Hopp til innhold

Operation Doomsday

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Operation Doomsday
Britiske fallskjermsoldater rett etter landing på Gardermoen flyplass i 1945 Foto: Devon S D, Royal Air Force.
StedNorge
Startdato9. mai 1945[1]
Sluttdatoaugust 1945[1]

Operation Doomsday var en alliert operasjon for å kontrollere situasjonen i Norge og sikre avvæpning av tyske styrker i Norge i vakumet etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig. De allierte styrkene okkuperte Norge inntil norske myndigheter tok over i løpet av sommer og høst 1945. General Andrew Thorne styrte Norge som øverste myndighet fra tysk kapitulasjon til kong Haakon kom tilbake 7. juni 1945 og Norges suverenitet ble gjennopprettet. Det var på det meste 30.000 allierte soldater i Norge, i hovedsak britiske samt amerikanske og sovjetiske. Tyske styrker i Norge kapitulerte uten væpnet motstand og var den enkleste av de tysk-okkuperte områdene i Europa. I tillegg til avvæpning skulle de allierte styrkene repatriering av tyske soldater og av displaced persons fra andre land. Amerikanske styrker forlot Norge i oktober 1945 og de britiske styrkene ble trukket ut gradvis til utgangen av 1945. Britiske styrker medvirket ved gjenoppbygging av det norske flyvåpenet.[2][3][4][5]

Sør-Varanger hadde tildligere blitt frigjort av sovjetiske styrker høsten 1944 og de sto der omkring et år.[2] Deler av den norske brigaden i Skottland medvirket ved frigjøringen av Finnmark før den tyske kapitulasjonen og sto da opprinnelig under sovjetisk kommando. De norske soldatene som deltok i resten av Norge var i utgangspunktet under britisk kommando.[2]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Før den generelle kapitulasjonen hadde tyske styrker i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark overgitt seg til Bernhard Montgomery 4. mai på Lüneburger Heide. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.[6] De tyske styrkene i Danmark overga seg da allierte styrker var klare til å rykke inn, mens det for Norges del ikke var store allierte styrker klare til å frigjøre landet med makt.[7]

Det tysk-okkuperte Norge var sterkt befestet med over 350 000 tyske soldater[8] og norske myndigheter fryktet at disse kunne gjøre et forsøke på å videreføre kampene mot allierte på norsk jord.[9] Eisenhower selv nevnte dette scenariet. Josef Terboven var tilhenger av å fortsette kampen, mens de militære lederne hadde andre perspektiver.[7] Frykten skal ha vært lite begrunnet og basert på feiltolkning av etterretning.[3] Norske styrker besto av den lett ustyrte Milorg med rundt 40.000 soldater og polititroppene i Sverige. Våren 1945 slapp allierte fly 6580 containere med håndvåpen og forsyninger.[8]

Den norsk eksilregjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.[10]

Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 20. oktober 1944 og Kirkenes ble frigjort 25. oktober.[11] Frigjøringen av Finnmark skjedde i henhold til en norsk-sovjetisk avtale fra mai 1944.[12][5] En del norske soldater ble overført fra Storbritannia, de første kom 10. november 1944. Det norske bergkompaniet var i utgangspunktet under sovjetisk kommando og ble 6. februar 1945 overført til norsk kommando ved oberst Dahl da de sovjetiske styrkene trakk seg ut av offensive operasjoner i Finnmark. En del av polititroppene i Sverige ble sendt til Kirkenes og Finnmark. På det meste var de norske styrkene i Finnmark på 3000 mann våren 1945.[13][14][15][5]

Tysk kapitulasjon

[rediger | rediger kilde]
General Roy Urquhart kommanderte de britiske luftbårne styrkene.

Den tyske øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om å overgi seg. Rikskommissær Josef Terboven var blitt avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag klokka 21.10.[16] Den allierte militærkommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.[17]

De alliertes militærmisjon ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer, der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kapitulasjonsbetingelsene ble levert til Böhme før midnatt kvelden 8. mai. Kommisjonen besto av kommandør Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R.A. Hay og Pet Bennet.[18] Hilton avslo Böhmes invitasjon til forhandling og konstaterte at de allierte offiserene var der for å gi ordrer. Kapitulasjonen trådte i kraft fra midnatt, natt til 9. mai og Böhme informerte Hilton 9. mai om at de tyske styrkene lojalt ville holde seg til kapitulasjonsbestemmelsene.[8] Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpnene.[19]

Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og de skulle samles i avgrensete områder. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker beholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sine pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk, og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater i den første tiden etter kapitulasjonen.[20][21][22](s526) De tyske styrkene skulle straks (11-12.mai) forlate kystbatterier, luftvern og alle større byer. Tyske styrker skulle straks trekke seg minst 50 km tilbake fra grensen mot Sverige og innen 14 dager samle seg i bestemte områder av landet.[8]

Planer og forberedelser

[rediger | rediger kilde]
Britisk soldat i okkupasjonsstyrken hilser på norske milorg-mannskap.
Foto: Royal Air Force, CL 2635 Imperial War Museum.
Britiske soldater marsjerer i Kongens gate, Trondheim, 17. mai 1945.
Foto: Ingeborg Ranum.

