Sekt
- «Sekt» kan også referere til en type musserende vin.
Sekt er et menings- eller trossamfunn som har skilt seg ut fra et herskende samfunn eller en større gruppe. Ordet brukes særlig om religiøse sammenslutninger som har en avvikende trosbekjennelse, dogmer, i forhold til en større, mer etablert bevegelse, men også om andre «tilhengerflokker», for eksempel politiske sekter og mindre grupperinger med meninger som skiller seg fra det rådende synet i et parti. Betegnelsen brukes ofte nedsettende.
Ordbakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ordet sekt kommer fra det latinske substantivet Secta (en feminin form av verbet Sequi, å følge[1]) som betyr "en måte, en vei", og i overført betydning en (foreskrevet) måte, modus, eller maner, og dermed omskrevet, en disiplin eller læreretning definert av et sett av metoder og doktriner. Den nåværende skalaen av betydninger av sekt har blitt påvirket av forvirring med det liktlydende (men etymologisk urelatert) latinske ordet Secta (den feminine formen av verbet secare, å klippe), som om sekter var avskjær skåret bort fra hovedreligionen.[1]
Religiøs sekterisme
[rediger | rediger kilde]Definisjoner
[rediger | rediger kilde]Det er i hovedsak to definisjoner på sekt-begrepet:
- Den første er en tradisjonell og sosiologi-faglig og formell definisjon. Den er ikke negativt ladet, og forklarer sekter som «religiøse grupper som har sprunget ut fra et større trossamfunn på grunn av avvik i lære og/eller praksis, gjerne mer konservativt enn opphavet.» Etter denne definisjonen er størrelse nesten eneste avgjørende kjennetegn.
- Den andre definisjonen, som brukes i dagligtale, er negativt ladet og beskriver «en lukket religiøs gruppering med sterke ledere, betydelig kontroll over medlemmenes adferd, og eventuelt sanksjoner knyttet til ønske om utmelding». Denne definisjonen følger ikke nødvendigvis den vanlige oppdelingen i kirkesamfunn eller størrelsen på samfunnet – en lokal forsamling innenfor et etablert kirkesamfunn kan være sekterisk.
Kjennetegn på sekter
[rediger | rediger kilde]Et forsøk på en sosiologisk definisjon av begrepet er gjort av tyskerne Max Weber og Ernst Troeltschs i deres religionssosiologiske arbeider. Weber fremstiller sekten som en idealtype og på den andre siden kirken som en annen idealtype. Så definerer Weber at sekten har personlig omvendte tilhengere, mens kirken har medlemmer som er født inn i den. Troeltsch påpeker at sekten stiller store krav til tilhengerne, at den ikke tar mål av seg til å omfatte mer enn en minoritet og dermed har en elitepreget fremtoning, at den ofte fremholder et likestillings-ideal (blant de utvalgte) og at grunnleggeren eller lederen bygger sin autoritet på personlige egenskaper. Felles for sekt-idealtypen og den rene kirke-idealtypen er at begge hevder å ha en absolutt religiøs sannhet. Midt mellom sekt og kirke plasserer han kirkesamfunnene, og indikerer at en sekt kan utvikle seg til et kirkesamfunn ved å vokse og få organisatorisk struktur. På samme måte kan en tidligere «monopolistisk» statskirke gå mot å bli ett av mange kristne kirkesamfunn.
En norsk kilde Arne Tord Sveinall gir noen kriterier; «Det dreier seg som regel om en relgiøs minoritet.» - «Sterkt konformitetspress.» - «Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie holdes skjult for vanlige medlemmer eller åpenbares litt etter litt.» - «Reaksjoner ved utmelding - som ofte resulterer i psykiske belastninger.»[2]
Eksempler på sekt-begrepets bruk
[rediger | rediger kilde]I katolske Latin-Amerika, der andre religiøse grupper, uavhengig av størrelse, ofte blir definert som sekter, fordi katolisismen er normen. Likeledes blir protestantiske kirker, spesielt de mindre, definert som sekter i noen europeiske land der den ortodokse kirke står sterkt, for eksempel i Russland, Belarus og Ukraina.
