Morkinskinna

Artikkelen inngår i serien om Sagalitteratur
Sagatyper
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
Lister
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
Viktige manuskript
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
Noen kongesagaer
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
Se også
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

Morkinskinna er en kongesaga som omhandler de norske kongene i tidsrommet fra 1035, med tiltredelsen av kong Magnus Olavsson den gode, og frem til 1157, med kong Øystein Haraldssons død. Boken ble skrevet på Island ca. 1220 og er bevart i et håndskrift fra ca. 1275.

Den morkne boka

Morkinskinna (1009 fol.), en side fra håndskriftet.

Navnet er opprinnelig gitt det håndskriftet som er bevart i Det Kongelige Bibliotek i København (GKS 1009 fol.). Det ble brakt fra Island av Þormóður Torfason (Tormod Torfæus) i 1662, og det var han som ga håndskriftet navnet (Morkinskinna = ‘morkent skinn’), i motsetning til Fagrskinna, som var i bedre stand. Skriftet var en gave til Frederik III.

Morkinskinna begynner med at fyrst Jaroslav og Ingegjerd Olofsdatter i Gardarike får Magnus Olavsson til oppfostring. Dette må ha skjedd kort tid før Magnus' far Olav den hellige døde i 1030. I 1035, som vanligvis regnes som Morkinskinnas begynnelse, kommer Magnus tilbake til Norge og krever tronen. Sagaen forteller deretter om de norske kongene i kronologisk rekkefølge, før den slutter brått av i 1157, da kong Øystein Haraldsson ble drept i Ranrike. Den siste delen av manuskriptet er forsvunnet. Men resten går det an å lese i Snorres kongesagaer (Heimskringla), som bygger på Morkinskinna. Sett i sammenheng med Snorre Sturlasons tekst er det en del andre opplysninger om Einar Tambarskjelve og historiene er også mer omfattende om Harald Hardråde og Magnus den gode. Morkinskinna har også tatt inn større innslag fra verket Ryggjastykke som Eirik Oddsson skrev på slutten av 1100-tallet, og det finnes også innslag fra Ágrip af Nóregs konunga sögum.

Morkinskinna er i motsetningen til de sagaer nevnt overfor mindre tørre, og det eldste oversiktsverket som gir fritt spillerom for fortellerglede og fortellerkunst, og mange skaldekvad blir sitert. «Men det morsomste er anekdotene, og dem kryr det av i fremstillingen, i alt tretti slike þættir. Flere av dem – som fortellingen om skalden Ivar Ingemundsson og om Audun med isbjørnen – hører til det ypperste i norrøn fortellerkunst,» slår Harald og Edvard Beyer fast.

Innhold

Morkinskinna inneholder følgende sagaer:

• Saga Magnús goða ok Haralds harðráða, om kongene Magnus den gode og Harald Hardråde
• Saga Ólafs Kyrra, om kong Olav Kyrre
• Saga Magnús konungs berrfætts, om kong Magnus Berrføtt
• Saga Sigurðar Jórsalfara, om kongene Sigurd Jorsalfare og Øystein Magnusson
• Saga Haralds Gilla, om kongene Harald Gille og Magnus Blinde
• Saga Sigurðar Slembidjákns, om tronpretendenten Sigurd Slembe
• Saga Inga ok bræðra hans, om kongene Inge Krokrygg, Sigurd Munn og Øystein Haraldsson

Problematisert saga

Forskernes interesse for Morkinskinna var lenge på et lavmål ettersom verket ble betraktet som underlegen andre kongesagaer. Finnur Jónsson bemerket ved utgivelsen i 1932 at «De gamle sagaer om de enkelte konger er blitt utvidet med større og mindre þættir, der skal tjene til å belyse kongenes karakter; de står ikke i noe organisk sammenheng med hovedsagaen.» Det belyser at man tidligere mente at teksten i Morkinskinna tilhørte en yngre og dårligere versjon fra en eldre ikke lenger eksisterende, men en opprinnelige ‘første’ utgave av sagaen. Det var spesielt þættir som var problematisk ettersom de ikke syntes å stå i en klar sammenheng med grunnstammen i sagaen. þættir ble gjentatt i andre verker og burde derfor ikke ha vært inkorporert i en kongelig biografi. þættir ble derfor forsøkt trukket ut av strukturen og presentert som en egen litterær genre, som korte fortellinger eller noveller.

Først i senere år har Morkinskinna blitt sett på med nye øyne og vurdert slik den ble opprinnelig funnet, og at den ikke nødvendigvis er en kompilasjon, men en selvstendig saga som Fagrskinna, skjønt det behøver ikke at å bety at alt i Morkinskinna er forfattet av samme forfatter. Filologen Ármann Jakobsson har argumentert for at þættir er eksempler (exempla) og har bestemt funksjon i sagaen ved at de kaster lys på kongens rolle i samfunnet og de enkelte kongers fremtreden i forhold til kongeidealet. Derfor er de viktige for forståelsen av Morkinskinna som en høvisk kongesaga som retter søkelyset på undersåtter og især islendinger sammen med kongen.

Nyutgivelser

Morkinskinna finnes i Finnur Jónssons utgave fra 1932, og Jón Helgasons utgave 1934, begge på islandsk, og en engelsk oversettelse ved Theodore M. Andersson og Kari Ellen Gade fra 2000. En nynorsk utgave kom i 2001 ved Kåre Flokenes.

I et gavebrev av 13. mai 2005 ble det gjort kjent at den islandske regjering ønsket å forære det norske folk en vitenskapelig utgave av verket. Denne ble utgitt i 2011 av Hið islenzka fornritafélag.

Eksterne lenker

• Morkinskinna, redigert av Carl Richard Unger, Christiania 1867, hos Google Books
• Morkinskinna hos Heimskringla.no