Beringhavet
| Beringhavet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | USA Russland | ||
| Type | Randhav | ||
| Areal | 2 291 900 km²[1] | ||
| Lengde | 2 400 km[2] | ||
| Bredde | 1 600 km[2] | ||
| Dybde | 4 773 m (maks)[1] 1 547 m (snitt)[1] | ||
| Tilløp | Yukon, Anadyr | ||
| Innløp | Streder mellom Aleutene | ||
| Utløp | Beringstredet | ||
| Øyer | Aleutene, Diomedesøyene, St. Lawrence Island, Nunivak Island, Saint Matthew Island, Saint Paul Island, Saint George Island, Karaginskijøya | ||
| Del av | Stillehavet | ||
| Posisjon | |||
 Kart som viser Beringhavets (Bering Sea) plassering. | |||
 Beringhavet 58°N 178°V | |||
Beringhavet er et havområde i nordlige del av Stillehavet, beliggende mellom Sibir i vest, Alaska i øst og Aleutene i sør. Beringhavet dekker et areal på 2 291 900 km², og er et av de rikeste fiskeområdene på jorden. Største dyp er 4 773 meter, gjennomsnittlig dybde er 1 547 meter.[1] Beringhavet forbindes med Nordishavet gjennom Beringstredet.
Navn
[rediger | rediger kilde]Både havet og stredet har fått sitt navn etter den danske polarforskeren Vitus Jonassen Bering[3], som utforsket havområdet i russisk tjeneste i 1728 og 1741.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Området dekker to millioner kvadratkilometer og grenser i øst og nordøst til Alaska, i vest til Sibir og Kamtsjatkahalvøya i Russland, i sør til Alaskahalvøya og Aleutene og i nord til Beringsundet med Nordishavet og Tsjuktsjerhavet på andre siden. Bristolbukta er delen av Beringhavet som skiller Alaskahalvøya fra fastlandet i Alaska.
Økosystemet i Beringhavet inneholder ressurser innenfor territorialfarvannene til USA og Russland, og internasjonalt farvann i det såkalte «Donut Hole» (=smultringhullet).[4] Vekselvirkningen mellom havstraumer, havis og vær danner et sterkt og produktivt økosystem.
Historie
[rediger | rediger kilde]
De fleste forskere mener at under den siste istid var havnivået lavt nok til at mennesker og dyr kunne gå til fots fra Asia til Nord-Amerika over det som i dag er Beringsundet. Dette kalles ofte Beringia og enkelte teorier hevder at dette var måten mennesker kom seg til Amerika på.
En liten del av Kulaplaten ligger i Beringhavet. Kulaplaten er en gammal jordskorpeplate som pleide å bli presset under Alaska i triasperioden.[5]
Geografi
[rediger | rediger kilde]Av øyer i Beringhavet finner man
- Pribilof Islands
- Kommandørøyene, blant dem Beringøya
- Saint Lawrence Island
- Diomedesøyene
- King Island
- Saint Matthew Island
- Karaginskijøya
Regioner i Barentshavet er blant andre
Beringhavet inneholder 16 submarine canyoner; av dem er den største submarine canyon i verden, Zjemtsjug canyon.
Økosystem
[rediger | rediger kilde]Der Beringhavsokkelen skråner ut i dyphavet er det et område med stor produktivitet i Beringhavet.[6] Denne sonen der den grunne kontinentalsokkelen stuper ned til det aleutiske basseng blir også kalt «Det grønne belte». Her får man oppstrømning av kaldt vann fra det aleutiske basseng, som blander seg med vannet fra kontinentalsokkelen, og dette gir en konstant produksjon av planteplankton.
Det andre pådraget på produktiviteten i Beringhavet er havisen som er med på å utløse planktonveksten om våren. Issmeltingen fører til mindre saltvann på sokkelen og en lagdeling av vannlagene. Dette gir igjen hydrografiske effekter som påvirker produktiviteten.[7] I tillegg til å påvirke selve havet, er isen i seg selv et substrat for algevekst. Denne produktiviteten som havisen skaper er i fare for å forsvinne på grunn av global oppvarming, siden dette fører til mindre is i Beringhavet.
Man har funnet spor på at det alt er skjedd endringer i økosystemet i Beringhavet. Varmt vann i Beringhavet sommeren 1997 førte til en massiv vekst av planteplankton med lav energi (Stockwell et al. 2001). Man har lange tidsserier med målinger av karbonisotoper fra bardene til grønlandshval.[8] Senere målinger av karbonisotopene har vist at produktiviteten i havet i snitt har minket med 30-40 % de siste 50 åra.[8] Dette har ført til at bærekraften til Beringahavet er langt mindre enn før.
