; Djouce, Tonelagee, Camaderry og Lugnaquilla i sentrum; Church Mountain og Keadeen i vest; og Croghan i sør. Mot øst, atskilt fra resten av området av platået Vartry, er gruppen som består av Great Sugar Loaf, Little Sugar Loaf og Bray Head.

 
Fossen Glenmacnass

Lugnaquilla er den høyeste fjelltoppen i Wicklowfjellene på 925 meter og den 13. høyeste i Irland.[17] Det er også den høyeste toppen i Leinster og er den eneste irske Munro som finnes utenfor Munster.[18] Kippure strekker seg til 757 meter.[19] Det er totalt 39 fjelltopper over 600 meter i Wicklowfjellene.[20] Det er bare tre passeringer gjennom fjellene under 600 meter med Sally Gap (498 meter) og Wicklow Gap (478 meter) som de høyeste veipassene i landet.[21] Wicklowfjellene er mye besøkt av folk fra Dublin, spesielt i helgene. Området tilbyr flere rekreasjonsmuligheter, som fisking, rafting og fotturer.

Høyeste topper Høyde (m)
Lugnaquilla 925
Mullaghcleevaun 847
Tonelagee 817
Cloghernagh 800
Corrigasleggaun 794
Slievemaan 759
Carmenabologue 758
Kippure 757
Conavalla 734
Djouce 725

Habitat

rediger
 
Sikahjort på skråningene av Camaderry.

Opplandets primære habitat består av hei og myr. De terrengdekkende myrområdene i fjellene ble dannet for rundt 4000 år siden som et resultat av en kombinasjon av klimaendringer og menneskelig aktivitet.[22] Før dette var fjellene dekket med furuskog.[22] En endring i klimaet til våtere og mildere vær gjorde at bakken ble vannmettet og utvasket næringsstoffer fra jorda, noe som førte til dannelse av torv.[23] Terrengdekkende myr finnes i områder over 200 meter i høyden og hvor det er mer enn 175 dager nedbør i året.[23] De viktigste betingelsene for torv er torvmoser.[24] Kjøttetende planter som soldugg og tettegrass er spesifikke for myrmarker, og romeplanter og duskmyrull er også vanlige.[23] Myrvann er viktig for reproduksjonen av øyenstikkere som libeller og vannymfer, og fjellmyrene støtter også insekter som vannløpere, hvirvelbiller, ryggsvømmere og mygg, i tillegg til vanlig frosk og nordfirfisle.[25] Vadefugler som enkeltbekkasin, storspove og heilo i det vannfylte myrlandet.[26]

 
Villgeit i Glenealodalen.

På grunn av drenering av vann fra myrene som følge av menneskelig aktivitet, har det meste av Wicklows torv tørket ut for mye til at moser kan vokse og myr- og lyngheivegetasjon har tatt over.[27] Aktiv torvbygging foregår fortsatt på enkelte steder, spesielt Liffey Head Bog.[23] Røsslyng og purpurlyng er de vanligste myrplantene sammen med blåbær (eller fraughan, som det er kjent i Irland), duskmyrull, hjortegress og blåtopp.[27] Fuglearter funnet på myrlandet i Wicklow er blant annet ryper, heipiplerker og andre lerker.[28] Rovfugler i opplandet består av tårnfalk, myrhauk, dvergfalk og vandrefalk.[26] Sistnevnte av disse er beskyttede arter.[29] Høylandet brukes til sauebeite, og derfor brennes myrlandet med jevne mellomrom for å holde veksten av lyng i sjakk og oppmuntre til vekst av gress.[30]

Hjort, en gang hjemmehørende i Wicklowfjellene inntil de ble jaktet til utryddelse, men de ble gjeninnført på eiendommen Powerscourt Estate på 1700-tallet.[31] Japansk sikahjort ble også importert av Powerscourt Estate og har blandet seg med de hjemhørende hjortene. Alle hjortene som nå finnes i Wicklowfjellene stammer fra flokken på Powerscourt og er enten sikahjort eller hybrid rødsikahjort.[32] Andre pattedyr som forekommer er ville geiter, fjellharer, grevlinger, røyskatt, oter, røde ekorn, grå ekorn og flaggermus.[33] Irske kjempehjort er en utdødd hjortart som levde i Wicklowfjellene for rundt 11 000 år siden, levninger av disse avdaget i store mengder i Ballybetagh Bog nær landsbyen Glencullen.[34] Ulver var også en gang hjemmehørende i fjellene, men ble jaktet til utryddelse i Irland: den siste ulven i Wicklowfjellene ble drept ved landsbyen Glendalough i 1710.[35]

 
Skoghogst i Wicklowfjellene.

