Hopp til innhold

General Dynamics F-16 Fighting Falcon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
F-16 Fighting Falcon
Amerikansk F-16 over Irak
Informasjon
RolleMultirolle kampfly
ProdusentGeneral Dynamics/Lockheed Martin
Første flyvning2. februar 1974
Introdusert17. august 1978
Brukt avUnited States Air Force
Samt en rekke andre flyvåpen, se brukerland
Antall produsert4 500+
EnhetsprisUS$18.8 millioner pr. 1998
Videreutviklet tilGeneral Dynamics F-16XL
Mitsubishi F-2

General Dynamics F-16 Fighting Falcon (generelt kjent under betegnelsen F-16) er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt.

Flyet ble konstruert av General Dynamics som et forholdsvis lite og forholdsvis billig jagerfly, og har siden hatt stor suksess i roller mot både luft- og bakkemål. I 1993 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som senere ble en del av Lockheed Martin.

F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver og politiske faktorer er de viktigste årsakene til at flyet har blitt en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 25 land.[1]

F-16 er det mest tallrike nåværende vestlige kampflyet, med over 4 500 eksemplarer produsert siden 1976.[2][3] Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det produsert for eksportmarkedet.[4]

Flyet er regnet som godt egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampflyet som var i stand til å utføre ni g manøver.[5]

Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og det første flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980.[6] Det ble først anskaffet 60 F-16A (én-setere) og 12 F-16B (to-setere). Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B.

Brukerland

[rediger | rediger kilde]
Land som (per 2024) bruker F-16 (blå), land som har brukt F-16 (rød) og fremtidige brukere (svart)

Deltakelse i kamp

[rediger | rediger kilde]
Norsk F-16 (MLU) over Balkan.

På grunn av at F-16 er så utbredt som kampfly har det også deltatt i mange konflikter, spesielt i Midtøsten.

I 1981 deltok 6 israelske F-16 i bombingen av Osirak, en irakisk atomreaktor som lå nær Bagdad. Det første fly skutt ned av en F-16 var et syrisk Mi-8 helikopter og et MiG-21 jagerfly, begge skutt ned av israelske F-16 samme år. Det påfølgende året, under Israels invasjon av Libanon, var israelske F-16 igjen ved flere anledninger involvert i luftkamp mot syriske fly med stor suksess. Israelerne brukte også i samme tidsrom flytypen til å angripe bakkemål i Libanon.

Under den sovjetiske krigføringen i Afghanistan på 1980-tallet skjøt F-16 fra det pakistanske luftforsvaret ned minst syv afghanske og et sovjetisk fly. I samme perioden ble også det første F-16 skutt ned. Flyet ble skutt ned av et annet pakistansk fly, og årsaken ble senere sporet tilbake til et luft-til-luft missil som var defekt.

Under Gulfkrigen i 1991 fløy 249 amerikanske F-16 mer enn 13 000 oppdrag mot irakiske styrker, det meste av noen flytype under krigen. De amerikanske styrkene mistet fem F-16 – 3 ble skutt ned av bakke-til-luft missiler, én ble ødelagt da en bombe eksploderte for tidlig, og én ble ødelagt etter at motoren tok fyr. F-16 var tilbake i regionen i 1998, da det igjen gjennomførte bombetokt mot Irak. I tillegg var de involvert i invasjonen av Irak i 2003, der de ble brukt til angrep mot bakke-til-luft installasjoner.

F-16 ble også benyttet av NATO i Bosnia fra 1994–95 (et nederlandsk F-16 ble skutt ned av et bakke-til-luft missil), i Jugoslavia i 1999 (et fly ble også skutt ned av luftvern), og av USA i Afghanistan siden 2001. F-16 fly skjøt ned flere fly i disse konfliktene. F-16 er også en del av de amerikanske styrkene i Irak.

7. juni 2006 utførte to amerikanske F-16 et bombetokt mot et hus som Al-Qaida lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi, befant seg i. Flyene slapp to 500 punds bomber som drepte alle i huset, inkludert Al-Zarqawi. Israelske F-16 var trolig også involvert i den væpnede konflikten mellom Israel og Libanon som begynte i juli 2006.