Et annet eksempel gjelder ulike trosretninger og grupperinger innen islam. Sett med en sunni-muslims øyne er sjiaislam en sekt av ikke-rettroende, selv om sjia nå gjerne regnes som en trosretning innen islam. Og de fleste troende muslimer definerer de fundamentalistiske gruppene innen islam som sekter, selv om de ikke selv gjør det.
De fleste av dagens religioner startet som sekter eller kulter, sett fra datidens samfunns øyne. Både kristendommen, islam og buddhismen har grunnleggere som kom med ny lære inn i etablerte sammenhenger. Også Luthers etterfølgere ble sett på som en sekt i starten.
I Norge
[rediger | rediger kilde]I norsk religionshistorie var det før 1845 ikke lov å etablere forsamlinger med lære som avvek fra den lutherske statskirkens. Med dissenterloven i 1845 ble det tillatt å opprette frimenigheter, og de fleste av disse ble fremdeles sett på som sekter, inntil de vokste seg store nok til å bli stuerene og fortjene betegnelsen kirkesamfunn.
Sekt-begrepet har idag en kraftig negativ ladning – ingen bruker sekt-betegnelsen om seg selv. Massemedia bruker imidlertid begrepet aktivt,[trenger referanse] spesielt dersom journalisten ønsker å vinkle innslaget eller artikkelen negativt.[trenger referanse] For en kristen menighet er for eksempel det å fremstå som karismatisk, forkynne helbredelse, praktisere tungetale eller liknende ofte alene nok for å bli omtalt som sekt i mange norske medier, uten nødvendigvis at noen av kriteriene under er oppfylt.
En av hovedforfatterne bak den norske "sektrapporten" «Religiøse grupper og bruddprosesser»[3], fra 2008, Audhild Skoglund stiller seg svært kritisk både til bruken av begrepet "sekt" og generelt til den norske sektdebatten, som hun mener er tendensiøs og preget av fremmedfrykt. Hun sier bl.a. Et av problemene med den norske debatten er den manglende tradisjonen for religiøst mangfold som gjør at absolutt alle religiøse grupperinger utenfor statskirken kan risikere å få sektstempelet på seg. Samtidig regnes representanter for statskirken som eksperter som kan felle en kvalifisert dom over andre religiøse retninger. ... Et storsamfunn som tvinger alle til å være like, er ikke mer demokratisk enn en liten gruppe som gjør det samme – tvert imot; storsamfunnet kan vi ikke engang rømme fra.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Harper, Douglas. «sect». Online Etymology Dictionary. etymonline.com. Besøkt 14. mars 2010. «c.1300, "distinctive system of beliefs or observances; party or school within a religion," from Old French secte, from Late Latin secta "religious group, sect," from Latin secta "manner, mode, following, school of thought," literally "a way, road," from fem. of sectus, variant past participle of sequi "follow," from PIE *sekw- "to follow" (see sequel).»
- ^ Troende til litt av hvert : om religiøs sekterisme og sjelesorg av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000, ISBN 8254308683 side 30-33. nb.no)
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2014. Besøkt 8. mars 2014. Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov: Skoglund, A., Sveinall, A. T., Paulsen, M., & Lien, I. L. (2008): Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
- ^ Audhild Skoglund: Sekter, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8, side 263 – 265
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Troende til litt av hvert : om religiøs sekterisme og sjelesorg av Arne Tord Sveinall, Verbum forlag 2000, ISBN 8254308683 (digitalt tilgjengelig her. nb.no)
- Sekter av Audhild Skoglund, Humanist Forlag 2011, ISBN 978-82-92622-85-8
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Sects – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den store sektfaren Om sektrapporter og politisk bestilt forskning, Humanist Forlag
