Democrazia Cristiana

Democrazia Cristiana
Land		Italia
Leder(e)		Mino Martinazzoli
Grunnlagt		19. mars 1943
Nedlagt		18. januar 1994
Forgjenger		Partito Popolare Italiano
Etterfølger		Partito Popolare Italiano, Centro Cristiano Democratico
Hovedkvarter		Roma
Antall medlemmer		2 109 670 (1990)
Ideologi		Kristendemokrati
Politisk posisjon		Sentrum
Democrazia Cristiana på Commons

Democrazia Cristiana («Kristeligdemokrati», DC) var et kristelig-demokratisk politisk parti i Italia, som dominerte regjeringen i Italia i nesten et halvt århundre etter annen verdenskrig, fram til partiet opphørte å eksistere som et resultat av en serie korrupsjonssaker i årene 1992–1994. Disse avsløringene var et resultat av omfattende juridiske undersøkelser.

Partiets kjernesaker var katolisisme og antikommunisme. Partiet hadde sin maktbase i rurale, konservative områder hvor kirken stod sterkt. Over tid utviklet partiet seg i stadig mer konservativ retning. Samtidig besto det av fløyer som søkte mot det politiske sentrum. Det indre partilivet var preget av tilknytningen til ulike correnti eller fraksjoner, hver identifisert med individuelle ledere.

DC kunne støtte seg på et katolsk subkulturelt nettverk, med kirken, katolske lekmannsorganisasjoner og fagforeninger. Siden partiet satt sammenhengende ved makten fikk det full kontroll over statsapparatet og dermed også adgang til enorme ressurser som det kunne benytte til å pleie klientrelasjoner, ikke minst i Sør-Italia.

Historie

Partiet ble dannet i 1943 og kan delvis betraktes som en etterfølger etter Partito Popolare Italiano (Folkepartiet), som var blitt grunnlagt i 1919, men forbudt av fascistene i 1925, til tross for at enkelte av partiets medlemmer satt i Benito Mussolinis regjering.

Etter at det fascistiske styret tok slutt, begynte partiet å organisere seg igjen i etterkrigstidens Italia. Det vant en stor seier ved valgene i 1948, med støtte fra den katolske kirken og fra USA.

Fra 1948 til 1992 var DC det største partiet i parlamentet, og regjerte i suksessive koalisjoner med de mindre Partito Liberale Italiano, Partito Repubblicano Italiano og Partito Socialista Democratico Italiano, og, etter 1963, med Partito Socialista Italiano. Det faktum at DC sammenhengende satt ved makten i førtifire år må sees i sammenheng med at de, sammen med de andre partiene, systematisk ekskluderte det store kommunistpartiet fra makten. Dermed kunne ingen unngå DC når det skulle dannes regjering. Den lange sammenhengende regjeringsmakten og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene, ga partiets sentrale medlemmer gode muligheter til å misbruke makten. Situasjonen endret seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at “kommunistspøkelset” ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske Partito Comunista Italiano i 1991 oppløste seg selv og dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS). Året etter, i 1992, startet en granskning i Milano, omtalt som Mani pulite. Granskningen avslørte omfattende og endemisk korrupsjon selv på høyeste nivå, noe som førte til spektakulære arrestasjoner og avskjedssøknader.

Høsten 1992 fikk DC en ny partileder, Mino Martinazzoli, som man håpet skulle klare å gjennomføre en reform av partiet som kunne være tilstrekkelig stor til å redde der fra undergangen. Men Martinazzoli måtte slite med mektige fraksjoner som ikke var villige eller i stand til å innrømmelser som var nødvendig. Ved begynnelsen av 1994 hadde partiet blitt delt i fire: Mario Segnis Patto Segni, det venstreorienterte Cristiano Sociali (CS) under ledelse av Ermanno Gorrieri, det høyreorienterte Centro Cristiano Democratico (CCD) under ledelse av Clemente Mastella og Pier Ferdinando Casini, samt den største gruppen, Partito Popolare Italiano (PPI), under Martinazzoli selv. Ingen av de nye partiene har oppnådd noe i nærheten av den betydning Democrazia Cristiana hadde hatt.

Se også

• Italias historie under republikken

Eksterne lenker

• (en) Democrazia Cristiana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons