Kanonskonnert

Kanonskonnert er i norsk sammenheng et orlogsfartøy med to kanoner, en akter og en i baugen. Hoveddelen av de norske skonnertene var konstruert av skipsbyggmester Herman Brunchorst fra Bergen rundt 1807, og dette designet holdt seg ut 1814, da krigen sluttet. Kanonskonnertene hadde dekk og var rigget som 2-mastet slettoppskonnerter. Båttypen hadde fast køyeplass til rundt 40 mann og var bestykket med en eller to 60 punds bombekanoner eller to 24 punds kanoner, og fra 2 til 6 mindre haubitser. Kanonskonnertene var godt egnet til patruljetjeneste og konvoitjeneste over lengre distanser, og det var da også dette de ble konstruert for: som hurtigseilende fartøyer, bestemt for å kunne opprettholde forbindelsen langs kysten, og da særlig over de mer åpne havstrekninger. En av kanonskonnertene hadde blant annet et årelangt tokt til Finnmark, som ledd i suverenitetshevdelse.

Varianter

Det ble bygget flere forskjellige varianter av kanonskonnert, selv om det i det store og hele var samme grunnprinsipp som lå bak. En kan likevel dele dem grovt inn i en litt eldre og en litt nyere type:

Kanonskonnertene av 1808

Tegning av seilskonnertene Axel Thorsen og Skjøn Valborg.

Etter at den danske orlogsflåten, og med det Danmark-Norges sjøforsvar, opphørte å eksistere etter slaget på Københavns red i 1807, ble der bygget flere kanonskonnerter i Norge. Hoveddelen av disse ble bygget i Bergen (totalt åtte stykker), mens to ble bygget i Trondheim. Disse skonnertene var bestykket med «(...) to større kanoner, og hadde 45 mands besætning.» Kanonskonnert «No 1» (senere «Odin»), Bergen, deltok i slaget ved Alvøen.

I 1814 var der totalt 8 kanonskonnerter i den norske marinen.

Kanonskonnertene av 1839

Tegning av skonnertene «Uller» og «Vale», bygget fra 1839–1845.

1839 startet byggingen av en ny type kanonskonnerter, nemlig «Sleipner», sjøsatt 6. juni 1839, «Vale», sjøsatt 15. september 1843, og «Uller», sjøsatt 2. september 1845. Disse var adskillig større enn de forhenværende kanonskonnertene, førte fra 50-75 manns besetning og var armert med 1 eller 2 60 punds bombekanoner. Disse skonnertene var hurtigseilende skip, slanke og med høyere fribord enn skonnertene av 1811, og var kobberkledd, som førte til lavere friksjon i vannet og dermed høyere hastighet. Disse skonnertene ble solgt, lagt i opplag eller hugget opp i 1860-årene. Sleipner og Vale ble solgt i 1866, mens Uller ble bygget om til kullholk i 1863, og hugget opp i 1877.

Kanonkutter

En kanonkutter var vesentlig lik kanonskonnertene, men hadde kun én mast, en såkalt papegøyemast, med bestykning og besetningsantall lik kanonskonnertene. De var billigere å bygge, men var dårlige seilere.

Se også

Skonnert Den Norske Marinen 1807–1890