Hopp til innhold

Magnus Brostrup Landstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Magnus Brostrup Landstad
Født7. okt. 1802[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Måsøy
Død8. okt. 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Christiania
BeskjeftigelseLyriker, prest, musikkforsker, komponist, eventyrsamler, folkesangsamler, salmedikter, folklorist Rediger på Wikidata
FarHans Landstad
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
UtmerkelserRidder av St. Olavs Orden
Magnus Brostrup Landstad på Commons
Minnestøtte for salmedikteren Landstad ved Seljord kirke i Telemark. I Seljord ligger også Landstad-instituttet.
Landstads grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo

Magnus Brostrup Landstad (født 7. oktober 1802 i Måsøy, død 8. oktober 1880 i Kristiania) var en norsk prest, salmedikter, folkeminnesamler og salmebokutgiver. Han var fetter av Hans Peter Schnitler Krag.

Bakgrunn og arbeid

[rediger | rediger kilde]

Landstad flyttet med faren Hans Landstad (1771–1838) som også var prest, først i 1806 til Øksnes, til Vinje i 1811 og til Seljord i 1819. Han tok teologisk embedseksamen (cand.theol) i 1827 og arbeidet deretter som residerende kapellan i Gausdal. Han ble gift med Wilhelmine «Mina» Margrete Marie Lassen i 1828, datter av Dorothea Andrea Lange og Hadelandpresten Andreas Lassen.

Landstads slekt stammet fra gården Landstad i Verdal som finnes omtalt i 1333. I 1559 nevnes den i Norske Regnskaber og Jordebøger. Landstad var barn nr tre av ti, og hans første år i nøysomme kår i Finnmark og Nordland etterlot sterke naturinntrykk. Som sin far valgte han å bli prest, og i studietiden var han huslærer i Vinje i Telemark. Møtet med «Mina» beskrev han i februar 1827 slik: «Ja, jeg har da faaet Kjæreste, og den som søt er, thi aldrig gaves der nogen mer god, from, blid, skjøn og inderlig elskverdig Kvinde.» I 1828 tok han teologisk embetsmann, og det ble danset til langt på natt på prestegården i Seljord: «Alle var glade.» I 1829 giftet han seg med Wilhelmine. Av deres fjorten barn døde syv tidlig. Dette fikk sterkt innpå paret, som søkte trøst i troen.[5]

Magnus Brostrup Landstad ble sogneprest i Kviteseid i 1834, der han og familien ble sterkt svekket av lungesykdom det første året. Han overtok 1839 prestekallet i Seljord etter farens død.

Rundt 1840 begynte han å samle inn folkeviser, og etter å ha fått noen på trykk i redigert versjon, begynte hans samarbeid med Ivar Aasen. Landstad ønsket en versjon tett opp til norrønt, mens Aasen mente dette ville gjøre visene vanskelig tilgjengelige for folk. Landstad fulgte rådet, og tok utgangspunkt i Telemarksmål i stedet. I 1853 utkom Norske Folkeviser med «Draumkvedet» og «Margit Hjukse», 133 tekster med kommentarer og opplysninger, ialt 942 sider. P.A. Munch kalte boken «en nasjonal skatt». Bjørnstjerne Bjørnson skrev begeistret at han hadde lært seg alle visene utenat. Her fant Edvard Grieg teksten til «den bergtatte». Henrik Ibsen fant inspirasjon som merkes i Olaf Liljekrans. Hulda Garborg skrev skuespillet Liti Kjersti, mens Arne Garborg skrev diktsyklusen Haugtussa. Også Gerhard Munthes arbeidet med stoffet han fant i folkevisene.[6]

I 1849 flyttet han med kone og tolv barn til Fredrikshald (Halden), hvor han fikk et prestekall, og ble deretter prost i Borgersyssel prosti.

I Halden var han formann i skolestyret, medlem i sunnhetskommisjonen og aktiv pådriver for bygging av arbeiderboliger.[7] Landstad var prest i Sandar ved Sandefjord fra 1859 til 1877. Landstads plass med et monument over Landstad og Landstads gate hedrer ham her.

Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Etter et slagtilfelle i 1874 flyttet han til Christiania, og fra 1876 ble han tildelt offentlig pensjon på kr 4.000 årlig. Landstad er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hans enke levde til 1892.[8]

Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.

