Manuskript
Manuskript, ofte forkortet manus, eller håndskrift (fra latin manu scriptus, «(bok) skrevet med hånden»)[1][2] er i streng forstand et dokument som er skrevet for hånd, men begrepet brukes særlig om gamle, håndskrevne bøker. I moderne tid betyr manuskript også en originaltekst før den settes og trykkes, eller teksten til en film eller skuespill. Det kan bli forstått som en forfatters arbeid som er skrevet for hånd, på skrivemaskin eller i en tekstbehandler på PC i motsetning til å være den trykte og utgitt utgaven av det samme.[3] I kildehenvisninger er begrepet manuskript forkortes til MS i entall og MSS i flertall.[4]
Før trykkerikunsten ble oppfunnet i Europa og Johann Gutenberg oppfant løse typer støpt i metall i 1455, ble bøker i Europa kopiert med håndskrift. Det var tidkrevende og kostbart, og det ble lagd få eksemplarer. Alle bøker og dokumenter var da betegnet som manuskripter. Manuskripter er ikke definert av deres innhold, som kan kombinere skriving med matematiske kalkuleringer, kart, forklarende figurer eller illustrasjoner. Manuskripter kan være i bokform, skriftruller eller i kodeks (håndskrift i bokform). Illuminerte manuskripter er beriket med bilder, dekorasjoner i kantene, detaljerte og siselerte initialer, og helsideillustrasjoner.[5][6]
I biblioteker som har en håndskriftsamling, omfatter denne også moderne, håndskrevne dokumenter, som for eksempel brev og dagbøker.
Historiske manuskripter
[rediger | rediger kilde]
Før oppfinnelsen av blokktrykk (tretavletrykk) i Kina eller løse typer støpt i metall i et trykkeri i Europa måtte alle skrevne dokumenter både bli produsert og reprodusert for hånd. Historisk ble manuskripter produsert i form av skriftruller (kalt volumen på latin, genitiv voluminis)[7] eller bøker (kodeks, fra latin codex)[8] Manuskripter ble framstilt på vellum eller annet pergamentpapir, på papyrus, og på papir (se Papirets historie). Pergament (latin etter byen Pergamon i Anatolia) er et skriftstykke skrevet på holdbart og elastisk skinn av esel, svin eller kalv.[9]
I Norden i tidlig middelalder ble også bark fra bjørketrær benyttet til å skrive på, men disse har gått tapt, unntatt i Russland hvor slikte dokumenter fra 1000-tallet har blitt avdekket.[10] I India ble blader fra palmetrær med en særskilt lang, rektangulær form benyttet fra oldtiden og tidvis helt opp til 1800-tallet. Kunnskapen om framstille papir ble spredt fra Kina via den islamske verden til Europa fra 1300-tallet, og ved slutten av 1400-tallet hadde papir allerede i stor grad erstattet pergament i de fleste tilfeller. Et unntak var en langvarig tradisjon i Storbritannia siden middelalderen at britisk lov skulle fortsatt framstilles på pergament, og denne prosessen ble først utfordret i moderne tid. I 2016 ble således en tusen år gammel tradisjon avsluttet for å spare rundt 80 000 pund.[11][12]
Da greske og latinsk verker ble utgitt, ble det gjort tallrike profesjonelle kopier samtidig av skrivere i et scriptorium (skrivestue), hver av dem gjorde en enkelt kopi fra en original som ble deklamert høyt.
De eldste skriftlige manuskripter som har blitt bevart i perfekt tørrhet fra middelalderen i deres hvilested, har enten vært plassert innenfor sarkofager i egyptiske graver, eller gjenbrukt som bandasjering av mumier, kastet på søppeldyngene ved Oxyrhynchus, eller i hemmelighet lagt i sikker forvaring i krukker, forseglet og gravlagt (som Nag Hammadi-skriftene), eller oppbevart i tørre huler (som Dødehavsrullene). Manuskripter på tokarisk språk, skrevet på palmeblader, overlevde i ørkengraver i Tarimbekkenet i regionen Xinjiang, helt vest i Kina. Vulkansk aske har delvis bevart en del av romerske bibliotek i Villa dei Papyri («Papyrusenes villa») i Herculaneum i Italia, grunnet utbruddet fra vulkanen Vesuv i 79 e.Kr.
Ironisk nok har alle de manuskripter som omsorgsfullt ble bevart i bibliotekene i antikken gått tapt. Papyrus har en levetid på bortimot et århundre eller kanskje to i relativt fuktige italienske eller greske forhold; kun de verker som ble kopiert på pergament, som regel etter den generelle konversjonen til kristendommen, har overlevd, og heller ikke alle av disse.