Norske forhold

[rediger | rediger kilde]

Kosovo 1999

Våren 1999 ble norske fly for første gang siden andre verdenskrig brukt i skarpe luftoperasjoner i Operation Allied Force i forbindelse med Kosovokrigen. De seks flyene fra 338 skvadron utførte luftpatruljering (combat air patrol), eskorte og jagersveip over Kosovo, og fløy over 2000 timer.[7][8] Flyene var av en eldre modell (OCU) som hadde reduserte muligheter til å identifisere mål i mørke, og var begrenset til en ren luft-til-luft rolle.[9]

Afghanistan 2002-2003, 2006

Fra 1. oktober 2002 til 31. mars 2003 deltok Norge med seks F-16 i Operasjon Enduring Freedom, som operererte ut fra Manas Air Base i Kirgisistan. Oppdraget var tilstedeværelse og nærstøtte (close air support) for bakkestyrker i Afghanistan.[10][11] De norske flyene var nå modernisert (Midlife Update) til å kunne operere om natten, samt til å kunne utføre luft-til-bakke-operasjoner med presisjonsstyrte våpen.[12]

Disse fløy til sammen 488 tokt og brukte våpen ved tre anledninger. Den 27. januar 2003 brukte norske kampfly bomber i en skarp operasjon for første gang siden andre verdenskrig.[13]

Fra februar til mai 2006 ble det sendt et nytt kampflybidrag på fire F-16 til Afghanistan, som opererte ut fra Kabul lufthavn. Denne gang ble flyene avgitt til ISAF[14], men ble aldri satt inn til å levere våpen.[15]

Libya 2011

Under Operation Odyssey Dawn og Operasjon Unified Protector ble det avgitt seks norske F-16 fly for å støtte den libyske flyforbudssonen. Kampflyene var stasjonert på Soúdabasen på Kreta og deltok fra 21. mars til 1. august 2011[16] med første tokt over Libya 24. mars. De norske kampflyene fløy ​583 tokt, slapp ​569 bomber over Libya[17], blant annet over Muammar al-Gaddafis militære hovedkvarter i Tripoli.[18]

Designkarakteristikker

[rediger | rediger kilde]

F-16 er et enmotors multirolle jagerfly. Det er utstyrt med en M61 Vulcan gatlingkanon i forkant av venstre vinge, og kan i tillegg utstyres med luft-til-luft missiler og en lang rekke bomber og missiler mot skip og bakkemål.

Helt fra starten av har F-16 vært beregnet på å være en kostnadseffektiv "arbeidshest" som kunne utføre et bredt spekter av oppdrag, og være klar til bruk dag og natt. Flyet er mindre kompleks og lettere enn sine forgjengere, men benytter likevel avansert aerodynamikk og flyinstrumenter, inkludert fly-by-wire, for forbedret ytelse.

F-16CJ Fighting Falcon.

Ergonomi og utsikt

[rediger | rediger kilde]

Piloten sitter tilbakelent 30 grader i et sete som sitter høyt i førerkabinen og gir en god utsikt ut «cockpithooden». Det tilbakelente setet gjør det lettere for piloten å håndtere høye g-kreftene, som oppstår ved brå manøvre i høy hastighet. Kontrollstikken befinner seg på høyre armlene istedenfor mellom benene til piloten som har vært den tradisjonelle plasseringen, og gasshåndtaket som styrer motoren sitter på venstre side. Dette gir piloten bedre manøvreringsmuligheter ved høy g-belastning. I tillegg befinner det seg et «Heads-Up Display» (HUD) foran piloten, som gjør det lettere å følge med på viktig informasjon under manøvrering, og hindrer piloten i å bli distrahert av «kontorarbeid», dvs. å måtte se ned på instrumenter hele tiden.

Det første flyet med fly-by-wire kontrollsystem

[rediger | rediger kilde]

F-16 opptil blokk 40/42 benytter seg av et analogt elektrisk kontrollsystem og har ingen mekanisk kobling mellom kontrollstikken i førerkabinen, og kontrolloverflatene rundt om på flyet. Flyet har et aerodynamisk ustabilt design for å gjøre det mer manøvrerbart, og stabiliteten kontrolleres og justeres kontinuerlig av en datamaskin. F-16 blokk 40/42 og seinere har et digital kontrollsystem som utfører de samme funksjonene.

Denne mangelen på mekanisk kobling mellom kontrollstikke og ror førte opprinnelig til en noe uvanlig designløsning der kontrollstikken ikke beveget seg, men i stedet reagerer på styrken piloten dytter på stikka med. Dette medførte forøvrig ubehag for pilotene og var vanskelig å bli vant med, så det ble siden endret slik at stikken beveger seg litt i hver retning, men likevel mindre enn en centimeter.

