Ivan Franko-klassen
Ivan Franko-klassen (Prosjekt 301, i DDR kjent som Seefa 750) var en skipsklasse bestående av fem sovjetiske havgående kombinert cruise- og atlanterhavsskip som tilhørte de sovjetiske rederiselskapene Østersjøens shippingkomapni (russisk: Балтийское морское пароходство (БМП eller BSSC)) og Svartehavets shippingkompani (ukrainsk: Черноморское морское пароходство (ЧМП eller BLASCO)).
De fem sovjetiske skipene «Ivan Franko», «Aleksandr Pusjkin», «Taras Sjevtsjenko», «Sjota Rustaveli» og «Mikhail Lermontov» ble bygget i perioden 1962–1972 ved det østtyske verftet VEB Mathias-Thesen-Werft Wismar i Øst-Tyskland. Skipsklassen var oppkalt etter lederskipet «Ivan Franko» som tok navnet fra den østerrikske ukrainskspråklige forfatteren Ivan Franko. Skipene i Ivan Franko-klassen ble oppkalt etter ukrainske og russiske poeter og var dermed også kjent som Poet-klassen.[1]
Tekniske spesifikasjoner og konstruksjon
[rediger | rediger kilde]Ivan Franko-klassen overgikk den tidligere Mikhail Kalinin-klassen som Tysklands (i begge deler av Tyskland) største skipsklasse etter andre verdenskrig. Med en lengde på 176 meter (578 fot), var «Ivan Franko» 54 meter (177 fot) lengre enn den tidligere skipsklassen med MS «Mikhail Kalinin» og sine søsterskip. MS «Ivan Franko» var også 7,5 meter (25 fot) bredere, og hadde en brutto(register)tonnasje på 19 861 BRT, nesten tre ganger større MS «Mikhail Kalinin».[1]
Konstruksjonen av Ivan Franko-klassen holdt noen betydelige forskjeller fra moderne skip som ble bygget i vest. Blant annet tilbydde de lugarer for opptil seks personer og hadde tre vannkraner på badene, varmtvann, kaldtvann og sjøvann. Begge disse fasilitetsfunksjonene hadde lengde vært forlatt på de vestlige atlanterhavsskipene. Men skipene i Ivan Franko-klassen omtalte også visse fremtidsrettede fasilitetsfunksjoner, for eksempel var all innkvartering for passasjerer samt mannskap utvendige lugarer med vinduer, og et innendørs / utendørs svømmebasseng med et glidende glasstak som kunne forskyves etter behov for særskilte værforhold.[1]
Skip i Ivan Franko-klassen
[rediger | rediger kilde]| B.nr. | Skipsnavn | Byggeår | Verft | Tonnasje | Operatør | Status | Ref. |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 125 | MS «Ivan Franko»
MS «Иван Франко» |
1964 | Mathias-Thesen-Werft Wismar | 19 861 BRT | BLASCO
ЧМП |
Opphugget | [2][3] |
| 126 | MS «Aleksandr Pusjkin»
MS «Александр Пушкин» |
1965 | Mathias-Thesen-Werft Wismar | 19 860 BRT | BSSC
БМП |
Opphugget | [4][5] |
| 127 | MS «Taras Sjevtsjenko»
MS «Тарас Шевченко» |
1966 | Mathias-Thesen-Werft Wismar | 19 361 BRT | BLASCO
ЧМП |
Opphugget | [6][7] |
| 128 | MS «Sjota Rustaveli»
MS «Шота Руставели» |
1968 | Mathias-Thesen-Werft Wismar | 19 567 BRT | BLASCO
ЧМП |
Opphugget | [8][9] |
| 129 | MS «Mikhail Lermontov»
MS «Михаил Лермонтов» |
1972 | Mathias-Thesen-Werft Wismar | 19 872 BRT | BSSC
БМП |
Skipsvrak | [10][11] |
Galleri
[rediger | rediger kilde],_and_the_IVAN_FRANKO_(R)._These_ships_were_used_in_Jamaica_for_troop_and_Haiti_-_DPLA_-_eefcaf8cf65937ab6fb543c7c38114a7.jpeg)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Soviet MS Ivan Franco "Poet" Class Liners». ssmaritime.com. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «M/S IVAN FRANKO (1964)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «Frank – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (på russisk). Besøkt 1. mai 2024.
- ^ «M/S ALEKSANDR PUSHKIN (1965)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «Marco Polo – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (på russisk). Besøkt 1. mai 2024.
- ^ «M/S TARAS SHEVCHENKO (1966)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «Tara – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (på russisk). Besøkt 1. mai 2024.
- ^ «M/S SHOTA RUSTAVELI (1968)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «Assedo – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (på russisk). Besøkt 1. mai 2024.
- ^ «M/S MIKHAIL LERMONTOV (1972)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ «Михаил Лермонтов – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (på russisk). Besøkt 1. mai 2024.