Opprinnelig var alle bøker i manuskriptform. I Kina, og senere i andre deler av Øst-Asia, ble blokktrykk benyttet for bøker fra en gang på 600-tallet. De eldste daterte eksempler er Diamantsutraen fra 868. I den islamske verden og i Vesten var alle bøker i manuskriptform fram til innføringen av løse typer i 1455. Manuskriptkopiering av bøker fortsatte i minst et århundre da trykking av bøker fortsatt var kostbart. Private eller myndighetenes dokumenter fortsatte å forbli håndskrevet fram til oppfinnelsen av skrivemaskin på slutten av 1800-tallet. Grunnet sannsynligheten for at feil i teksten ville komme hver gang et manuskript ble kopiert er avstamning av ulike versjoner av samme tekst en fundamental del av studiet og kritikken av alle tekster som bli formidlet i manuskript.[13]
I løpet av den første tusenåret e.Kr. i Sørøst-Asia ble dokumenter av tilstrekkelig viktighet innskrevet på myke metallark som kobberplater, myknet ved varme og innskrevet med en stift av metall. På Filippinene ble prøvedokumenter så tidlig som rundt 900 e.Kr. ikke innskrevet med en stift, men ble punktert omtrent på samme vis som dagens matriseskrivere. Denne typen dokumenter var sjeldne sammenlignet med å skrive på vanlige blader og bambusstaver. Imidlertid var verken blader eller papir like varige som metalldokumenter i varmt og fuktig klima. I Burma ble det buddhistiske Kammavaka-manuskripter,[14][15] skrevet på plater av messing, kobber eller elfenbein, og selv på kasserte munkekapper som ble foldet og lakket. I Italia ble en del viktige etruskiske tekster på lignende vis risset inn på tynne gullplater: lignende ark har blitt avdekket i Bulgaria. Teknisk sett er alle disse inskripsjoner enn egentlige manuskripter.
Studiet av skriving, eller håndtekster, i bevarte manuskripter har fagbetegnelsen paleografi, læren om gamle skriftarter, uavhengig av språk. I Vesten fra den antikke perioden og via de første århundrene av den kristne tidsalder, ble manuskripter skrevet uten mellomrom mellom de enkelte ordene (scriptio continua), noe som gjorde disse svært vanskelig å lese for et utrenet hode. Bevarte kopier av disse tidlige manuskriptene skrevet på gresk eller latin og vanligvis datert fra 300- til 700-tallet, er klassifisert i henhold til deres bruk av kun store bokstaver eller kun små bokstaver. Hebraiske manuskripter, som Dødehavsrullene gjør ingen slik skjelning. Manuskripter som benytter kun store bokstaver kalles versaler eller majuskler mens de som kun bruker små bokstaver kalles minuskler. Vanligvis er manuskripter skrevet i majuskler som i skrifttypen uncial gjort med langt større omsorg fra skriverens side. Skriveren løftet pennen mellom hver strøk, frambrakte en umiskjennelig effekt av regelmessighet og formfullhet. På den annen side, men minuskler kan bli skrevet hvor pennen tidvis løftes, kan de også bli skrevet i kursiv som har liten eller ingen løfting av pennen.
Illuminerte manuskripter
[rediger | rediger kilde]Illuminerte manuskripter er spesielt forseggjorte bøker med dekorerte initialer (første bokstav i et kapittel) og illustrasjoner i margen og ellers. Det er i mange tilfeller brukt bladgull. Ordet illuminere betyr å opplyse eller belyse noe med forskjellige festlige lysarrangementer, og brukes her i overført betydning om forgylte bokstaver og skinnende bilder som smykker og beriker manuskriptene.
Et godt eksempel på europeiske illuminerte manuskripter er middelalderens tidebøker, som det i dag kan sees vakre eksempler på i flere kjente museer.
Eksempler
[rediger | rediger kilde]-
Moses' møte med farao framstilt i et bibelmanuskript fra nordre Mesopotamia fra 500- eller 600-tallet. -
-
Dresden Codex, et av de få førkolumbiske manuskriptene fra maya-kulturen som overlevde spanjolenes systematiske ødeleggelser. Det er på 39 sider er brettet som et trekkspill. -
Moderne manuskripter
[rediger | rediger kilde]I moderne tid har manuskript også fått andre betydninger:
- Innen forlegger- og tidsskriftbransjen: Originalteksten til en bok eller artikkel før den er brukket om kalles et manuskript.
- Innen film og teater: Teksten som brukes av de involverte i produksjonen, med replikker og instruksjoner, kalles manuskript.
Manuskripter av disse typene omtales også ofte med kortformen «manus».
Se også
[rediger | rediger kilde]- Kodeks
- Kalligrafi
- Initial
- Illuminert manuskript
- Miniatyrmaleri
- Verso og rekto
- Manusforfattere og dramatikere omtalt på Wikipedia
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «manuskript», Bokmålsordboka
- ^ «manuscript (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «manuscript», Merriam-Webster
- ^ «MS.», Online Etymology Dictionary
- ^ Medieval Illuminated Manuscripts, General Introduction
- ^ «What is an illuminated manuscript?», The J. Paul Getty Museum
- ^ «volume (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «codex (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ «pergament», Bokmål
- ^ Holloway, April (29. juni 2014): «Six ancient birch-bark letters unearthed in Russia», Ancient Origins
- ^ «From parchment to print», Living Heritage, Parliament.uk
- ^ Hughes, Laura (9. februar 2016): «Thousand year old tradition of printing Britain's laws on vellum has been scrapped to save just £80,000», The Telegraph
- ^ Buneman, Peter: Filiation of Manuscripts (PDF), The recovery of trees from measures of dissimilarity
- ^ Kammavaca Texts - Their Covers and Binding Ribbons, Burmese Buddhas
- ^ «Burmese Kammavaca Palm Leaf Prayer Manuscripts» Arkivert 20. desember 2016 hos Wayback Machine., Golden Triangle Antiques
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Manuscripts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