Datamaskinen ombord utfører tusenvis av beregninger og korreksjoner hvert sekund for å holde flyet stabilt, noe som gir pilotene bedre mulighet til å konsentrere seg om andre oppgaver. Datamaskinen sørger også for å holde piloten i sjakk, slik at flyet for eksempel ikke kan svinge så krapt at det går i oppløsning. I tillegg justeres flaps og slats automatisk, også under flyvning i f.eks. en sving, for å minske svingradius. Dette gjør at F-16 er svært manøvrerbart i en luftkamp, og kan manøvreres i svært krappe svinger.

F-16 i Norge

[rediger | rediger kilde]
Et av det norske luftforsvarets F-16A

Etter lange militære og politiske diskusjoner, der kampen til slutt sto mellom F-16, Saab Viggen og Dassault Mirage F1, ble F-16 bestilt i 1975. Norge hadde en flåte av amerikanske F-5 og F-104 jagerfly som nærmet seg utrangering, og i februar 1975 skrev Forsvarets forskningsinstitutt en analyse som konkluderte med at 20-30 ulike væpnede fly ville finnes i markedet for kjøp omkring 1980. Norge hadde på det tidspunkt allerede medlemskap i konsortiet som skulle utviklet 350 kampfly av typen F-16, men vurderte også aktivt de svenske og franske alternativene. Saab Viggen ble trukket fram som «fremragende» og kunne lande på svært korte rullebaner. Regjeringen opprettet imidlertid en offentlig forsvarskommisjon ledet av Odvar Nordli, til å utrede hele forsvarsbehovet før flytype ble valgt.[19]

På denne bakgrunn bestemte utenriksminister i USA Henry Kissinger, forsvarsminister James Schlesinger, og ambassadør Thomas Byrne seg for å legge et betydelig press på Norges statsminister Trygve Bratteli for å trumfe igjennom kjøp av amerikanske fly straks. Ambassadøren truet med «straff», «alvorlige» konsekvenser og tap av «svært omfattende fordeler» dersom man ventet med kjøpet.[20] Den norske forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll hadde allerede uttrykt sterk støtte til amerikanske fly, og hans mostand mot særlig det svenske flyet var «emosjonell, ekstremt negativ og inneholdt nedsettende og skarpe referanser til svensk nøytralitet og dertil hørende upålitelighet», ifølge ambassadens rapport til Kissinger i november 1974.[21] Fostervoll møtte USAs ambassadør etter Bratteli-møtet, og bare en uke etter møtet kunne Aftenposten 22. mars melde om at den norske regjeringen hadde bestemt seg for amerikanske F-16, uavhengig av hvilke fly de andre nordeuropeiske NATO-landene ville velge.[22] Nederland, Belgia, Danmark og Norge gikk til slutt alle inn i det samme flyprogrammet.

Flyene ble montert hos Fokker i Nederland og SABCA i Belgia. Major Steinar Berg fløy det første flyet fra Nederland til Rygge. Leveringen av de 72 bestilte flyene fant sted fra januar 1980 til juni 1984. I tillegg ble to erstatningsfly levert i 1989. Det første flyet ble levert til 332 skvadron, men også 331-, 334- og 338 skvadron var operative med F-16. Også 336 skvadron var i en svært kort periode oppsatt med F-16, men deres fly ble etter kort tid overført til 338-skvadronen.

Ulykker

[rediger | rediger kilde]

Siden innføringen av F-16 i Luftforsvaret, har 17 fly gått tapt, med tap av 6 flyvere. Den første alvorlige hendelsen med F-16 i Norge inntraff 2. juni 1981 da løytnant Morten Køpke kolliderte med en trane. Køpke klarte å skyte seg ut, men flyet gikk i bakken ved Tunhovdfjorden i Buskerud. Den siste ulykken med F-16 med tap av menneskeliv inntraff 5. april 1989 da to fly (294 og 297 tilhørende 338 skv.) kolliderte i lufta ved Sula. Piloten i det ene flyet fikk ikke skutt seg ut, og omkom. Siste tap av fly inntraff i 2001, da en to-seter (som var det ene av de to flyene som ble levert i 1989) fra 331 skvadron styrtet ved Landegode utenfor Bodø. Begge ombord fikk skutt seg ut.[23][24][25]

De første 72 flyene var satt sammen ved Fokker i Nederland, mens de to erstatningsflyene kom fra General Dynamics. 60 av disse var F-16A, altså en-setersvarianten, mens 14 var F16B, to-setere. Av de sytten som har gått tapt, var 13 F-16A og 4 F-16B.