Biologisk mangfold
[rediger | rediger kilde]
Beringhavet har et rikt dyreliv. Havet inneholder mange utryddingstruede dyrearter som grønlandshval, blåhval, finnhval, seihval, knølhval, spermhval, og den sjeldneste hvalarten i verden, nordkaper. Andre sjøpattedyr er hvalross, stellersjøløve, nordlig pelssel, hvithval, spekkhogger og isbjørn.[9][10]
Beringhavet er et viktig sjøfuglområde. Over 30 sjøfuglarter og ca 20 millioner individer hekker i regionen, som topplunde, utryddingstruet gulhodealbatross, brilleærfugl og rødfotkrykkje.[11][12] Mange av disse areane er endemiske for området.
To arter i Beringhavet, stellersjøku (Hydrodamalis gigas) og brilleskarv (Phalacrocorax perspicillatus) er dødd ut på grunn av menneskers rovdrift. I tillegg er mindre underarter av kanadagås (Branta canadensis asiatica) utdødd på grunn av rovdrift og innføring av rotter i hekkeområdene.
Beringhavet har mye forskjellig fisk. Enkelte fiskearter gir grunnlag for store fiskerier. Av fisk det drives kommersielt fiske etter finner man stillehavslaks, lyr, kongekrabbe, stillehavstorsk, stillehavskveite, gullfinntunge, stillehavsabbor og sobelfisk. Det biologiske mangfold av fisk er stort og det er funnet minst 419 fiskearter i Beringhavet.
Fiskeriene i Beringhavet
[rediger | rediger kilde]
Beringhavet er kjent for å ha noen av de mest lønnsomme fiskerier i verden, som kongekrabbefiske,[13] laks i Bristolbukta, lyr og andre. Disse fiskeriene er avhengige av produktiviteten i Beringhavet i et komplisert og lite undersøkt næringsnett. Fiskeriene er avhengige av et intakt, sunt og produktivt økosystem. Kommersiell fiske er en stor næring i Beringhavet, som store fiskematselskap i verden er avhengige av. På den amerikanske sider fanger de kommersielle fiskerier sjømat til en verdi av én milliard dollar i året, mens den russiske side fanger sjømat til en verdi av 600 millioner dollar i året.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Oceans and Seas». www.infoplease.com. Besøkt 17. juni 2016.
- ^ a b Bering Sea Encyclopædia Britannica
- ^ «Vitus Bering». Encyclopaedia Britannica. Besøkt 21. desember 2018.
- ^ «North Pacific Overfishing (DONUT)». Trade Environment Database. American University. Arkivert fra originalen 9. april 2011. Besøkt 13. august 2011. «Arkivert kopi». Archived from the original on 9. april 2011. Besøkt 10. mai 2019.
- ^ Steinberger, Bernhard, og Carmen Gaina Geology 35 (5) 407-410, 2007 Plate-tectonic reconstructions predict part of the Hawaiian hotspot tract to be preserved in the Bering Sea
- ^ Springer, A.M., C.P. McRoy og M.V. Flint. 1996. The Beringhavet green belt: shelf-edge processes og ecosystem production. Fisheries Oceanography 5, 205-223.
- ^ Schumacher, J.D., T. J. Kinder, D. J. Pashinski og R. L. Charnell. 1979. A structural front over the continental shelf of the eastern Beringhavet. Journal Physical Oceanography 9: 79-87.
- ^ a b Schell, D. M. 2000. Declining carrying capacity in the Beringhavet: isotopic evidence from whale baleen. Limnol. Oceanogr. 45(2): 459-462.
- ^ Citta, John J.; Burns, John J.; Quakenbush, Lori T.; Vanek, Vicki; George, John C.; Small, Robert J.; Heide-Jørgensen, Mads Peter; Brower, Harry (12. juni 2013). «Potential for bowhead whale entanglement in cod and crab pot gear in the Bering Sea». Marine Mammal Science. 30 (2): 445–459. doi:10.1111/mms.12047.
- ^ «Humpback Whales in Alaska». www.whale-watching-alaska.com. Besøkt 24. april 2018.
- ^ «Hundreds of Tufted Puffin Deaths Suggest Dangers of Warming Seas». Audubon (på engelsk). 23. november 2016. Besøkt 24. april 2018.
- ^ «Red-legged Kittiwake». Audubon (på engelsk). 13. november 2014. Besøkt 24. april 2018.
- ^ «Red King Crab, Paralithodes camtschaticus». Alaska Fisheries Science Center.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Bering Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Klima og økosystem i Beringhavet
