Danmarks historie (1901–1945)

Artikkelen inngår i serien om Danmarks historie
Perioder
Forhistorie Middelalderen Kalmarunion og borgerkrig Reformasjon og adelsvelde Enevelde og opplysningstid Borgerskap og revolusjon Den moderne tid Parlamentarisme og verdenskriger Annen verdenskrig Etterkrigstiden Etter den kalde krigens slutt

Danmarks historie (1901–1945) er en periode i dansk historie som innebar et farvel til selvforsyningsøkonomien og en forsiktig overgang til eksportproduksjon med blant annet lurmærket smør og bacon til det engelske markedet. Andelsbevægelsen vant sterkt frem i form av andelsmeierier og andelsslakterier. I byene fortsatte industrialiseringen støttet av hovedavtalen som ble inngått i 1899 mellom De samvirkende fagforbund, det senere LO og Dansk Arbejdsgiver- og Mesterforening, senere Dansk Arbejdsgiverforening. Jernbaner og havner ble anlagt og utvidet, og med innføringen av dampdrevne maskiner og senere med elektrifiseringen ble det mulig å masseprodusere dagligvarer. Industrialiseringen ble styrket av mekaniseringen i landbruket og en forbedret helse noe som medførte et befolkningsoverskudd. Noen utvandret til Midtvesten i USA, men de fleste søkte inn til byene. Her ga en hurtig og omfattende utbygging av byenes boligmasse tak over hodet for de mange nye kjernefamiliene i arbeiderkvarterene.

Arbeidsløshet, epidemier som kolera og spanskesyken samt alkoholmisbruk gjorde tilværelsen verre og ga grunnlag for dannelsen av arbeidsløshetskasser, sykekasser og avholdsbevegelsen. Hos den jevne delen av befolkningen nøt Socialdemokraterne stor fremgang og selv om partiet mistet en del velgere da Danmarks Kommunistiske Parti ble stiftet i 1919, ble det landets største parti. Gjennom perioden fikk flere forskjellige vekkelsesbevegelser stor fremgang både på landet og i byene.

Krisen på 1930-tallet med konkurser, arbeidsledighet og dårlige eksportmuligheter ga støtet til en større, sosial bevissthet og med Kanslergadeforliget i 1933 kom de grunnleggende delene av det sosiale sikkerhetsnettet på plass.

Kulturelt førte en bevegelse bort fra det fastlåste og tradisjonsbundne til stadig større frigjøring på alle områder. Samtidig fikk kunstnere nye medier å uttrykke seg gjennom; særlig radio og film, men også aviser og ukeblader bidro til at det for alvor oppsto en massekultur hvor betydelige deler av befolkningen var felles om kulturpåvirkninger. I det meste av perioden kom de sterkeste kulturpåvirkningene fra Frankrike og Tyskland og det var først etter andre verdenskrig at den engelsk-amerikanske påvirkningen ble merkbar.

I 1917 ble Dansk Vestindia bortsett fra Water Island solgt til USA og Island fikk sin uavhengighet i 1918. Kun Færøyene og Grønland var igjen av Danmarks oversjøiske besittelser. Utenrikspolitisk førte de skiftende regjeringer en nøytralitetspolitikk i samarbeid med Norge og Sverige. Nøytraliteten kunne fastholdes under første verdenskrig, men den 9. april 1940 okkuperte det nazistiske Tyskland Danmark og Norge, mens Sverige opprettholdt en vanskelig nøytralitet.

Danmark ble medlem av Folkeforbundet fra begynnelsen av i 1920 og var med inntil organisasjonen ble oppløst i 1946. Det oppsto en alvorlig krise mellom Danmark og Norge da nordmennene i 1932 landsatte en styrke i det de kalte Eirik Raudes Land (= Kong Christian X's Land), og som var en del av Østgrønland. Norge holdt området annektert frem til 1933, da en voldgift ved Den internasjonale domstolen tilkjente Danmark suvereniteten over hele Grønland.

Til tross for den erklærte nøytraliteten og en ikke-angrepspakt med Tyskland, ble Danmark okkupert av tyske tropper den 9. april 1940. Ettersom okkupasjonen angivelig skulle beskytte landet, valgte regjeringen og administrasjonen å fortsette. Denne samarbeidspolitikken holdt landet fritt for tysk rettslovgivning, men den kostet på den andre side regjeringen moralsk og politisk velvilje i befolkningen. Etter streikebølgen i august 1943 trådte regjeringen tilbake og okkupasjonsmakten overtok styret. Den sivile administrasjonen fungerte videre som Departementsjefstyret, men i krigens siste år vant motstandsbevegelsen mer og mer velvilje i befolkningen. Derfor innledet politikerne et samarbeid med motstandsbevegelsen, representert ved Frihedsrådet, slik at de to grupperingene kunne danne en felles overgangsregjering ved krigens slutt den 5. mai 1945.