Utfasing og videresalg

[rediger | rediger kilde]

Norges F-16-fly ble tatt ut av bruk ved årsskiftet 2021–2022 og Luftforsvaret gikk da over til F-35.[26] I desember 2021 ble det kjent at en avtale var inngått om salg av inntil 12 F-16-fly til det amerikanske selskapet Draken International, til bruk ved opplæring av flyvere[27] og i november 2022 ble det signert en avtale om salg av 32 maskiner til Romania for rundt 4 milliarder kroner med levering fra 2023 til 2025.[28][29] De resterende flyene er ikke flyvedyktige og det vil ikke lønne seg å sette dem i flyvedyktig stand; de vil fordeles til delesalg, museumsbruk og destruksjon.[30]

I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina i 2022 gikk Norge i juli 2023 inn i en flernasjonal koalisjon om trening av det ukrainske luftforsvaret. Norge vil delta med personell til treningen som skal gjennomføres i Danmark og stiller med to F-16 fly.[31][32] I august 2023 ble det opplyst at avtalen med Draken International var kansellert, og at Norge vil donere mellom fem og ti fly til Ukraina.[33]

I november 2023 ble de tre første flyene levert til Romania.[29] I juli bekreftet statsminister Jonas Gahr Støre at Norge vil donere seks fly til Ukraina.[34]

Varianter

[rediger | rediger kilde]
Norsk F-16B etterfyller drivstoff i luften.

F-16 varianter bruker et sekvensielt «Block» nummer for å indikere hvilke oppgradering som har blitt utført. Et komplisert program kalt «Multinational Staged Improvement Program» (MSIP), multinasjonalt stegvis forbedringsprogram, ble innført for stegvis å oppgradere F-16 og retroaktivt forbedre allerede leverte F-16.

F-16 A/B

[rediger | rediger kilde]

F-16 A/B var opprinnelig utstyrt med en Westinghouse AN/APG-66 Pulse-doppler radar, Pratt & Whitney F100-PW-200 turbofanmotor med en kraft på 64,9 kN (160,0 kN med etterbrenner). USAF kjøpte 674 F-16A og 121 F-16Bs. Disse var ferdig levert i mars 1985.

  • Blokk 1 – Tidlige varianter (Blokk 1/5/10) hadde bare små forskjeller. De fleste ble siden oppgradert til Blokk 10 konfigurasjon tidlig på 80-tallet. Det ble produsert 94 Blokk 1, 197 Blokk 5 og 312 Blokk 10 varianter. Block 1 er den første produksjonsmodellen, og den har en nese som er malt sort.
  • Blokk 5 – Det ble etter hvert åpenbart at den sorte nesen på Blokk 1 var lett å identifisere på langt hold, så fargen ble endret for Blokk 5 til en gråfarge som var langt vanskeligere å legge merke til. Etter introduksjonen av Blokk 1 ble det oppdaget at flyskroget hadde lett for å samle regnvann enkelte steder. Blokk 5 fikk derfor installert enkelte dreneringshull foran i flyskroget og i området rundt haleroret.
  • Blokk 10 – Sovjetunionen reduserte kraftig eksporten av titan på slutten av 1970-tallet, så produsenter av F-16 brukte i stedet aluminium. Nye produksjonsteknikker ble også benyttet på Blokk 10.
  • Blokk 15 – Dette var den første store oppgradering av F-16. Den hadde større høyderor, 2 nye våpenfester til luftinntaket, forbedret AN/APG-66 radar og forbedret kapasitet på våpenfestene under vingene. F-16 fikk også en ny UHF radio for kryptert radiokommunikasjon. Dette er den mest populære varianten med 983 fly produsert. Det siste ble levert til Thailand i 1996.
  • Blokk 15 OCU – Fra 1987 ble Blokk 15 flyene levert som Blokk 15 OCU oppgradering, der OCU sto for «Operational Capability Upgrade». Den hadde mulighet til å avfyre AGM-65 Maverick missiler, AMRAAM-missiler og Penguin-missiler. I tillegg hadde den også fått installert Chaff og Flare som mottiltak mot henholdsvis radarsøkende og varmesøkende missiler. Førerkabin ble også oppgradert, og i tillegg ble det installert forbedringer på datamaskinen og nettverket ombord. Takeoffvekten ble øket til 17 000 kg. 214 fly fikk denne oppgraderingen, og i tillegg ble noen Blokk 10 fly utstyr med den samme oppgraderingen.
  • Blokk 20 – 150 Blokk 15 OCU ble produsert for Taiwan. Denne varianten hadde det meste som senere ble standard i F-16 C og D variantene, slik som mulighet til å bevæpnes med AGM-45 Shrike, AGM-84 Harpoon, AGM-88 HARM, og mulighet til å ha installert LANTIRN som er et system for forbedret målsøking og flyging i dårlig vær og om natten. Datamaskinen ombord fikk en betraktelig oppgradering i forhold til tidligere varianter, og den ble i stand til å utføre 740 ganger flere beregninger per sekund enn tidligere varianter. Datamaskinen fikk også 180 ganger større minneplass.

