Spettmeis

Spettmeis
	Nominatformen S. e. europaea
	Nomenklatur
	Sitta europaea; Linnaeus, 1758
	Populærnavn
	spettmeis
	Hører til
	spettmeisfamilien, ; spurvefugler, ; moderne fugler
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig; BirdLife International (2018)
	Økologi
Habitat:	skog og parkområder, hekker i gamle trær
Utbredelse:	Eurasia

Spettmeis (Sitta europaea) er en spurvefugl i spettmeisfamilien. Den eksisterer i kraft av hele 23 underarter, som fordeler seg i fem distinkte klader, hvorav én er monotypisk og fire polytypiske.

Den er den eneste fuglen i Europa som har evnen til å klatre nedover trestammer med hode først.

Taksonomi

Det har vært knyttet mye usikkerhet til inndelingen av denne arten, som tidligere har blitt sett som konspesifikk med S. nagaensis, S. cashmirensis, S. castanea, S. cinnamoventris og S. neglecta; inntil ganske nylig også med S. arctica.

Tidligere ble spettmeis gjerne inndelt i grupper etter brystfargene, men det viste seg å være feil. Nyere forskning deler arten inn i fem klader, men data for flere av underartene trenger nærmere granskning, spesielt i overgangssonene. Sakhaspettmeis (S. e. arctica) kan være en selvstendig art og blir i stor grad også håndtert slik. Den er også noe større enn de andre.^[2]

Biologi

Spettmeis blir cirka 12–17 cm lang og veier typisk 17–28 g.^[2] Arten hekker i et bredt belte, fra Skandinavia og østover gjennom sentrale deler av Europa og Asia til Anadyrland, Koreahalvøya og Japan, sørover fra Skandinavia til Marokko og østover langs den nordlige kysten av Middelhavet, Balkan, Anatolia, Kaukasus og videre østover gjennom sentrale strøk av Sibir og Nord-Kina til Stillehavskysten, sørover til det sørligste Kina og Vietnam.

Nominatformen hekker i Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina.^[2] Denne underarten er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen.^[2] Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet. Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.

Norsk fugleatlas (1994) oppga at arten hekket i et ganske bredt belte langs kysten fra Oslofjorden nordover til Sør-Trøndelag (Byneset, Stadsbygd, Ørland og Agdenes), og i tillegg fantes arten noen steder i innlandet på Østlandet. I ettertid er utbredelsesområdet blitt kraftig utvidet, og i 2024 er spettmeis vanlig overalt i Sør-Norge samt i den sørlige delen av Nordland. Spredte funn er gjort nordover til Pasvik og Alta.

Spettmeis foretrekker velvoksen skog med store, gamle trær med store trekroner med rikelig med fôringsplasser og godt med hulrom for redene. I mye av Europa er dette typisk løvskog og blandingsskog, spesielt eik (Quercus), men fuglene finnes også i elveskog, parkområder, gamle frukthager, kirkegårder og noen ganger også i større private hager. Lokalt finnes også arten i gammel granskog (Picea) og furuskog (Pinus), spesielt i fjellområder.^[2]

Arten er i prinsippet standfugl, men ungfugler vil normalt forlate nærområdet på sensommeren eller tidlig på høstparten, selv om de sjeldent drar særlig lang vekk. Maten består mest av insekter, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugllarver og andre leddyr, men også frø og nøtter, spesielt hasselnøtter. Den eter også bær fra hagtorn, blomster, blomsterknopper og nektar. Arten er også ofte å se på fuglebrett og fôringsautomater om vinteren, da ofte sammen med andre meiser.^[2]

Spettmeisen er monogam og territorial, og partnerne har normalt nær kontakt med hverandre gjennom det meste av året. Eggleggingen skjer normalt i perioden april–mai, av og til sent i mai, mer sjeldent i februar. Leggingen varierer imidlertid med både breddegraden og høyden over havet. Det kan også hende at paret har to kull, men det er sjeldent. Redet plasseres i et naturlig hulrom i trærne eller et tidligere hulrom gjort av hakkespetter, normalt 2–20 m over bakken. Hunnen tilpasser hulen, enten den må utvides noe eller reduseres. I så måte reduseres huleåpningen med leire. Hunnen legger 4–13 egg, normalt 5–9 egg, som er hvite med rødlige, rødbrune og purpurfargede spragler. Eggene ruges i 13–18 dager av hunnen, hvoretter ungene klekkes og stelles i redet av mora de neste 19–29 dagene (typisk 20–26 dager i Europa og 18–22 dager i Sibir). Begge foreldrene mater avkommet i denne perioden, og etter ytterligere 8–14 dager blir ungene uavhengige av foreldrene.^[2]

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[4]^[5]

Treliste

Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
  - Passerida
    - Certhioidea
      - Sittidae, spettmeisfamilien
        Sitta, spettmeiser
        S. castanea, kastanjespettmeis
        