Utstrakt rydding av skog begynte allerede i bronsealderen og fortsatte fram til tidlig på 1900-tallet.[36] Programmer skogplanting begynte på 1920-tallet og akselererte på 1950-tallet med utbredt planting av barskog, spesielt i myrområder i høylandet som tidligere ble ansett som uegnet for planting.[37] Det dominerende treet er den amerikanske sitkagran (som er forbudt i Norge), som står for 58 % av skogplantingene, med vrifuru, norsk gran, furu, lerke og douglasgran også plantet.[38] Det biologiske mangfoldet er lavt hvor det plantes bartrær ettersom de ikke er innfødte treslag.[38] Planting av Løvtrær skjer sjeldent, og utgjør mindre enn 10 % av skogen.[39]

De unge elvene i de øvre dalene er gyteplasser for laks og ørret.[40] Røye, isolert i innsjøene i Wicklowfjellene etter siste istid,[41] har blitt registrert i Lough Dan og innsjøene i Glendalough, men antas nå å være utryddet.[40] Et program for å gjeninnføre dem i Upper Lake ved Glendalough begynte i 2009.[42]

Referanser

rediger
  1. ^ «Lugnaquilla Mountain Trail». Wicklow County Tourism (på engelsk). Besøkt 18. desember 2020. 
  2. ^ a b c «Sléibhte Chill Mhantáin / Wicklow Mountains», Placenames Database of Ireland
  3. ^ «Lugnaquilla», MountainViews
  4. ^ «Mullaghcleevaun», MountainViews
  5. ^ «Kippure», MountainViews
  6. ^ «The Great Wicklow Gold Rush of 1795», County Wicklow Heritage
  7. ^ McCarthy, Clare (21. august 2022): «Ireland's hidden 'gold mines' that people speculate could be hiding great riches», Irish Mirror
  8. ^ Stout (1994), s. 6.
  9. ^ Den hellige Kevin av Glendalough (~480-~618), Katolsk.no
  10. ^ a b c d Joyce, P.W. (1900): Wicklow
  11. ^ Flynn (2003), s. 32.
  12. ^ Lydon (1994), s. 154.
  13. ^ Corlett (1999), s. 34.
  14. ^ Tempan, Paul (februar 2012): Irish Hill and Mountain Names (PDF), Mountaineering.ie
  15. ^ Whittow (1975), s. 253.
  16. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 11.
  17. ^ «Lugnaquilla», MountainViews.ie
  18. ^ «900m Irish Mountains», MountainViews.ie
  19. ^ «Kippure», MountainViews.ie
  20. ^ «Vandeleur-Lynam List, 600m Irish Mountains», MountainViews.ie
  21. ^ Whittow (1975), s. 268.
  22. ^ a b Nairn & Crowley (1998), s. 20.
  23. ^ a b c d «Blanket Bog», Wicklow Mountains National Park. Arkivert fra originalen den 2. oktober 2011.
  24. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 44.
  25. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 44-46, 50
  26. ^ a b «Birds», Wicklow Mountains National Park. Arkivert fra originalen den 20. august 2011.
  27. ^ a b Nairn & Crowley (1998), s. 47.
  28. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 50.
  29. ^ «Site Synopsis: Wicklow Mountains SPA»[død lenke] (PDF). Wicklow Mountains National Park. 13. oktober 2010.
  30. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 84.
  31. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 48.
  32. ^ Boyle & Bourke (1990), s. 39.
  33. ^ «Mammals», Wicklow Mountains National Park. Arkivert fra [originalen den 22. september 2011.
  34. ^ Corlett (1999), s. 5–6.
  35. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 164.
  36. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 61.
  37. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 62.
  38. ^ a b Nairn & Crowley (1998), s. 82.
  39. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 83.
  40. ^ a b «Threatened Fish», Wicklow Mountains National Park. Arkivert fra originalen den 2. oktober 2011.
  41. ^ Nairn & Crowley (1998), s. 92.
  42. ^ «Arctic Char Release Project», Wicklow Mountains National Park. Arkivert fra [originalen] den 2. oktober 2011

Litteratur

rediger
  • Boyle, Ken; Bourke, Orla (1990): The Wicklow Way: A Natural History Field Guide. Dublin, Ireland: Cospoir. ISBN 0-9512712-1-0.
  • Corlett, Christiaan (1999): Antiquities of Old Rathdown. Bray: Wordwell. ISBN 1-869857-29-1.
  • Flynn, Arthur (2003): A History of County Wicklow. Dublin: Gill & Macmillan. ISBN 0-7171-3485-7.
  • Joyce, P.W. (1900): Wicklow, Atlas and Cyclopedia of Ireland. Vol. Part I. Atlas.
  • Lydon, J.F. (1994): «Medieval Wicklow – A Land of War», i: Hannigan, Ken; Nolan, William (red.): Wicklow: History & Society. Dublin, Ireland: Geography Publications. ISBN 0-906602-30-0; s. 151–190.
  • Nairn, Richard; Crowley, Miriam (1998): Wild Wicklow: Nature in the Garden of Ireland. Dublin: Townhouse. ISBN 1-86059-048-9.
  • Stout, Geraldine (1994): «Wicklow's Prehistoric Landscape», i: Hannigan, Ken; Nolan, William (red.): Wicklow: History & Society. Dublin, Ireland: Geography Publications. ISBN 0-906602-30-0; s. 1–40.
  • Whittow, J.B. (1975): Geology and Scenery in Ireland. London, England: Penguin. ISBN 978-0-14-021791-9.

Eksterne lenker

rediger

(en) Mountains of County Wicklow – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wicklowfjellene&oldid=23711566»