Hopp til innhold

Bystat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Ragusa, en maritim bystat, var basert i den befestede byen Dubrovnik.

Bystat er en uavhengig suveren by som fungerer som sentrum for politisk, økonomisk og kulturelt liv over sitt sammenhengende territorium.[1][2] De har eksistert i mange deler av verden siden historiens begynnelse, blant annet byer som Roma, Kartago, Athen og Sparta og de italienske bystatene under middelalderen og renessansen, som Firenze, Venezia, Genova og Milano.

Med framveksten av nasjonalstater over hele verden, er det fortsatt en viss uenighet om antall moderne bystater som fortsatt eksisterer; Singapore, Monaco og Vatikanstaten er de mest diskuterte kandidatene. Ut av disse er Singapore den største og mest folkerike, og anses generelt for å være den siste virkelige bystaten som er igjen i verden, med full suverenitet, internasjonale grenser, sin egen valuta, et robust militær og betydelig internasjonal innflytelse i sin egen rett.[3] The Economist omtaler nasjonen som «verdens eneste fullt fungerende bystat».[4]

Flere ikke-suverene byer nyter en høy grad av autonomi og blir ofte forvekslet med bystater; Hong Kong, Macau,[5][6] og medlemmer av De forente arabiske emirater – særlig Dubai og Abu Dhabi – blir ofte feilaktig sitert som sådan.[7][8] [9]

Historiske bystater

[rediger | rediger kilde]
Singapore, moderne bystat og øystat.

Historiske bystater omfatter blant annet sumeriske byer som Uruk og Ur; bystater i oldtidens Egypt, som Teben og Memfis; de fønikiske byene, som Tyr og Sidon; de fem filistiske bystater; de berbiske bystatene garamanterne område i oldtidens sørvestlige Libya; bystatene i antikkens Hellas (poleis som Athen, Sparta, Theben og Korint); den romerske republikken (som vokste fra en bystat til et enormt imperium); de italienske bystatene fra middelalderen til tidlig moderne periode, som Firenze, Siena, Ferrara, Milano (som etter hvert som de vokste til makten begynte å dominere nabobyene) og Genova og Venezia, som ble mektige talassokratier (havherredømme)

Mayakulturen og andre kulturer i førkolumbisk Mesoamerika (blant annet byer som Chichen Itza, Tikal, Copán og Monte Albán); de sentralasiatiske byene langs Silkeveien; bystatene på Swahilikysten øst i Afrika; Ragusa sentrert i byen Dubrovnik; stater i de middelalderske russiske landene som Novgorod og Pskov;[10] og mange andre. Den danske historikeren Poul Holm har klassifisert de bysamfunnene som norrøne bosettere som kom som vikinger til middelalderens Irland, viktigst var kongeriket Dublin, som bystater.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «bystat», NAOB
  2. ^ «city-state», Britannica
  3. ^ Brimelow, Ben (8. april 2018): «How a tiny city-state became a military powerhouse with the best air force and navy in Southeast Asia», Business Insider
  4. ^ Long, Simon (18. juli 2015): «The Singapore exception» (PDF), The Economist
  5. ^ «City-states never disappeared: Hamburg, Hong Kong, Singapore», Tomorrow.Mag. 6. september 2019. Arkivert fra originalen 24. september 2020.
  6. ^ «Capital Facts for Hong Kong», World's Capital Cities. 16. september 2020. Arkivert fra originalen Arkivert 24. september 2020 hos Wayback Machine. 23. april 2021
  7. ^ Hansen, Mogens (2000): «Introduction: The Concepts of City-States and City-State Culture», A Comparative Study of Thirty City-State Cultures, København: Copenhagen Polis Centre; s. 19
  8. ^ Parker, Geoffrey (2005): Sovereign City: The City-state Through History, Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9781861892195, 1861892195. doi:10.2747/0272-3638.28.4.398.
  9. ^ Kotkin, Joel (2010): «A New Era for the City-State?», Forbes.
  10. ^ Alcock, Antony Evelyn (1998): A short history of Europe: from the Greeks and Romans to the present day. Houndmills: MacMillan. ISBN 978-0-333-64830-8; s. 84.
  11. ^ Holm, Poul (2000): «Viking Dublin and the City-State Concept: Parameters and Significance of the Hiberno-Norse Settlement» (Respondent: Donnchadh Ó Corráin), i: Hansen, Mogens Herman, red.: A Comparative Study of Thirty City-State Cultures, Denmark: Special-Trykkeriet Viborg, University of Copenhagen, Polis Center; s. 251–262.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]