Fastway
Fastway | |||
---|---|---|---|
Opphav | England, Storbritannia (1983) | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Hardrock | ||
Aktive år | 1983– | ||
Plateselskap | Sony Music | ||
Nettsted | https://www.fastwayofficial.com/site/ | ||
Medlemmer | |||
Eddie Clarke |
Fastway er et britisk heavy metal-band som ble startet og navngitt av gitaristen «Fast» Eddie Clarke som er kjent fra Motörhead og bassisten Pete Way som er kjent fra UFO. Way sluttet før de fikk platekontrakt for å oppkalle et annet band etter seg selv, Waysted, men Clarke beholdt bandnavnet Fastway likevel. De hadde i begynnelsen med seg trommeslageren Jerry Shirley fra Humble Pie og en nykommer i den irske sangeren Dave King[1] som senere har gjort stor suksess med keltisk punk i Flogging Molly.[2]
Historie
[rediger | rediger kilde]Med Dave King
[rediger | rediger kilde]Debuten Fastway fra 1983 nådde topp 40 i USA.[1] Bandet besto da av Clarke, King og Shirley. Bass på albumet ble spilt av studiomusikeren Mickey Feat.[3] Charlie McKracken ble med som bassist før de spilte inn oppfølgeren All Fired Up i 1984. Han og trommeslager Shirley var byttet ut med henholdsvis Paul Reid og Alan Connor, og rytmegitarist/keyboardist Shane Carroll lagt til, innen de ga ut Waiting for the Roar tidlig i 1986. Den siste utgivelsen deres med King som vokalist, var filmmusikken til Trick or Treat sent i 1986.[1]
Med Lea Hart
[rediger | rediger kilde]Clarke samlet en helt ny besetning til neste utgivelse, On Target (1988), med Lea Hart på vokal, Steve Clarke på trommer og Paul Gray på bassgitar. Don Airey, tidligere keyboardist i Rainbow og senere i Deep Purple, bidro som gjestemusiker på coverlåten «Show Some Emotion» som han hadde skrevet sammen med Robert Hawthorn og Bernie Marsden for deres tidligere band Alaska til albumet The Pack (1985). Andre gjestemusikere var Christine Byford,[4] Saxonvokalist Biff Byfords hustru,[5] Neil Murray, kjent fra Whitesnake, og Gary Ferguson, kjent fra samarbeid blant annet med Gary Moore.[4]
På Bad Bad Girls (1990) var Hart fortsatt med, mens bass og trommer var kreditert henholdsvis K.B. Bren og Riff Raff. Gitaristene Kim McAuliffe og Cris Bonacci fra Girlschool skal ha deltatt under pseudonym siden de var under kontrakt med et annet plateselskap.[6]
Med Toby Jepson
[rediger | rediger kilde]Mer en tjue år etter forrige plate, ga Fastway ut Eat Dog Eat i 2012. Det var igjen en helt ny besetning rundt Clarke. På dette albumet har Toby Jepson fra Gun en mangfoldig rolle og bidrar med vokal, bassgitar og akustisk gitar. Han har også skrevet alle låtene sammen med Clarke.[7] Matt E. er trommeslager på albumet.[8]
Diskografi
[rediger | rediger kilde]Album
[rediger | rediger kilde]- Fastway (1983)
- All Fired Up (1984)
- Waiting for the Roar (1985)
- Trick or Treat (1986)
- On Target (1988)
- Bad Bad Girls (1990)
- Eat Dog Eat (2011)
Singler
[rediger | rediger kilde]- «We Become One»/«Crazy Dream» (1983)
- «We Become One»/«Back In The Game» (1983)
- «Easy Livin»/«Say What You Will» (1983)
- «All Fired Up»/«Hurtin' Me» (1984)
- «All Fired Up»/«Station» (1984)
- «Tell Me»/«The Stranger» (1984)
- «The World Waits For You»/«Doin' Just Fine» (1986)
- «After Midnight»/«Don't Stop The Fight» (1986)
- «After Midnight»/«Tear Down The Walls» (1988)
- «Dead Or Alive»/«Let Him Rock» (1988)
- «A Fine Line»/«Change Of Heart» (1988)
- «I've Had Enough»/«All Shook Up» (1990)
- «Bad Bad Girls»/«Big Beat No Heart» (1990)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Biografi om Fastway hos Billboard». Arkivert fra originalen 10. juni 2016. Besøkt 21. juni 2016.
- ^ Biografi om Flogging Molly hos Allmusic
- ^ Om Fastway på Fast Eddie Clarke Official Arkivert 29. mai 2016 hos Wayback Machine.
- ^ a b «Credits» i omtale av On Target (1988) på Allmusic
- ^ Alan Burridge: «Fast Eddie Clarke» Arkivert 6. juni 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Omtale av Bad Bad Girls (1990) på Allmusic
- ^ «Anmeldelse av Eat Dog Eat (2012) ved Angela Van Der Kreeft i Metal Temple 14. mai 2012». Arkivert fra originalen 30. juni 2016. Besøkt 21. juni 2016.
- ^ Anmeldelse av Eat Dog Eat (2012) ved Scott Alisoglu i Bravewords