Hopp til innhold

Jin (språk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jin-språkets utbredningsområde i Kina.
Kinesiske språk

Jin (kinesisk: 晋, pinyin: jìn, eller jinyu, 晋语, jìnyǔ) er et kinesisk språk som tales av omkring 45 millioner mennesker fremforalt i provinsen Shanxi, men også i deler av Indre Mongolia og tilgrensende områder i Shaanxi, Henan og Hebei.

Jin har tradisjonelt blitt regnet som en variant av nordkinesisk, mandarin, men regnes nå oftere som et språk. Regnet som eget språk (noe som er rimelig med tanke på forskjellene mellom kinesiske dialektgrupper) er det verdens 26. største.

Et særdrag for jin er mengden sammentrekninger av to tegn/ord til ett. Det er et fenomen som forekommer også i standardkinesisk, men ikke i like høy grad.

Dialekter

[rediger | rediger kilde]

Jin deles gjerne inn i åtte dialekter:

  • Bingzhou, talt i sentrale Shanxi, med Taiyuan
  • Lüliang, talt i vedtre Shanxi og nordlige Shaanxi
  • Shangdang, talt i sørøstre Shanxi
  • Wutai, talt i nordlige Shanxi og det sentrale Indre Mongolia
  • Datong-Baotou, talt i deler av nordlige Shanxi og sentrale Indre Mongolia
  • Zhangjiakou-Hohhot, talt i nordvestre Hebei og deler av det sentrale Indre Mongolia
  • Handan-Xinxiang, talt i sørøstre Shanxi, sørlige Hebei og nordlige Henan
  • Zhidan-Yanchuan.
Autoritetsdata