Sekt: Forskjell mellom sideversjoner

Slettet innhold Innhold lagt til

På linje

Sideversjonen fra 8. mar. 2014 kl. 22:11

«Sekt» kan også referere til en type musserende vin.

Sekt er et menings- eller trossamfunn som har skilt seg ut fra et herskende samfunn eller en større gruppe. Ordet brukes særlig om religiøse sammenslutninger som har en avvikende trosbekjennelse, dogmer, i forhold til en større, mer etablert bevegelse, men også om andre «tilhengerflokker», for eksempel politiske sekter og mindre grupperinger med meninger som skiller seg fra det rådende synet i et parti. Betegnelsen brukes ofte nedsettende.

Ordbakgrunn

Ordet sekt er dannet av det latinske secta, som betyr «utsnitt». Ordet er etymologisk beslektet med blant annet sekant, sektor og insekt («oppdelt»). Adjektivet sekterisk kan bety «som hører til en sekt» eller «sektpreget», «som skiller seg ut fra de andre, «(sterkt) avvikende» og «heterodoks» (som skiller seg fra kirkens ortodokse lære).

Religiøs sekterisme

Definisjoner

Det er i hovedsak to definisjoner på sekt-begrepet:

Den første er en tradisjonell og sosiologi-faglig og formell definisjon. Den er ikke negativt ladet, og forklarer sekter som «religiøse grupper som har sprunget ut fra et større trossamfunn på grunn av avvik i lære og/eller praksis, gjerne mer konservativt enn opphavet.» Etter denne definisjonen er størrelse nesten eneste avgjørende kjennetegn.
Den andre definisjonen, som brukes i dagligtale, er negativt ladet og beskriver «en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding». Denne definisjonen følger ikke nødvendigvis den vanlige oppdelingen i kirkesamfunn eller størrelsen på samfunnet – en lokal forsamling innenfor et etablert kirkesamfunn kan være sekterisk.

Kjennetegn på sekter

Et forsøk på en sosiologisk definisjon av begrepet (definisjon 1), er gjort av tyskerne Max Weber og Ernst Troeltschs i deres religionssosiologiske arbeider. Weber fremstiller sekten som en idealtype og på den andre siden kirken som en annen idealtype. Så definerer Weber at sekten har personlig omvendte tilhengere, mens kirken har medlemmer som er født inn i den. Troeltsch påpeker at sekten stiller store krav til tilhengerne, at den ikke tar mål av seg til å omfatte mer enn en minoritet og dermed har en elitepreget fremtoning, at den ofte fremholder et likestillings-ideal (blant de utvalgte) og at grunnleggeren eller lederen bygger sin autoritet på personlige egenskaper. Felles for sekt-idealtypen og den rene kirke-idealtypen er at begge hevder å ha en absolutt religiøs sannhet. Midt mellom sekt og kirke plasserer han kirkesamfunnene, og indikerer at en sekt kan utvikle seg til et kirkesamfunn ved å vokse og få organisatorisk struktur. På samme måte kan en tidligere «monopolistisk» statskirke gå mot å bli ett av mange kristne kirkesamfunn.

Definisjonen til Weber og Troeltschs (definisjon 1) bruker faglig terminologi som er ganske forskjellig fra hvordan begrepet brukes i samfunnet forøvrig (definisjon 2), og er derfor ikke godt egnet til 2å beskrive det vi^[hvem?] idag tenker på som usunne religiøse grupperinger.^{[trenger referanse]}

En av de fremste norske eksperter på sekter er Arne Tord Sveinall. I sin bok «Troende til litt av hvert» går han inn på sekter og deres kjennetegn. I en chat på Aftenpostens nettsted finner vi en kortversjon: '«En sekt er gjerne en minoritet, har sterke konformitetspress, det er utillatelig å stille kritiske spørsmål, man har definerte utestengelsesmekanismer, en betydelig og «ufeilbarlig» autoritet, ofte vil vesentlige deler av lære eller historie holdes hemmelig, og så gir det som regel reaksjoner ved utmelding.»

Subjektivitet og sekt-begrepets utvikling

Definisjonen av begrepet sekt er altså subjektiv i sin natur. ^{[trenger referanse]}

Et eksempel på dette har vi fra katolske Latin-Amerika, der andre religiøse grupper, uavhengig av størrelse, ofte blir definert som sekter, fordi katolisismen er normen. Likeledes blir protestantiske kirker, spesielt de mindre, definert som sekter i noen europeiske land der den ortodokse kirke står sterkt, for eksempel i Russland, Hviterussland og Ukraina.