Landstad og Aasen

[rediger | rediger kilde]

I 1845 oppholdt Ivar Aasen seg nesten fire måneder i «den udmærket smukke Sillejordsdal», som han kalte Seljord. Både da og siden hadde han mye kontakt med den ni år eldre Landstad om utviklingen av et norsk skriftspråk, uavhengig av dansk. «Bonden har den Ære at være Sprogets Redningsmand,» mente Aasen. Landstad sa at «I vort Skriftsprog vandre vi som i et fremmed Land», og hadde som utgangspunkt «lidt mindre tydsk-dansk, og en Smule mer Norsk» som gradvis skulle bli rent norsk. Aasen hjalp ham med å revidere språket i hans salmebok-utkast, som skulle bedømmes av en offentlig oppnevnt komité i hovedstaden. Imidlertid syntes både komitéen og de lokale bøndene at blandingsspråket som ble resultatet, var smakløst og nærmest drev gjøn med salmeteksten.

Men Landstad holdt på det norske ordvalget i salmene, og Knut Hamsun har påpekt det viktige i at salmene var på et språk som alle kunne forstå.[9] «Er det en Forbrydelse, når jeg synger og skriver for det norske Folk?» spurte Landstad indignert, men folk reagerte på former som «Du som sid i Kirken». Det skal være «sitter» på norsk og sidder på norsk-dansk – sid er hverken norsk eller dansk. «Du vil naadig se adende», fortsatte han, men det heter «attende» på nynorsk, og i verken dansk eller norsk riksmål finnes ordet «adende». En kjepphest hos Landstad var også at ordet «som» brukes lite i norsk, og derfor kan sløyfes helt, slik at han skrev «Du er den Enest, frelse kan» og «Hvad er et Menneske, her sviv». I virkeligheten innehar «som» syvendeplassen blant de mest brukte norske ordene.[10] Like feilaktig avskrev Landstad dialekten i Halden, der han hadde vært prest i ni år, som «mindre ægte» enn dialektene i fjellbygdene. Han tok i bruk norrøn genitiv, som «Vilje Mands» og «Naaderne Guds», men stavet på samtidens dansk – dette frarådet Aasen. Landstad anså også feilaktig ord som «ansvar» og «spott» som tyske, og ville ha dem «sopt ut» (idet han like feilaktig trodde at «å feie» er et tysk verb). Da Aasen gjorde ham oppmerksom på at ordene fantes i norrønt, godtok han dem, men ordet «vesen» (et tysk innlån) kunne han ikke fordra: «Gud skje Lov, at dette Væsen ikke findes i min Salmebog.» I den endelige utgaven av salmeboken måtte han stryke de fleste dialektordene, og i den autoriserte versjonen fra 1924, Landstads reviderte, har man nøyd seg med å fornye språket i tråd med vanlig norsk dagligtale.[11]

Av Landstads salmer er «Fra fjord og fjære» og «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» med i dansk og svensk salmebok.[12]

Publikasjoner

[rediger | rediger kilde]

Folkeminnesamling

[rediger | rediger kilde]

Landstad etterlot seg omkring 30.000 håndskrevne sider, blant annet med innsamlede oppskrifter, skikker, folkeviser og sagn. Omkring 4500 sider av materialet er publisert. Gjennom dette arbeidet reddet han mye folkediktning. Han tok også til orde for vern av materielle kulturminner.[13]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sjøormen. Ny illustreret Tidende No. 20. Kristiania, 18de Mai 1879, s. 153-154.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Magnus-Brostrup-Landstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 128507225, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Magnus Bostrup Landstad, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id landstad-magnus-bostrup, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Magnus_Landstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ [1] Otto Nes: «M.B. Landstad», Dagbladet 6. oktober 2002
  6. ^ Otto Nes: «M.B. Landstad», Dagbladet 6. oktober 2002
  7. ^ Klungsøyr, Anne Berit; Allkunne; Eiriksson, Thröstur; Lødemel, Stina Aasen: «Magnus Brostrup Landstad» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. desember 2022 fra [2]
  8. ^ Otto Nes: «M.B. Landstad», Dagbladet 6. oktober 2002
  9. ^ Otto Nes: «M.B. Landstad», Dagbladet 6. oktober 2002
  10. ^ http://www.ssb.no/emner/06/90/notat_200610/notat_200610.pdf
  11. ^ Finn-Erik Vinje: «Jeg vilde saa inderlig gjerne -» P2-akademiet bind XXVII (s. 126-36), forlaget Transit, Oslo 2003, ISBN 82-7596-150-5
  12. ^ Otto Nes: «M.B. Landstad», Dagbladet 6. oktober 2002
  13. ^ Baklid, Herleik: Magnus Brostrup Landstad. Kva ville han med livet? Dag og Tid, 28. mars 2014.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Magnus_Brostrup_Landstad&oldid=24737277»