Dick Zeiner-Henriksen
| Dick Zeiner-Henriksen Dick, Kommandøren | |||
|---|---|---|---|
| Født | Richard Zeiner-Henriksen 1. aug. 1924  St. Petersburg | ||
| Død | 12. mai 2016 (91 år) | ||
| Beskjeftigelse | Finansdirektør, forretningsdrivende | ||
| Utdannet ved | Wharton School | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kompani Linge | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen Deltagermedaljen King's Medal for Courage in the Cause of Freedom | ||
| Troskap | Norge | ||
Richard «Dick» Zeiner-Henriksen (født 1. august 1924 i Leningrad, død 12. mai 2016[1]) var en norsk motstandsmann og sabotør under andre verdenskrig. Han var tilknyttet motstandsgruppene Milorg, Kompani Linge og Grebe Red, og arbeidet de siste årene av krigen for Special Operations Executive (SOE) i Rondane og på Dovrefjell.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Da tyskerne angrep Norge i 1940 var Zeiner-Henriksen elev ved Frogner skole; han ble medlem av Milorg i 1942, 18 år gammel. Under trening lærte han om bruk av våpen og sprengstoff, men ble også opplært i nærkamp og sabotasje.
I perioden 1943 til 1944 var han tilknyttet Oslogjengen. Zeiner-Henriksen rekrutterte seks mann til å utføre sabotasjeaksjoner i samarbeid med Oslogjengen, etter forespørsel fra Max Manus. Zeiner-Henriksens hjem i Uranienborgveien 1 ble benyttet som treningssted for karene, noe som var svært risikabelt i og med at Gestapo holdt til i et hus rett over gaten.
4. mai 1944 deltok han i aksjonen i Kirkeveien 90. Max Manus, Gregers Gram og Edvard Tallaksen skulle gå opp i major Kiellands leilighet, mens Dick Zeiner-Henriksen skulle stå vakt ved døra. Fire vakter var plassert rundt leiligheten; hvis de oppdaget noe skulle de kontakte Zeiner-Henriksen, som skulle ringe på dørklokka for å advare de som var oppe i Kiellands leilighet. Aksjonen ble oppdaget av Statspolitiet og det hele endte med at gruppen ble splittet og la på flukt. Zeiner-Henriksen flyktet sammen med Gram og Tallaksen – uvitende om hva som skjedde med karene hans.[2] Etter aksjonen ble han gående rundt i Oslo – han gikk ikke hjem til huset i Uranienborgveien. Det gjorde derimot Statspolitiet, som arresterte broren Erik. Erik Zeiner-Henriksen døde i Dachau konsentrasjonsleir i 1945. De tre vaktene Per Stranger-Thorsen, Lars-Emil Erichsen og Jon Hatland ble arrestert og skutt i Trandumskogen etter aksjonen.[3]
I oktober 1944 drog Dick Zeiner-Henriksen til Sverige, hvor han tilbrakte fire måneder med trening. Han vendte tilbake til Norge og gikk inn i Grebe Red. De foretok sabotasjeaksjoner i Østerdalen og Gudbrandsdalen, blant annet jernbanelinjer som ble benyttet av tyskere. Hele tiden mottok de instrukser fra Storbritannia, via SOE.
Æresbevisninger og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]For sin innsats ble Dick Zeiner-Henriksen dekorert med Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Zeiner-Henriksen hadde tatt artium i 1943, men studerte etter krigen bedriftsledelse ved Wharton School, Universitetet i Pennsylvania, frem til 1948. Han studerte også i Storbritannia og Frankrike.
Han var finansdirektør i Kontorautomasjon i perioden 1966 til 1970. Deretter var han fra 1970 til 1972 i Singer Business Machines, der han ble forfremmet til visepresident. I 1975 ble han ansatt som finansdirektør i Norges Varemesse, der han arbeidet frem til 1990. Han var også aktiv i Lingeklubben.
Annet
[rediger | rediger kilde]- Aksjonen i Kirkeveien 90 ble gjenskapt i filmen Max Manus fra 2008, der Zeiner-Henriksen blir spilt av Sondre Krogtoft Larsen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dødsannonse Arkivert 25. juni 2016 hos Wayback Machine., innrykket i Aftenposten 30. mai 2016
- ^ Manus, Max (1914-1996) (1988). Det blir alvor. [Oslo]: Faktum. s. 21. ISBN 8254001073.
- ^ Våre falne, bind 4. Oslo: Grøndahl. 1951. s. 245.[død lenke]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Max Manus, Det blir alvor, P F Steensballes forlag, Oslo 1980, ISBN 82-7004-1890 (Ebok fra bokhylla.no)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Om Richard Zeiner-Henriksen under andre verdenskrig Arkivert 5. august 2016 hos Wayback Machine., fra Heimevernsbladet (PDF)