Et annet eksempel gjelder ulike trosretninger og grupperinger innen islam. Sett med en sunni-muslims øyne er shia-islam en sekt av ikke-rettroende, selv om shia nå gjerne regnes som en trosretning innen islam. Og de fleste troende muslimer definerer de fundamentalistiske gruppene innen Islam som sekter, selv om de ikke selv gjør det. Ut fra definisjon 1 over kan man si seg enig, men for at de skal oppfylle definisjon 2 må man vurdere hver enkelt gruppes forhold til sine tilhengere nærmere (se avsnitt «Kjennetegn på sekter»).

Ut fra denne evolusjonstanken og denne definisjonen av sekt-begrepet (definisjon 1) kan man endog si at de fleste av dagens religioner startet som sekter eller kulter, sett fra datidens samfunns øyne. Både kristendommen, islam og buddhismen har grunnleggere som kom med ny lære inn i etablerte sammenhenger. Også Luthers etterfølgere ble sett på som en sekt i starten.

Fordi begrepet er såpass subjektivt, er det lite egnet til å klassifisere ulike religiøse bevegelser.

Stig Mikalsen ved Universitetet í Oslo advarer mot bastant bruk av begrepet: «De gamle betegnelsene «sekter» og «kulter» bør i dag brukes med forsiktighet. I stedet er det mulig å ta med seg noe av innholdet i disse ladede begreper og si at en religiøs gruppering kan fremstå med «sekteriske tendenser» om den har en sterk indre organisering og systemisk sett er mer «lukket», mens en religiøs gruppering fremstår som «kultisk» eller med «kultiske tendenser» om den har en svak indre organisering og systemisk sett er «åpen». Sekterisme og kultdannelser gjelder primært det sosiale aspekt av religion.»^{[trenger referanse]}

I Norge

I norsk religionshistorie var det før 1845 ikke lov å etablere forsamlinger med lære som avvek fra den lutherske statskirkens. Med dissenterloven i 1845 ble det tillatt å opprette frimenigheter, og de fleste av disse ble fremdeles sett på som sekter (både definisjon 1 og 2), inntil de vokste seg store nok til å bli stuerene og fortjene betegnelsen kirkesamfunn.

Sekt-begrepet har idag en kraftig negativ ladning – ingen bruker sekt-betegnelsen om seg selv. Massemedia bruker imidlertid begrepet aktivt, spesielt dersom journalisten ønsker å vinkle innslaget eller artikkelen negativt. For en kristen menighet er for eksempel det å fremstå som karismatisk, forkynne helbredelse, praktisere tungetale eller liknende ofte alene nok for å bli omtalt som sekt i mange norske medier, uten nødvendigvis at noen av kriteriene under er oppfylt.

En av hovedforfatterne bak den norske "sektrapporten" «Religiøse grupper og bruddprosesser», fra 2008, Audhild Skoglund stiller seg svært kritisk både til bruken av begrepet "sekt" og generelt til den norske sektdebatten, som hun mener er tendensiøs og preget av fremmedfrykt. Hun sier bl.a. Et av problemene med den norske debatten er den manglende tradisjonen for religiøst mangfold som gjør at absolutt alle religiøse grupperinger utenfor statskirken kan risikere å få sektstempelet på seg. Samtidig regnes representanter for statskirken som eksperter som kan felle en kvalifisert dom over andre religiøse retninger. ... Et storsamfunn som tvinger alle til å være like, er ikke mer demokratisk enn en liten gruppe som gjør det samme – tvert imot; storsamfunnet kan vi ikke engang rømme fra.^[1]

Se også

Referanser

^ Audhild Skoglund: Sekter, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 263 – 265

Litteratur

Troende til litt av hvert av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000, ISBN 9788254308684
Sekter av Audhild Skoglund, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8

Eksterne lenker

Aftenposten.no Nettprat om sekter med Arne Tord Sveinall
Foredrag på NRK web-TV med Arne Tord Sveinall
Den store sektfaren Om sektrapporter og politisk bestilt forskning, Humanist Forlag

[1] Audhild Skoglund: Sekter, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 263 – 265

[1]

@@ Linje 21: / Linje 21: @@
 ===Subjektivitet og sekt-begrepets utvikling===
-Definisjonen av begrepet ''sekt'' er altså [[subjektiv]] i sin natur.
+Definisjonen av begrepet ''sekt'' er altså [[subjektiv]] i sin natur. {{tr}}
 Et eksempel på dette har vi fra katolske [[Latin-Amerika]], der andre religiøse grupper, uavhengig av størrelse, ofte blir definert som sekter, fordi [[katolisismen]] er normen. Likeledes blir [[protestantisk]]e kirker, spesielt de mindre, definert som sekter i noen europeiske land der den [[ortodokse kirke]] står sterkt, for eksempel i [[Russland]], [[Hviterussland]] og [[Ukraina]].