Folkestyret

Utdypende artikkel: Systemskiftet

I.C. Christensen, Venstres leder ved systemskiftet.

I 1901-1914 var den viktigste enkeltbegivenheten systemskiftet i 1901, da partiet Venstre under ledelse av I.C. Christensen tok regjeringsmakten fra Højre. Det skjedde ved å fastholde Folketingets enerett til å vedta finansloven (statsbudsjettet). Kongen frasa seg sin innflytelse på hvem som skulle danne regjering. I stedet ble flertallet i Folketinget den avgjørende maktfaktor bak regjeringsdannelsen. Allerede i 1906 mistet Venstre sitt absolutte flertall i Folketinget og siden da har ikke noe enkelt parti kunnet skaffe seg flertall. Det ble dansk statsskikk at «en regjering ikke må ha et flertall imot seg». På den måten oppsto den danske formen for parlamentarisme.

I 1905 ble Venstre splittet på bakgrunn av en uenighet over militærspørsmål og Det Radikale Venstre ble dannet. Partiet hadde antimilitarisme, utvidelse av valgretten, forbedring av husmenns og byarbeideres rettigheter og en forbedring av almen utdanning på programmet.

I årene deretter samarbeidet Det Radikale Venstre og Socialdemokratiet om mange bestemmelser i Folketinget og i arbeidet for valgrett til kvinner og tyende. I 1908 lyktes det å gjennomføre stemmerett for kvinner og tyende til kommunalforsamlingene og i 1915 fikk begge disse gruppene også valgrett til Folketinget. Dermed var alminnelig folkestyre gjennomført i Danmark.

Danmark holdt seg utenfor de store allianseoppbyggingene i Europa; henholdsvis på den ene side Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia og på den andre side Trippelententen: Storbritannia, Frankrike og Russland og førte i stedet en målrettet nøytralitetspolitikk. Regjeringene måtte balansere på en knivsegg ettersom landet var økonomisk tett forbundet med England, men hadde den store naboen Tyskland i syd. Det var bygget opp store festningsverker rundt København og med en utvidelse av hæren forsøkte Danmark å forberede seg på det verste. Heldigvis var ikke Danmark av strategisk betydning for de stridende partene og landet kunne derfor følge Norge og Sverige i en forsiktig nøytralitetspolitikk.

Første verdenskrig

Det lyktes Danmark å holde seg utenfor kamphandlingene i første verdenskrig, men de dansksinnede sønderjyder deltok på tysk side under hele krigen. De led uforholdsmessige store tap. Mange tjente formuer på å forsyne de krigførende land med matvarer; såkalte gullaschbaroner. Hele handelsmønsteret ble forskjøvet av krigen og de sosiale og økonomiske uroligheter som fulgte av den.

To dager etter krigens utbrudd ba den tyske regjering Danmark om å legge ut miner i Storebælt slik at den engelske flåten ikke skulle kunne gå inn i Østersjøen. Den danske regjeringen mente at den burde følge oppfordringen, da Danmark ellers risikerte at tyskerne selv la ut minene. Venstre og De Konservative fryktet at utplassering av minene kunne oppfattes som fiendtlig overfor England. Etter press fra flåten og Christian X gikk de to parter imidlertid med på å legge dem ut. Britene viste seg å være tilfreds med at minene ble lagt ut, da de ikke hadde planer om å gå inn i Østersjøen og fordi minene innebar at tyskerne ikke kunne slippe ut gjennom Kattegat og Skagerrak. Tyskerne beklaget handlingen etter en stund og ba Danmark fjerne minene, men det ville ikke den danske regjeringen etterkomme.

I 1916 ble det holdt avstemning om salg av de dansk-vestindiske øyer til USA, som ble sterkt interessert i øyene under krigen. USA ville betale 25 millioner dollar for øyene, et beløp som tilsvarer mellom 5 og 10 milliarder kroner etter dagens beløp. Samtidig ville USA anerkjenne Danmarks rett til hele Grønland. Til tross for de gode betingelsene var mange dansker motstandere av salget. Det gjaldt særlig De Konservative. Spørsmålet ble avgjort ved folkeavstemningen, som viste et stort flertall for salget. Det var forøvrig første gang kvinner kunne benytte sin stemmerett i et nasjonalt anliggende.

