Atum
| Atum i hieroglyfer | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| eller |
Atum (j(t)tm) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
| eller |
(jtm) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
| eller |
Tem (tm) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
| eller |
(jtjmj) | ||||||
| eller med determinativ |
| ||||||
 | |||||||
Atum (tidvis gjengitt som Atem, Tem, Temu) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi er en betydelig egyptisk skapergud. Opprinnelig var Atum en lokal solgud i områdene rundt Heliopolis, men med tiden kom han til bli slått sammen med guden Ra til guddommen Atum-Ra, den universale skapelsesguden som ble uttrykt med den egyptiske dobbelkronen. Det ble sagt at han befruktet seg selv for å skape de første gudene Shu og Tefnut.[1]
Navn
[rediger | rediger kilde]Atums navn er antatt å være avledet fra ordet tem som har betydningen «å fullføre» / «avslutte». Således har han blitt tolket som å være «den fullstendige» og den som fullførte verden ved at han kommer tilbake til det vannholdige kaos ved slutten av den kreative syklus. Som skaperen ble han forstått som den underliggende substansen i verden, guddommene og alle ting ble gjort fra hans kjøtt eller alternativt være hans ka.[2]
Opprinnelse og rolle
[rediger | rediger kilde]Atum er en av de viktigste guddommene og en av de som hyppigst er nevnt fra de eldste tider, noe som er vist i hvor framtredende har er i pyramidetekstene. Der er han framstilt både som en skapergud og som far til kongen.[2]
I skapelsesmyten i Heliopolis ble Atum betraktet som den første gud og som skapte seg selv (causa sui), sittende på en haug (benben, eller identifisert med haugen selv), fra det opphavelige vann (Nun).[3] Tidlige myter hevdet at Atum skapte guden Shu (luft) og gudinnen Tefnut (fukt) ved å spytte dem ut av munnen. For å forklare hvordan Atum gjorde dette benytter myten en metafor for masturbasjon hvor han med hånden benyttet i denne handlingen som representerte det kvinnelige prinsipp iboende i ham.[1][4][5] Annen fortolkningen hevder at Atum gjorde en forening med sin egen skygge.[6]
I Den egyptiske dødeboken, som fortsatt var utbredt i den gresk-romerske perioden, ble det sagt at solguden Atum steg opp fra kaosvannene i framtoningen av en slange, dyret som fornyet seg selv hver morgen.[7][8]
Atum er gud for preeksistens og posteksistens, det som var før og det som er etter. I den binære solsyklusen er den buktende Atum satt i kontrast til den unge gud Khepri, hvis navn er avledet fra egyptiske hpr, «å komme i væren». Khepri ble representert av en skarabé i ikonifiseringen, og symboliserte den stigende solen, som ble «født» i øst. Sammensetningen Khepri-Atum besto av soloppgang og solnedgang, således reflekterte hele solsyklusen.
Atumn var ikke bare en skapergud, men også en beskytter og en vokter av farao. En av hans titler var «far til kongen i Egypt». I Det gamle rike (2686-2181 f.Kr.) forestilte egypterne at Atum løftet sjelen til den døde kongen fra hans pyramide og til himlene hvor han ble en akhen seku, en «uforgjengelig stjerne».[9] Han var også en solgud, assosiert med den opphavelige solguden Ra. Atum var knyttet særskilt til den nedadgående sol mens Ra eller den nært tilknyttede gud Khepri var knyttet til den oppadgående sol.[10]
Forholdet til andre guder
[rediger | rediger kilde]Atum var en selvskapende guddom, det første vesen som oppsto fra mørket og den endeløse, vannholdige avgrunnen som eksisterte før skapelsen. Et produkt av energi og materie som oppsto i dette kaos, skapte han sin barn, de første guddommer, ut av sin ensomhet. Fra seg selv, sin skygge, pust, snør, eller sæd, produserte han Shu, luftens gud, og Tefnut, fuktens gudinne. Bror og søster, undrende på den opphavelige vann som omga dem, dro ut for å undersøke, og forsvant i mørket. Atum kunne å holde ut tapet og sendte ut en flammende budbærer, Ras øye, for å finne sine barn. De tårer av gråt da han fikk dem tilbake havnet på jorden og av dem kom de første mennesker.[11]
Ikonografi
[rediger | rediger kilde]Atum er vanligvis framstilt som en mann som bærer enten den kongelige hodekledning eller den dualistiske hvite krone og røde krone av Øvre og Nedre Egypt, således forsterket hans tilknytning til det egyptiske kongedømmet. Tidvis er han også framstilt som en slange, den form han kommer tilbake til ved slutten av hver kreativ syklus, og tidvis også som en mungo, løve, okse, firfisle, eller en ape.[2]
Dyrkelse
[rediger | rediger kilde]Atums kult var sentrert i byen Heliopolis, fra gresk Ἡλιούπολις, «Solens by», en av de eldste byer i oldtidens Egypt, men nå stort sett ødelagt. Det eneste gjenværende av byen er en 20 meter høy obelisk som tilhørte tempelet til Ra-Atum. Den ble reist av Senusret I fra det tolvte dynasti, og står fortsatt på sin opprinnelige posisjon. Tempelet var først reist for solguden Atum, men ble senere identifisert med Ra.[12] Kulten til okseguden Mnevis, et annet uttrykk for solen, hadde også sitt alter her.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Atum», Ancient Egypt Online
- ^ a b c Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson. s. 99–101
- ^ «Picture List» (PDF), The British Museum
- ^ Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt, s. 18, 99.
- ^ Bunson, Margaret (2014): Encyclopedia of Ancient Egypt, Infobase Publishing, s. 89
- ^ «Discover the Age of Magic & Mystery». Arkivert fra originalen 24. mars 2017. Besøkt 27. mars 2017.
- ^ Toorn, Karel van der; Becking, Bob; Horst, Pieter Willem van der (1999): Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Wm. B. Eerdmans Publishing, ISBN 9780802824912, s. 123.
- ^ Bernal, Martin (1987): Black Athena: The linguistic evidence, Rutgers University Press, ISBN 9780813536552, s. 468
- ^ Remler, Pat (2010): Egyptian Mythology, A to Z, Infobase Publishing, s. 24
- ^ Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson. s. 205
- ^ Pinch, Geraldine (2004): Egyptian Mythology: A Guide to the Gods, Goddesses, and Traditions of Ancient Egypt. Oxford University Press. s. 63–64
- ^ Hart, George (2005): The Routledge Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses, 2. utg., Routledge, ISBN 0-415-34495-6.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Pinch, Geraldine (2004): Egyptian Mythology: A Guide to the Gods, Goddesses, and Traditions of Ancient Egypt. Oxford University Press
- Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson