Miljøflyktning
Miljøflyktning er et nyord som karakteriserer en person eller en gruppe mennesker som grunnet miljøtrusler i sitt nærområde må forlate det.
I 2010 estimerer FN at så mye som 50 millioner er flyktninger på grunn av klimatiske endringer.[1] FNs klimapanel (IPCC) forutser 150 millioner miljøflyktninger innen 2050. Antallet politiske og sosiale flyktninger og internt fordrevne i verden er til sammenligning rundt 43 millioner.[2] Mennesker som flykter på grunn av miljøet får i dag ikke flyktningstatus, deres juridiske status er veldig usikker.
Svakheter ved begrepet
[rediger | rediger kilde]Klimaforsker Norman Myers har anslått at det kan være så mange som 150 millioner «miljøflyktninger» i 2050.[3] Men begrepene «miljøflyktning» eller «klimaflyktning» er upresise. De antyder et forenklet årsaksforhold mellom klimaendringer og flukt, mens det i virkeligheten er vanskelig å isolere klimaendringer som årsak til tvungen migrasjon. I rapporten Future floods of refugees konstateres det at klimaendringer og miljøfaktorer er blant flere underliggende årsaker til tvungen migrasjon. Mennesker lar seg vanskelig redusere til naturvitenskapelige årsak-virkning forhold. Det vil alltid være flere faktorer som påvirker et menneske og selv i en fluktsituasjon vil det være ulike grader av tvang. Flyktninger fra Somalia forteller eksempelvis at de flykter fra både tørke og konflikt.[4] Norske Terje Dahl, hans polynesiske kone Emma og deres datter Sonia ble kalt verdens første klimaflyktninger av media verden over da de flyttet fra det svært lavtliggende landet Tuvalu i Stillehavet til Norge i 1995. De opplevde tre orkaner i et land som ligger for nære ekvator til å skulle kunne ha orkaner.
Klimaendringer som underliggende årsak til flukt
[rediger | rediger kilde]Klimaendringer vil sannsynligvis føre til en økning av antallet og omfanget av naturkatastrofer. Økende ekstremvær som stormer og oversvømmelser, samt økt vannmangel.[5] Antallet rapporterte naturkatastrofer per år har allerede fordoblet seg fra 200 til 400 i løpet av de siste tyve årene. I 2008 måtte 20 millioner mennesker flykte på grunn av klimarelatert ekstremvær som flom og storm.[4] Millionene som berøres av tørke og konflikt som kan være relatert til miljø kommer i tillegg. Migrasjon kan også utløse eller forsterke miljøkonflikter og vice versa.[6]
Geografisk sårbare er særlig utviklingsland på den sørlige halvdel av kloden, særlig i Asia og Afrika. 96 % av de berørte i flomkatastrofer skjer i Asia. Det forventes at mesteparten av den tvungne migrasjonen vil være intern og regional i utviklingsland, og det vil bli økt press på byene.[7]
Rettigheter og beskyttelse
[rediger | rediger kilde]Begrepet klimaflyktninger er juridisk unøyaktig. En flyktning er et juridisk begrep og defineres i Flyktningkonvensjonen av 1951. Så sent som i 2001 vedtok alle landene som har underskrevet denne at konvensjonsteksten oppfylte sin funksjon også innen rammene av dagens fluktscenarier. Mens det har vært en økning av antallet flyktninger globalt, har det vært en nedgang i Europa.
Rapporten Future floods of refugees identifiserer eksisterende beskyttelsesmuligheter for flyktninger. De som er blitt fordrevet av årsaker relatert til klimaendringer, er ikke automatisk ekskludert fra definisjonen i Flyktningkonvensjonen av 1951[8]. Miljøødeleggelser og katastrofer kan ikke, i henhold til konvensjonen, sees som årsaker til forfølgelse, men miljøødeleggelser kan i visse henseende betraktes som en form for årsak til forfølgelse. Videre bør en person som flykter fra en miljøkonflikt få samme rettigheter og beskyttelse som de som flykter fra generalisert vold.
I forarbeidene til ny norsk utlendingslov står det om de som eventuelt ankommer Norge eller ikke kan returnere på grunn av naturkatastrofe: «I praksis har imidlertid ikke dette fremstått som noen sakskategori av særlig omfang. Departementet mener derfor at det heller ikke er grunn til å nevne denne type situasjoner særskilt i loven, slik som UDI har foreslått.» I Sverige og Finland anerkjennes det at noen ikke kan returnere til sine hjemland på grunn av naturkatastrofer.[4]
Det store flertallet av de som blir tvunget på flukt vil være mennesker på flukt i eget land og falle inn under definisjonen av internt fordrevne i Retningslinjer for internt fordrevne av 1998. Deres beskyttelse avhenger i stor grad av at internasjonale organisasjoner inkluderer dem i sine mandater. For de internt fordrevne generelt er det store utfordringer i gi beskyttelse. Fattige land som allerede sliter og vil oppleve mest migrasjon og flukt, må få finansiell støtte. Det er en referanse til migrasjon og flukt i det nåværende utkastet til tilpasningkapittelet i ny klimaavtale.[4]
Noen særlige årsaker
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ FN: 50 millioner miljøflyktninger om fem år Arkivert 4. mars 2008 hos Wayback Machine.
- ^ http://www.flyktninghjelpen.no/default.aspx?aid=9177328#Les_lastned Arkivert 8. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Norman Myers: «Environmental refugees in a globally warmed world» (1993) 43 Bioscience 752; Norman Myers: «Environmental refugees: a growing phenomenon of the 21st century» (2002) 1420 Philosophical Transactions of the Royal Society of London Series B-Biological Sciences 609
- ^ a b c d Kolmannskog, Vikram (2010): Climate Changed: People Displaced Arkivert 17. januar 2010 hos Wayback Machine..
- ^ The Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) tilgjengelig på www.ipcc.ch
- ^ For en oversikt og innledning til teorier rundt miljøkonflikter, se eksempelvis Nils Petter Gleditsch: «Environmental Conflict: Neomalthusians vs. Cornucopians», i Hans Günter Brauch, Antonio Marquina, Mohammad El-Sayed Selim, Peter H. Liotta, Paul Rogers (red..): Security and the Environment in the Mediterranean: Conceptualising Security and Environmental Conflicts, (Berlin, Springer, 2003.)
- ^ Brown, Oli: Migration and climate change (2008) 31 IOM Migration research series.
- ^ Terminski, Bogumil, Environmentally-Induced Displacement: Theoretical Frameworks and Current Challenges, Université de Liège, 2012