Hopp til innhold

Grevling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grevling
Nomenklatur
Meles meles
Linnaeus, 1758
Populærnavn
grevling[1]
(eurasisk grevling, svintoks)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovdyr
FamilieMårdyrfamilien
UnderfamilieGrevlinger
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse:

Grevling (Meles meles) er et kraftig bygd mårdyr med et karakteristisk, langsgående stripemønster på hodet. Arten regnes som livskraftig både i Norge[4] og internasjonalt[5]. Tidligere ble asiatisk grevling (Meles leucurus) og japansk grevling (Meles anakuma) regnet som underarter, men disse er nå skilt ut som egne arter.[6][7][8]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Grevling (Meles meles) Norway

Grevlingen er lett å kjenne igjen med sine to karakteristiske svarte striper over hodet og kraftige bygning. Grevlingen ligger i hi om vinteren.[9] Vekten varierer gjennom året mellom 9 og 16 kg for hanner og 7 og 14 kg for hunner.[10] Både hunndyr og hanndyr kan bli ca 90 cm lange, inklusive en hale på 15 cm; hannen er litt lengre enn hunnen.[10] Grevlinger med levealder på bortimot 15 år er kjent.[10]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Arten er utbredt over hele Europa, inkludert mesteparten av Fennoskandia (unntatt i nordområdene), Lilleasia, Kaukasus, Midtøsten (Iran, Irak og Israel), og deler av Vest-Asia (Afghanistan).[3]

Den norske bestanden er svakt økende eller stabil[4][11], og nordligste kjente hi er funnet i Meløy[trenger referanse]. På Sørlandet, hvor den er mest tallrik, går den også under betegnelsen svintoks og svinsokse. Elementet toks i dette ordet er det samme som Dachs på tysk og das på nederlandsk, og dette er altså det gamle fellesgermanske navnet på dette dyret.

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Grevlingen er tilpasningsdyktig og spiser det meste, men regnes som en spesialist på meitemark.[9] Det anslås at grevlingen kan spise opptil 20 000 meitemark i løpet av et år.[9] Den er også effektiv mot det som har blitt hageeiernes verste skrekk – brunskogsnegl.

På høsten vil grevlingen spise mye før den skal gå i hi for vinteren, og er ofte å se i hager på jakt etter nedfallsfrukt som pærer, epler eller plommer.[9] Noen grevlinger spiser også korn fra åkere, og kan dermed gjøre skade på avlinger.[12]

Grevling lever i familiegrupper, kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30 dyr. Klanen holder til i et territorium som dyrene forsvarer mot andre artsfeller. Territoriet blir markert ved duftmarkeringer med sekret fra kjertler som munner ut ved endetarmsåpningen, samt med urin og ekskrementer.

Boligen, som er en underjordisk hule, inneholder et eller flere redekamre, og har ett eller gjerne flere inngangshull. Oftest er hiet beliggende i skråninger i løv- og blandingsskog, helst med tett vegetasjon. Hiet kan også ligge i steinurer kombinert med løsmasser. I nærheten er det gjerne lysninger og eng eller dyrket mark, og det er her dyrene finner størstedelen av føden. Komplekse grevlinghuler kan være bebodd i hundrevis av år.

Grevlingen er hovedsakelig aktiv om natten. Tiden mellom 02.30 og 03.30 er ofte kalt grevlingens time, da det er i dette tidsrommet grevlingen er mest aktiv etter føde. I dyrenes mest aktive periode i sommerhalvåret er de aktive fra omkring solnedgang til omkring soloppgang. Om vinteren går grevlingen i hi i Norge, og uteaktiviteten er minimal.

Hunnen er kjønnsmoden i treårsalderen, mens hannen allerede er kjønnsmoden som ettårig. Fra tidspunktet hvor hunnens egg er blitt befruktet, går det mellom to og åtte måneder før eggene setter seg fast i livmoren for å utvikles. Dette kalles en embryonisk diapause. Når eggene har satt seg fast, går det ca. to måneder før ungene fødes. Ungene fødes normalt i januar–mars i kull på to–seks unger.

Påkjørsler er trolig den største dødsårsaken for grevlinger i Norge.[13] I tillegg er skader fra slåsskamper mellom grevlinger, og å være byttedyr for rovdyr som ulv typiske farer for grevlingen.[13]

Myter om grevling

[rediger | rediger kilde]

Grevlingen har en del myter forbundet til seg, og mest kjent er myten om at den kan bite bein, og biter til de hører at det knaser.[14] Dette er bare en myte, og grevling er ikke farlig for mennesker.[14][13] Grevlingen er i utgangspunktet redd for mennesker, og vil trekke seg unna om den føler seg truet.[14] Den kan flekke tenner dersom den trenges opp i et hjørne.[14] Den har derimot ikke sterkt nok bitt til å knuse bein.[12]

Myten om at grevlingen biter til det knaser stammer fra tiden før reformasjonen, da man drev hijakt med spade og øks.[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. mars 2022. Besøkt 5. mars 2022. 
  2. ^ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av grevling Meles meles som LC for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ a b Kranz, A., Abramov, A.V., Herrero, J. & Maran, T. 2016. Meles meles. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T29673A45203002. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-1.RLTS.T29673A45203002.en. Downloaded on 08 May 2020.
  4. ^ a b «Meles meles - Rødlista 2021 - Artsdatabanken». artsdatabanken.no. Besøkt 9. februar 2024. 
  5. ^ Kranz, A., Abramov, A.V., Herrero, J. & Maran, T. (2016). «Meles meles». The IUCN Red List of Threatened Species 2016. 
  6. ^ Abramov, A. V. 2002. Variation of the baculum structure of the palaearctic badger (Carnivora, Mustelidae, Meles). Russian Journal of Theriology 1: 57-60.
  7. ^ Abramov, A. V. 2003. The head colour pattern of the eurasian badgers (Mustelidae, Meles). Small Carnivore Conservation 29: 5-7.
  8. ^ Abramov, A. V. and Puzachenko, A. Y. 2005. Sexual dimorphism of craniological characters in Eurasian badgers, Meles spp. (Carnivora, Mustelidae). Zoologischer Anzeiger 244: 11-29.
  9. ^ a b c d «Fakta om grevlingen». Universitetet i Agder (på norsk). Besøkt 9. februar 2024. 
  10. ^ a b c Kjetil Bevanger (1990). «Grevling». Norges dyr. Paddedyrene 1. Oslo: Cappelen. s. 178 osv. ISBN 8202123801. 
  11. ^ Pedersen, H.C., Follestad, A., Lorentsen, S.-H., Nilsen, E.B. & Stokke, B.G. (2021). «Statusoversikt for jaktbart småvilt; bestandsstatus og utviklingstrender siste 5 år». NINA Rapport. 
  12. ^ a b «Grevling». Besøkssenter rovdyr. Besøkt 9. februar 2024. 
  13. ^ a b c «Grevling». www.artsdatabanken.no. 9. april 2015. Besøkt 9. februar 2024. 
  14. ^ a b c d «Grevling». Folkehelseinstituttet (på norsk). 20. april 2012. Besøkt 9. februar 2024. 
  15. ^ «Grevling – Follo landbrukskontor». Besøkt 9. februar 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grevling&oldid=24626080»