F-16 C/D

[rediger | rediger kilde]
Nederlandsk F-16
  • Blokk 25 – F-16C Blokk 25 fløy første gang i juni 1984 og ble operativ i USAF i september samme år. Flyene var utstyrt med den nye AN/APG-68 radaren, mulighet til presisjonsangrep i mørket, og de var utstyrt med en Pratt & Whitney F100-PW-220E turbofanmotor med digitalt kontrollsystem. «Air National Guard», som er flyhjemmevernet i USA, er den eneste brukeren av denne varianten, med totalt 209 fly levert.
  • Blokk 30/32 – Dette var den første varianten som hadde mulighet til å bruke en alternativ motor, General Electric F110. Fra og med Blokk 30/32 betydde navngivingen følgende: Blokk som slutter på 0 bruker GE sin motor, mens Blokk som slutter på 2 benytter seg av en Pratt & Whitney motor.
    Den første F-16 Blokk 30 kom i operativ drift i 1987. Nye egenskaper verdt å merke seg var muligheten til å bli bevæpnet med AGM-45 Shrike og AGM-88 missiler. Fra og med Blokk 30D ble alle fly utstyr med større luftinntak for bedre å kunne håndtere den kraftigere GE motoren. Blokk 32 ble ikke modifisert på samme vis. 733 Blokk 30/32 ble levert til 6 forskjellige land. Blokk 32H/J ble brukt som basis for USAF Thunderbirds, det amerikanske luftforsvarets luftakrobatikkgruppe. Disse flyene ble bygget i 1986 og -87, og er noen av de eldste F-16 i drift i det amerikanske luftforsvaret. Blokk 30 variantene ble siden kraftig oppgradert for å kunne ta nytte av satellittnavigasjon, og forbedre nøyaktigheten av bombing. Denne varianten har ofte blitt omtalt som F-16C++.
  • Blokk 40/42 (F-16 CG/DG) – Denne varianten kom i aktiv tjeneste i 1988 og inkluderer en variant av LANTIRN som har kan brukes i allslags vær og om natten. De har ofte blitt omtalt som «Night Falcons». Understellet ble også styrket og forlenget, radaren forbedret, og det ble lagt til en GPS-mottaker. Fra 2002 fikk Block 40/42 forbedret den tilgjengelig våpenrekkevidden. Det var også en del andre forbedringer for denne varianten, og det ble totalt levert 615 fly til 5 land.
  • Blokk 50/52 (F-16 CJ/DJ) – Denne varianten, først levert sent i 1991, var utstyrt med forbedret satellittnavigasjonsutstyr. Varianten kunne bevæpnes med flere våpen. Blokk 50 ble utstyrt med GE F110-GE-129, mens Blokk 52 ble utstyrt med Pratt & Whitney F100-PW-229.
  • Blokk 50/52 Plus (F-16U) – Denne varianten ble bestilt av det polske luftforsvaret, og var utstyrt med det siste i flyinstrumenter. I tillegg bestilte det greske luftforsvaret denne varianten med enda flere forbedringer. Alle toseters variantene av Blokk 50/52 Plus hadde fått lagt til flere instrumenter, tilsvarende 850 liter, i flyskroget, med minimal reduksjon av ytelsen. Singapore bestilte også to-seters varianten av Blokk 52+. Disse flyene ble også utstyrt med store forbedringer i forhold til standard Blokk 52+.
  • F-16I – Dette var en variant av Blokk 50/52 spesielt beregnet på det israelske luftforsvaret IAF. Varianten inkluderte blant annet en god del instrumenter som var israelskprodusert. Flyet har også et siktemiddel montert på pilotens hjelm. Nye driftstofftanker ble i tillegg lagt til.
  • F-16 CCIP – Denne varianten forsøkte å standardisere alle F-16 Blokk 40/42/50/52 for å forenkle utdannelse og vedlikehold. Dette prosjektet kostet 2 milliarder dollar og ble påbegynt i september 2001. I tillegg vil denne varianten inneholde mulighet for å utveksle informasjon med andre fly.

