Hopp til innhold

Harry Lindstrøm

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harry Lindstrøm
Født30. juli 1916[1]Rediger på Wikidata
Død26. feb. 1987[1]Rediger på Wikidata (70 år)
BeskjeftigelseOffentlig tjenesteperson, motstandskjemper, militært personell, byråkrat Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetNorge

Harry Garman Lindstrøm (født 30. juli 1916 i Stavanger, død 26. februar 1987 i Oslo) var en norsk embetsmann. Han ble avskjediget ved kgl.res. 25. oktober 1963.

I 1966 ble han av Høyesterett dømt til ubetinget fengsel i 1 år og tre måneder for grov utroskap mot staten og til å betale en erstatning på 53 460 kroner til staten. Han ble i 1967 dømt på ny i Eidsivating lagmannsrett, og straffen ble samlet satt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Han ble dømt til å betale erstatning med 92 700 kroner.

Saken mot Lindstrøm ble i offentligheten satt i sammenheng med gruveulykken 5. november 1962 som førte til Kings Bay-saken i 1963. Straffesaken mot Lindstrøm gjaldt økonomisk utroskap i forbindelse med handel med koks. Han var ikke tiltalt, og ble heller ikke dømt for forhold som hadde med ulykken å gjøre.

I filmen Syndebukken (2018) på NRK sies det at Lindstrøm ble utpekt som syndebukk for å redde sentrale politikere med statsminister Einar Gerhardsen i spissen[2], til og med fra Stortingets talerstol. I 1983 skal Gerhardsen ha kommet med en privat unnskyldning til Lindstrøm for de belastninger han og hans familie ble utsatt for.[3] Lindstrøm brukte store deler av livet sitt til å bevise at han ikke hadde gjort noe straffbart.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Lindstrøm var befal i Bergkompani 2 ved Brigaden i Skottland under andre verdenskrig [4] og deltok sammen med sovjetiske styrker i frigjøringen av Finnmark i 1944–45. Etter krigen ble han først utdannet som bergverksingeniør fra NTH og deretter jurist og bedriftsøkonom. Med sine gode papirer gjorde han raskt karriere innen den offentlige forvaltningen.

Han ble ansatt som avdelingsingeniør i Industridepartementet den 1. september 1954 og ble byråsjef i 1957. Han ledet planleggingen av koksverket i Mo i Rana og var sentral ved avviklingen av Kongsberg Sølvverk det året han ble byråsjef. Han var sekretær i avviklingsstyret for sølvverket 1956–1959 som forøvrig høyesterettsadvokat Alf Nordhus ledet.

Lindstrøm satt som byråsjef i Bergverkskontoret og var ansvarlig for statens gruver i det daværende Industri- og bergverksdepartementet da gruveulykken i Kings Bay inntraff i 1962.

Forsiden av byråsjef Harry Lindstrøms forsvarsskrift mot «Fleischer-kommisjonens» gransking av Industridepartementet og Lindstrøm i Kings Bay-saken.

Kings Bay-ulykken

[rediger | rediger kilde]
Utfyllende artikler: Kings Bay-ulykken og Kings Bay-saken

5. november 1962 mistet 21 gruvearbeidere livet i Kings Bay-gruven «Esther I» på Svalbard. Årsaken til denne ulykken ble aldri helt klarlagt, men det antas at gruven var i altfor dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass. Saken fikk store politiske konsekvenser, og regjeringen Gerhardsen måtte året etter gå av som følge av ulykken. Den parlamentariske situasjonen på Stortinget var imidlertid ikke endret, og etter en kort periode med Lyng-regjeringen på sensommeren 1963 dannet Arbeiderpartiet ny regjering.

Avskjedigelse, gransking og dom

[rediger | rediger kilde]

Rapporten fra sorenskriver Per Tønseth, som skulle avdekke ansvarsforholdene rundt ulykken, ble lagt fram sommeren 1963. Lindstrøm gikk hardt ut mot denne og ønsket en mer faglig basert undersøkelse av hva som hadde utløst ulykken. Dette kom i tillegg til et påstått motsetningsforhold mellom Lindstrøm og statsråd Trygve Lie som kom inn som ny sjef for departementet sommeren 1963 etter at Kjell Holler hadde søkt avskjed etter ulykken.[5] Den 25. oktober 1963 gav regjeringen Gerhardsen Lindstrøm avskjed fra stillingen som byråsjef.[6]

Ved kgl. resolusjon 15. november 1963 ble det nedsatt en granskingskommisjon ledet av byrettsjustitiarius Carl Johan Seckman Fleischer og ellers bestående av departementsråd Agnar Kringlebotn og høyesterettsadvokat Finn Arnesen. Denne såkalte «Fleischer-kommisjonen» rettet kritikk mot Lindstrøm og stadfestet i hovedsak Tønseths rapport. Lindstrøm fikk trykket opp et forsvarsskrift.[7] Lindstrøm hevdet her blant annet at et av medlemmene av Fleischerkommisjonen var inhabil, som fetter av en representant for et britisk firma som hadde blitt avvist i et anbud som Lindstrøm avgjorde i forbindelse med byggingen av Norsk Koksverk i Mo.