        S. cinnamoventris, kanelspettmeis
        
        S. neglecta, buddhaspettmeis
        
        S. europaea, spettmeis
        klade (europaea gr.)
        S. e. caesia, utbredt i Vest-Europa, fra Storbritannia til Danmark, Polen og Belarus, sørover til De kantabriske fjell og Pyreneene i Nord-Spania, Alpene, Balkan (bortsett fra Dalmatiakysten), Hellas og Vest-Tyrkia (Trakia og Nordvest-Anatolia)
        
        S. e. hispaniensis, utbredt på Den iberiske halvøy
        
        S. e. atlas, utbredt i Marokko
        
        S. e. europaea (nominatformen), utbredt fra Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina
        
        S. e. cisalpina, utbredt sør for Alpene i Sveits, Italia med Nord-Sicilia, kysten av Kroatia og Sørvest-Montenegro
        
        S. e. levantina, utbredt i Sør-Tyrkia og Vest-Syria
        
        S. e. caucasica, utbredt i Kaukasus
        
        S. e. rubiginosa, utbredt i Transkaukasia og Nord-Iran
        
        S. e. persica, utbredt i Sørøst-Tyrkia, Nord-Irak og Vest-Iran (fra Zagrosfjellene sørover til Fars)
        
        klade (arctica)
        S. e. arctica, sakhaspettmeis, utbredt i Sentral- og Nordøst-Sibir, fra Jenisej og Jakutia og østover til Anadyrland, elven Penzjina og høylandet i Korjak (mulig selvstendig art)
        
        klade (asiatica gr.)
        S. e. asiatica,
        
        S. e. baicalensis,
        
        S. e. albifrons,
        
        S. e. sakhalinensis,
        
        S. e. takatsukasai,
        
        S. e. clara,
        
        klade (roseilia gr.)
        S. e. seorsa,
        
        S. e. amurensis,
        
        S. e. bedfordi,
        
        S. e. hondoensis,
        
        S. e. roseilia,
        
        klade (sinensis/formasana)
        S. e. sinensis,
        
        S. e. formosana,
        
        S. nagaensis, gråbrystspettmeis
        
        S. cashmirensis, kashmirspettmeis
        
        S. himalayensis, hvithalespettmeis
        
        S. victoriae, hvitbrynspettmeis
        
        S. canadensis, rustspettmeis
        
        S. leucopsis, hvitkinnspettmeis
        
        S. przewalskii, kanelbukspettmeis
        
        S. carolinensis, hvitbrystspettmeis
        
        S. pygmaea, pygméspettmeis
        
        S. pusilla, brunhettespettmeis
        
        S. whiteheadi, korsikaspettmeis
        
        S. ledanti, kabylspettmeis
        
        S. krueperi, tyrkerspettmeis
        
        S. villosa, kinaspettmeis
        
        S. yunnanensis, yunnanspettmeis
        
        S. neumayer, klippespettmeis
        
        S. tephronota, ravinespettmeis
        
        S. frontalis, rødnebbspettmeis
        
        S. solangiae, vietnamspettmeis
        
        S. oenochlamys, filippinerspettmeis
        
        S. azurea, blåspettmeis
        
        S. magna, kjempespettmeis
        
        S. formosa, praktspettmeis

Referanser

^ BirdLife International. 2018. Sitta europaea. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T103879804A132199203. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T103879804A132199203.en. Downloaded on 12 November 2020.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Harrap, S., J. del Hoyo, N. Collar, G. M. Kirwan, and D. A. Christie (2020). Eurasian Nuthatch (Sitta europaea), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eurnut2.01
^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Nuthatches (Sittidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sittid1.01
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

(en) spettmeis i Encyclopedia of Life
(en) spettmeis i Global Biodiversity Information Facility
(no) spettmeis hos Artsdatabanken
(sv) spettmeis hos Dyntaxa
(en) spettmeis hos Fauna Europaea
(en) spettmeis hos ITIS
(en) spettmeis hos NCBI
(en) Kategori:Sitta europaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Sitta europaea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sitta europaea – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk fugleatlas - Spettmeis

[BirdLife_International_(2018)-1] BirdLife International. 2018. Sitta europaea. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T103879804A132199203. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T103879804A132199203.en. Downloaded on 12 November 2020.

[Harrap,_del_Hoyo,_Collar,_Kirwan_&_Christie_(2020)-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Harrap, S., J. del Hoyo, N. Collar, G. M. Kirwan, and D. A. Christie (2020). Eurasian Nuthatch (Sitta europaea), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eurnut2.01

[Winkler,_Billerman_&_Lovette_(2020)-3] Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Nuthatches (Sittidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sittid1.01

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-4] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

[Syvertsen_''et_al.''_(2017)-5] Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]