F-16 E/F

[rediger | rediger kilde]
  • Blokk 60 – Variant basert på F-16C/D, med forbedrede drivstofftanker, forbedret radar og forbedrede flyinstrumenter. Denne varianten har kun blitt solgt til De forente arabiske emirater. Motoren er en General Electric F110-132, og er en videreutvikling av -129 modellen. Den yter 144 kN. Den kanskje største forskjellen fra tidligere varianter er den nye radaren, AN/APG-80. Alle våpen som kunne brukes av Blokk 50/52 fly kan også brukes av Blokk 60. I tillegg kan Blokk 60 bevæpnes med ASRAAM og AGM-84E SLAM. Drivstofftanken har plass til 2 045 liter mer drivstoff, noe som forbedrer den operasjonelle ytelsen betraktelig. Nettverket ombord har også blitt oppgradert og er nå 1000 ganger raskere enn før.
    • En enseters variant av F-16XL som var ment å bli kalt F-16E, mens toseteren skulle bli kalt F-16F. Dette ble satt til side av USAF, som heller valgte F-15 til å fylle denne rollen.

Andre varianter

[rediger | rediger kilde]
  • F-16/79 – Modifisert F-16A som var beregnet på bruk av den utdaterte General Electric J79 turbojetmotoren. Denne varianten ble utviklet etter den amerikanske presidenten Jimmy Carter kom med et direktiv som skulle begrense formidling av våpensystemer ved å selge disse med redusert ytelse. Det ble forøvrig gitt mange unntak til dette direktivet, og under Ronald Reagans presidentperiode ble direktivet fjernet. Ingen av disse flyene ble solgt.
  • F-16/101 – Modifisert F-16A som var konstruert for å bruke General Electric F101 turbofanmotoren som var installert på B-1A bombeflyet. GE forsøkte å gjøre motoren bedre egnet til bruk på jagerfly, men den ble aldri installert på F-16. Erfaringer fra dette prosjektet førte forøvrig til utviklingen av F110 turbofanmotoren.
  • F-16ADF – Dette var en oppgradert variant av Blokk 15 for den amerikanske Air National Guard, beregnet på avskjæringsoppdrag. ADF sto for «Air Defense Fighter». Prosjektet ble påbegynt i 1989 og 270 fly ble oppgradert til denne standarden. Instrumenteringen ble oppgradert (inkludert IFF – identifiseringssystem for vennligsinnede fly), og i tillegg ble en framoverpekende lyskaster installert for å lette identifisering av fly i mørket. Dette var den eneste amerikanske varianten som var utstyrt med AIM-7 Sparrow luft-til-luft missiler. I 1994 begynte arbeidet med å erstatte denne varianten med F-16C fly. Fra 2005 var denne varianten kun i bruk hos delstaten North Dakotas flyvåpen.
  • F-16A(R) – Noen få F-16A fly i det nederlandske luftforsvaret ble utstyrt for oppklaringsoppdrag. Disse ble kalt F-16A(R).
  • F-2A/B(FS-X) – Jagerfly produsert av Mitsubishi Heavy Industries, med hjelp fra Lockheed Martin, for det japanske luftforsvaret. Flyet er F-16 inspirert, ser nesten identisk ut, men er en tanke større og er hovedsakelig utstyrt med japanske flyinstrumenter.
  • F-16XL – En F-16 variant med en deltavinge, i bruk av NASA for forskning på aerodynamikk. Denne varianten ble på et tidspunkt også sett på som en potensiell kandidat for å fylle rollen som til slutt ble fylt av F-15. Hvis F-16XL hadde blitt satt i produksjon hadde den blitt kalt F-16E/F (enseter/toseter). To eksemplarer ble bygget, en énseter og en toseter.
  • RF-16C/F-16R – Dette er en oppklaringsvariant.
  • F-16A/B «Mid-life Update – MLU står for «Mid-life Update», og er en oppgradering av våpensystemene om bord til blokk 40/50 standarden. Jordan, Chile, Nederland, Belgia, Danmark og Norge har fått utført denne oppdatering på sine fly.
  • F-16N – 22 Blokk 30 varianter ble levert til den amerikanske marinen, US Navy, til bruk som simulerte fiendtlige fly. Disse flyene ble levert i 1987 og -88. På grunn av at denne varianten ble brukt så ofte og i luftkamptrening begynte det tidlig å utvikle seg sprekker i vingene, og F-16N ble tatt ut av tjeneste i 1994. Alle flyene ble sendt til flykirkegården AMARC i 1995. Som simulerte fiendefly ble de kjent for sin fargerike framtoning, ofte malt i interessante farger og mønster. I 2002 begynte den amerikanske marinen mottak av 14 F-16A/B varianter fra AMARC for samme formål.
  • TF-16N- Dette var en tosetersvariant som ble levert til US Navy for samme formål som F-16N. Kun 4 fly av denne varianten ble levert.
  • KF-16 – 120 fly av denne varianten ble bygget på lisens fra Lockheed Martin av Korean Aerospace Industries på 1990-tallet. Det er to varianter av KF-16, de første 12 som ble levert til det koreanske luftforsvaret i 1994 var basert på F-16C/D Blokk 32. Den andre varianten som ble introdusert i 1994 var en avansert videreutvikling av F-16C/D Blokk 52. Nesten 2 500 deler ble endret fra den opprinnelige F-16C/D. Den koreanskproduserte KAI T-50 Golden Eagle er også basert på F-16 teknologi.
  • AFTI/F-16
  • I tillegg så har den britiske konstruksjonen HS.1202-9 fra 1977 en slående likhet med en F-16 med to halefinner.