Danmark beholdt Vestindisk-guineisk Kompagni og øya Vandø (Water Island), som ligger ca. 1 km syd fra Saint Thomas. I 1944 kjøpte USA også denne for en sum av 10 000 dollar.

Påskekrisen

Utdypende artikkel: Påskekrisen

Christian X fotografert en gang i 1920-årene.

Påskekrisen ble utløst våren 1920 etter at Christian X avskjediget den folkevalgte regjeringen Zahle. En av de mest fremherskende teorier bak avskjeden var ønsket fra blant annet Venstre og Det Konservative Folkeparti om å få Flensburg tilbake til Danmark, til tross for det overveiende tyske flertall i gjenforeningsavstemningene. Den radikale regjeringen som var ledet av statsminister Carl Theodor Zahle, ønsket imidlertid ikke å få et større tysk mindretall innenfor det danske riket og ville derfor ikke fremsette dette ønsket overfor de seirende maktene etter første verdenskrig. Opposisjonen mente at man ved et hurtig valg kunne velte regjeringen, men Zahle ønsket ikke å skrive ut valg da det ikke var et flertall mot hans regjering. En rekke fremtredende danske forretningsmenn med bl.a. ØKs H.N. Andersen, skipsreder A.P. Møller og brygger Vagn Jacobsen i spissen presset kongen, som 29. mars 1920 avskjediget regjeringen. Dette fikk Socialdemokratiet og De samvirkende Fagforbund til dagen etter å utarbeide en resolusjon hvor de krevde regjeringen Zahle gjeninnsatt dagen etter, ellers ville det bli varslet generalstreik i hele landet. Kongen reagerte imidlertid ved å utnevne et forretningsministerium under ledelse av Otto Liebe. Generalstreiken ble varslet til 6. april. Socialdemokratiets leder Thorvald Stauning drøftet saken direkte med Otto Liebe og oppfordret han til å tre frem for Folketinget, som ville møte ham med et mistillitsvotum. Liebe nektet og hadde sikret seg at Folketinget, som var på påskeferie, ikke ville bli innkalt av formannen for Rigsdagen. Stauning var imidlertid formann for Københavns borgerrepresentasjon og hadde mulighet for å presentere en sak direkte for kongen. Derfor innkalte han borgerrepresentasjonen den 3. april og fikk med Socialdemokratiets og De Radikales stemmer vedtatt en resolusjon som krevde regjeringens øyeblikkelige avgang. Borgerrepresentantene marsjerte til Amalienborg med kravet og talte foran tusenvis av demonstranter på Amalienborg slottsplass.

Ved utsikten til en uunngåelig generalstreik bøyde kongen av. Han avskjediget ministeriet Otto Liebe og ba i stedet - på oppfordring fra Stauning og Ove Rode - M.P. Friis om å danne en upolitisk regjering, som skulle forberede et valg 22. april. Påskemorgen den 4. april 1920 var krisen avverget.

Bøker til tema

• Christiansen, Niels Finn; Lammers, Karl Christian; Nissen, Henrik S. (1988), Danmarks Historie. Tiden 1914-45,  
• Jensen, Bent (1979), Påskekrise og Ruslandsforhandlinger - Sammenhæng eller sammentræf?, København: Nordisk Forlag,  
• Jensen, Ole Helmer (1968), Anden verdenskrig – Hvornår skete det, København: Politikens Håndbøger, Politikens Forlag 
• Jørgensen, Rasmus (2004), Besættelsen dag for dag, Aschehoug,  
• Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark→Historie→, København: Lademann 
• Kirchhoff, Hans (2001), Samarbejde og modstand under besættelsen. En politisk historie,  
• Kirchhoff, Hans; Lauridsen, John T.; Trommer, Aage (2002), Gads leksikon om dansk besættelsestid 1940-45, København: GAD,  
• Scocozza, Benito (1997), Politikens bog om danske monarker, København: Politikens Forlag,  
• Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår, København: Politikens Forlag,  

Eksterne lenker

• Fra systemskifte til besættelse hos Danmarkshistorien Arkivert 14. juni 2021 hos Wayback Machine.
• Besættelsestiden hos Danmarkshistorien Arkivert 10. mars 2021 hos Wayback Machine.