Lindstrøm ble i 1966 av Høyesterett dømt dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder for økonomisk utroskap, i forbindelse med handel med koks. Han ble også dømt til å betale kr 53 460 i erstatning til staten. Lagmannsretten hadde dømt Lindstrøm til fengsel i 2 år, men straffen ble nedsatt av Høyesterett. Han ble i 1967 dømt på ny i Eidsivating lagmannsrett, og straffen ble samlet satt til fengsel i 2 år og 6 måneder og til å betale erstatning med 92 700 kroner.[8][9]

Han hadde opparbeidet seg en del motstandere som nå kom på banen med ulike beskyldninger. Bevisene og dokumentasjonen for disse er blitt trukket i tvil med påstander om at dette var vikarierende begrunnelser for å bli kvitt en egenrådig og politisk brysom embetsmann.[10] Rettsdokumentene i saken er underlagt taushetsplikt.[11]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Dommen mot Lindstrøm var knusende for ham personlig. Høyesterettsadvokat Alf Nordhus uttalte at Lindstrøm ble «grillet på Kings Bay-affærens brennalter».[12]

Etter avtjent soning brukte Lindstrøm mye av sin energi på injuriesaker mot pressen – med et visst hell – og klarte seg slik økonomisk. Sakene endte vanligvis med forlik eller seier. Uten at Lindstrøm trengte å gå til sak, inngikk redaktør Olav Brunvand et forlik på vegne av Arbeiderpressen på 40 000 kr.[13]

De etterlatte etter Lindstrøm har begjært saken gjenopptatt overfor Gjenopptakelseskommisjonen.[14]

I 2018 kom det en dokumentarfilm om Harry Lindstrøm med tittelen Syndebukken: Prosessen mot Harry Lindstrøm. I denne dokumentaren leter skuespilleren Mads Ousdal etter informasjon om Lindstrøm og hans skjebne. Regissør for filmen var Fredrik Horn Akselsen, og filmen ble laget av produksjonsselskapet Sant & Usant.[15][16]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Harry_Lindstrøm, besøkt 17. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Henningsen, Alfred (1918-2012) (1989). Partisan og politiker: fortalt til Hans Chr. Finstad. Oslo: Tiden. s. 149f. ISBN 8210032232. 
  3. ^ Nettmagasinet Samfunnskontakt. Serie om justismord Arkivert 14. mars 2010 hos Wayback Machine.
  4. ^ Eystein Fjærli: Den norske hær i Storbritannia 1940-1945, Oslo 1982
  5. ^ Finn Gustavsen. Stortingstidende 1962/63, s. 4305-15. Arkivert 14. februar 2008 hos Wayback Machine.
  6. ^ Aftenposten, 25. oktober 1963, side 1 og side 9
  7. ^ Harry Lindstrøm, En gjennomgåelse og vurdering av Fleischer-kommisjonens behandling av notater som er skrevet av Harry Lindstrøm under tjeneste i Industridepartementet. Hefte i Finansdepartementets arkiv.
  8. ^ Rettstidende 1966 side 458.
  9. ^ «Lindstrøm viste et forbrytersk forsett». Aftenposten. 9. juni 1967. 
  10. ^ Eksempel på kritisk omtale av Lindstrøm: Justisdepartementet vedr. Caltex-saken i 1962
  11. ^ Spørsmål og svar i Stortinget 5. desember 2000
  12. ^ Markussen 2000, s. 33 og 88.
  13. ^ Markussen 2000, s. 32.
  14. ^ Juristkontakt nr. 5 – 2004 Arkivert 8. november 2007 hos Wayback Machine.
  15. ^ «Syndebukken: Prosessen mot Harry Lindstrøm». www.deichman.no. Arkivert fra originalen 27. september 2018. Besøkt 27. september 2018. 
  16. ^ «NRK TV - Se Syndebukken» (på norsk). Besøkt 1. november 2018. «Mads Ousdal oppdager som voksen at hans faste barnevakt på 70-tallet, naboen Harry Lindstrøm, en gang var Norges mest hatede mann. Mads starter en undersøkelse for å finne ut hvorfor.» 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harry_Lindstrøm&oldid=24696738»