Spesifikasjoner (F-16C Blokk 30/32)

[rediger | rediger kilde]
F-16 Skjematisk diagram
Tekniske data
Mannskap 1 pilot
Lengde 14,8 m
Vingespenn 9,8 m
Høyde 4,8 m
Vingeareal 27,87 m²
Vekt (uten last) 8 272 kg
Vekt (med last) 12 003 kg
Motor 1 × Pratt & Whitney F100-PW-220 med etterbrenner eller 1 × General Electric F110-GE-100 med etterbrenner
Ytelser
Maksimal hastighet Ved havnivå: Mach 1,2 (1 460 km/t)

Ved større høyder: Mach 2+ (2 414 km/t)

Rekkevidde, ikke stridsdyktig 3 200+ km
Marsjhøyde 15 240 m
Klatrefart 15 300 m/min
Vingelast 430,7 kg/m²
Bevæpning
Maskinkanon 1 × M61 Vulcan 20 mm Gatling
Raketter CRV-7
Missiler Luft-til-luft: 6 × AIM-9 Sidewinder eller 6 × AIM-120 AMRAAM eller 6 × Python-4 eller 6 × IRIS-T eller en kombinasjon av de forannevnte
Luft-til-bakke: 6 × AGM-65 Maverick eller 4 × AGM-88 HARM
Anti-skip: 4 × AGM-119 Penguin, 2 × AGM-84D Harpoon (Singapore/israelske F-16D)
Bomber 2 × CBU-87, 2 × CBU-89, 2 × CBU-97, 4 × GBU-10 Paveway, 6 × GBU-12 Paveway II, 6 × Paveway serie laserstyrte bomber, 4 × JDAM, 4 × Mark 80-serie, og også kjernevåpen slik som B61 atombombe

