Det Liberale Folkepartiet (1972–1988)
Det Liberale Folkepartiet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Grunnlagt | 1972 | ||
| Nedlagt | 1988 | ||
| Ideologi | Sosialliberalisme | ||
| Stortinget | 1 / 155
| ||
| Ordførere | 3 / 445
| ||
| Kommunestyrer | 230 / 13 545
| ||
| Fylkesting | 30 / 1 014
| ||
Det Liberale Folkepartiet var et sosialliberalt parti som ble opprettet etter en partisplittelse på Venstres landsmøte på Røros i 1972. Partiet ble oppløst i 1988 og innlemmet i Venstre.
Organisasjon
[rediger | rediger kilde]DLF ble grunnlagt etter at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros 10. november 1972. Grunnlaget for splittelsen var uenighet blant medlemmene og Venstres 13 stortingsrepresentanter om norsk medlemskap i EEC.[1]
Statsminister Trygve Bratteli stilte i august 1972 kabinettsspørsmål til det norske folk i spørsmålet om medlemskap i EEC i 1972. Arbeiderparti-regjeringen tok derfor konsekvensene av at folket sa nei i folkeavstemningen, og gikk av til fordel for en sentrumsregjering under ledelse av Lars Korvald.
Venstres 13 stortingsrepresentanter delte seg i spørsmålet om EEC. Åtte av representantene på Stortinget var for medlemskap i EEC, mens fem var mot. Et grunnleggende spørsmål var hvorvidt representantene var bundet av partiprogrammet som Venstres Landsmøte hadde bestemt.
Det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte som skulle bestemme hvorvidt stortingsrepresentantene var bundet av Venstres program. Landsmøtet konkluderte med at stortingsrepresentantene måtte følge partiprogrammet. Derfor brøt disse åtte representantene ut av Venstre og de fleste medlemmene som var for EEC fulgte etter. Om lag 30 prosent av landsmøtedelegatene på Røros støttet utbryternes syn.[2]
Utbryterne dannet et nytt parti med navnet Folkepartiet Nye Venstre. Venstre protesterte mot dette navnet, og det nye partiet skiftet navn til Det Nye Folkepartiet.[3] Politisk forsøkte partiet å plassere seg i sentrum og åpnet, i motsetning til Venstre, opp for samarbeid både til høyre og venstre. Ved stortingsvalget 1973 fikk DNF 3,4 prosent av stemmene, og bare Ole Myrvoll fra Hordaland fikk plass på Stortinget. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 prosent av stemmene, 2,5 prosentpoeng mindre enn Venstre oppnådde alene fire år tidligere. Ingen av DLFs kandidater, inkludert Myrvold, ble valgt ved stortingsvalget 1977, og Myrvold ble dermed DLFs eneste stortingsrepresentant i partiets historie.
I 1980 skiftet partiet navn til Det Liberale Folkepartiet. Oppslutningen var jevnt synkende utover i 1980-årene, og DLF vedtok på landsmøtet i 1988 sammenslåing med Venstre. Dette ble gjennomført på en samlingskongress 4.–5. juni 1988. Den siste lederen, Marit Bjorvatn, ble nestleder i Venstre.
DLFs ledere
[rediger | rediger kilde]| Periode | Navn |
|---|---|
| 1972–1973 | Helge Seip |
| 1973–1978 | Magne Lerheim |
| 1978–1980 | Ingvar Helle |
| 1980–1982 | Gerd Søraa |
| 1982–1986 | Øyvind Bjorvatn |
| 1986–1988 | Alice Ruud |
| 1988 | Marit Bjorvatn |
Parlamentariske ledere
[rediger | rediger kilde]| Periode | Navn |
|---|---|
| 1973-1977 | Ole Myrvoll |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Birger Steiro (1995). Politisk idéhistorie. Oslo: Cappelen. s. 83. ISBN 8202141729.
- ^ Olav Garvik (1982). Da Venstre sprakk. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202090202.
- ^ Gunnar Garbo (1997). Til venstre for Venstre: erindringer og tanker fra politiske kampår. Oslo: Cultura forl. s. 94−210. ISBN 8270680214.