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ F-16 Fighting Falcon Arkivert 29. juni 2012 hos Wayback Machine.
  2. ^ Baker, Max B. (24. november 2017). «How the F-16 fighter jet put Fort Worth on the aerospace map». Fort Worth Star-Telegram. Besøkt 20. juni 2022. «Of the 4,588 F-16s built worldwide, about 3,200 are still flying today, said John Losinger, the company’s F-16 spokesman» 
  3. ^ «Lockheed Martin Awarded Contract to Build F-16 Block 70 Aircraft for Bahrain». Lockheed Martin (på engelsk). Besøkt 20. juni 2022. 
  4. ^ «F-16 Fighting Falcon». Lockheed Martin (på engelsk). Besøkt 30. oktober 2023. 
  5. ^ «F-16 Fighting Falcon». Air Force (på engelsk). Besøkt 30. oktober 2023. 
  6. ^ Egeberg, Kristoffer (15. januar 2010). «Forsvaret feirer sprek 30-åring». Dagbladet (på norsk). Besøkt 20. juni 2022. 
  7. ^ «Første skarpe luftoppdrag». Forsvaret. Besøkt 21. mars 2023. 
  8. ^ «Operation Allied Force». I tjeneste for Norge (på norsk). Besøkt 21. mars 2023. 
  9. ^ Gabriel Husby (2016). «Norske kampfly i krig Bombing på klare betingelser?» (PDF). Forsvarets stabsskole. s. 46. Besøkt 21. mars 2023. 
  10. ^ «Norway - Luftforsvaret - 338 Squadron / 338 Skvadron». www.globalsecurity.org. Besøkt 4. desember 2022. 
  11. ^ «Historie | 331 Skvadron 80 år – 1941-2021». Besøkt 21. mars 2023. 
  12. ^ «Operation Enduring Freedom (OEF)». I tjeneste for Norge (på norsk). Besøkt 21. mars 2023. 
  13. ^ Afghanistanutvalget (6. juni 2016). «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» (PDF). Regjeringen. Besøkt 21. mars 2023. 
  14. ^ «Afghan Falcon» (PDF). 132. luftving. Januar 2006. Besøkt 21. mars 2023. 
  15. ^ Gabriel Husby (2016). «Norske kampfly i krig Bombing på klare betingelser?» (PDF). Forsvarets stabsskole. s. 80. Besøkt 21. mars 2023. 
  16. ^ Oppsummerte fakta om bidraget[død lenke], forsvaret.no. Besøkt 14. august 2011.
  17. ^ Leraand, Dag (18. oktober 2022). «Krigen i Libya 2011». Store norske leksikon. Besøkt 4. desember 2022. 
  18. ^ Magnus, Per Christian (12. mars 2013). «Libya-piloter snakker ut». NRK. Besøkt 21. mars 2023. 
  19. ^ Torbjørn Pedersen, Hemmelig diplomati sikret århundrets flykjøp, i Aftenposten 12. mai 2013, side 18-19, basert på Kissinger-dokumentene.
  20. ^ Torbjørn Pedersen, Hemmelig diplomati sikret århundrets flykjøp, i Aftenposten 12. mai 2013, side 18-19.
  21. ^ Torbjørn Pedersen, Hemmelig diplomati sikret århundrets flykjøp, i Aftenposten 12. mai 2013, side 19.
  22. ^ Torbjørn Pedersen, Hemmelig diplomati sikret århundrets flykjøp, i Aftenposten 12. mai 2013, side 19.
  23. ^ Dalløkken, Per Erlien (14. november 2021). «Jagerfly-avskjæringer i nord: – Den farligste perioden var da aktiviteten var lavest». Tu.no. Besøkt 30. oktober 2023. 
  24. ^ AS, TV 2 (31. desember 2021). «Vegard er den siste som har styrtet med et F-16-jagerfly i Norge». TV 2. Besøkt 30. oktober 2023. 
  25. ^ «Seks dødsulykker på 20 år». dagbladet.no (på norsk). 18. mars 2001. Besøkt 30. oktober 2023. 
  26. ^ Dalløkken, Per Erlien (9. desember 2021). «Kun tre uker til vaktbytte – fra i dag har Norge 34 F-35». Tu.no (på norsk). Besøkt 10. januar 2022. «Under fire måneder etter forrige leveranse, har Forsvaret nå mottatt ytterligere tre nye F-35A.» 
  27. ^ «Norge selger et mindre antall F-16 til Draken International», Den norske regjering, 2. desember 2021
  28. ^ Forsvarsdepartementet (4. november 2022). «Norge har inngått kontrakt om salg av F-16 jagerfly til Romania». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 5. juni 2023. 
  29. ^ a b Forsvarsdepartementet (28. november 2023). «Norge har levert første F-16 jagerfly til Romania». Regjeringen.no. Besøkt 28. november 2023. 
  30. ^ «– Ikke overrasket om Norge sier ja til kampflydonasjoner», Nettavisen, 22. mai 2023
  31. ^ Forsvarsdepartementet (11. juli 2023). «Norge med i F-16-koalisjon for trening av det ukrainske luftforsvaret». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 11. juli 2023. 
  32. ^ «https://twitter.com/Forsvarsdep/status/1678827991906807821?ref_src=twsrc%5Etfw%7Ctwcamp%5Etweetembed%7Ctwterm%5E1678827991906807821%7Ctwgr%5E1c4ba1d34eb4a59016e5d922cc54da96763f269b%7Ctwcon%5Es1_&ref_url=https://milforum.no/node/1067573/page73». Twitter. Besøkt 11. juli 2023.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  33. ^ NTB; Schwenke, Ylva (24. august 2023). «Støre bekrefter F-16-donasjon til Ukraina». www.forsvaretsforum.no. Besøkt 28. november 2023. 
  34. ^ Hem, Mikal; Sørbø, Krister; Sætermo, Audun; Schwenke, Ylva (10. juli 2024). «Norge donerer F-16 til Ukraina». www.forsvaretsforum.no. Besøkt 11. juli 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=General_Dynamics_F-16_Fighting_Falcon&oldid=24564199»