Tidlige planer

[rediger | rediger kilde]

De allierte begynte i 1944 planlegging av okkupasjonen av frigjorte områder i Europa, planverket ble kalt Operation Eclipse. Det var da klart at det ikke ville stå avgjørende slag mellom de allierte og Tyskland i Norge. Norge fikk en egen samordnet plan kalt Operation Apostle som bygget på Eclipse og skulle gjelde gitt at de tyske styrkene overga seg. Det ble laget varianter av Apostle avhengig av hvordan krigen utviklet seg: Apostle 1 forutsatte total tysk kapitulasjon, mens Apostle 2 gjaldt ved kapitulasjon bare i Norge. Britiske planlegger antok at de tyske styrkene i Norge etterhvert ville bli sterkt redusert i antall på grunn av behov for mannskap på kontinentet: Denne antakelsen holdt ikke fordi den tyske 20. Gebirgsarme høsten 1944 ble trakk ut av Finland og inn i Norge.[23][5][24]

Britisk etterretning antydet i februar 1945 at i en situasjon med Tyskland delt mellom øst og vest kunne oppmuntre tyske styrker til å holde på Danmark og Norge. Et tillegg til Apostle ble utarbeidet med to muligheter: landssetting av styrker fraktet over Nordsjøen eller landeveisoperasjon gjennom Sverige som da kunne bli trukket inn i krigen.[24] En alliert operasjon mot de tyske styrkene i Norge ville kreve omkring 10 divisjoner og ville være så omfattende at britisk og amerikansk demobilisering måtte utsettes. Eisenhower mente angrep over land var nødvendig og skisserte i slutten av april angrep på bred front over grensen fra Sverige med fokus på Narvik, Trondheim og Oslo.[25]

I 1943 ble Scottish Command, Storbritannias hær i Skottland, tildelt oppgaven med å planlegge mottagelsen av kapitulasjonen fra de tyske styrkene i Norge. En norske gruppe under ledelse av generalmajor Oscar Strugstad skulle bistå general Thorne i arbeidet.[24] For å gjennomføre denne operasjonen hadde sjefen for Scottish Command, generalløytnant Andrew Thorne, satt opp en egen stabsavdeling, Force 134, opprettet i oktober 1944. Major Paal Frisvold ble i desember 1944 knyttet til Force 134.[23][26]

Den norske eksilregjeringen var bekymret for at tyske styrker i Norge ville fortsette kampen eller at den tyske ledelsen i Norge ville miste kontrollene over sine avdelinger. Mens kampene pågikk på kontinentet var ikke Churchill og Anthony Eden villige til å sette inn styrker i Norge. Tidlig i april 1945 tok den norske regjeringen initativ til å be om svensk beredskap; lignende initiativ høsten 1944 og vinteren 1945 hadde blitt avvist av Sverige. Den norske regjeringen ba 12. april Sverige om å sette forsvaret i full beredskap, noe som ble bestemt avvist av svenske myndigheter samtidig som den svenske forsvarsledelsen arbeidet med operasjonsplanen Redda Norge. Britiske myndigheter var negative til svenske intervensjon. SHAEF la i slutten av april 1945 planer for frigjøring av Norge med makt via svensk territorium og svenske regjeringen var klare til å innlede militær drøftinger med de allierte tidlig i mai; drøftingene ble ikke noe av på grunn av den tyske kapitulasjonen.[24] Kapitulasjonen i Danmark, Nordvest-Tyskland og Nederland gjaldt fra 5. mai og da kapitulasjonen i Norge gikk fredelig ble svensk medvirkning til frigjøring ikke aktuelt.[25]

Opprinnelig hadde Thorne planlagt å bruke en stor enhet, 52. infanteridivisjon, som hadde trent på kamp i fjellterreng og frakte disse til Norge sjøveien. Denne divisjonen ble i 1944 satt inn på kontinentet og var ikke tilgjengelig i Storbritannia på kort varsel. Det var heller ikke ledig kapasitet til båttransport på kort varsel.[7][4] Thorne hadde mye mindre styrker til rådighet i mai 1945 enn planlagt og samtidig var et stort antall tyske soldater i Norge blant annet på grunn av uttrekking fra Finland. Større styrker fra kontinentet ville det ta 4 til 6 uker å overføre til Norge etter tysk kapitulasjon.[24]

Endelig plan

[rediger | rediger kilde]

En skissert nødløsning var å sende en destroyer med offiserer og lite mannskap til de 6 viktigste havnebyene. En annen nødløsning, med kodenavn Operation Doomsday, la opp til begrenset landgang i Stavanger, Kristiansand og Oslo. Thorne håpet i først fase å kunne bruke noen hundre kommandosoldater fra SAS, et regiment fra Royal Air Force, norske fallskjermsoldater og på Østlandet 3 bataljoner polititropper fra Sverige.[24] Thorne vurderte også muligheten for at norske styrker, hovedsaklig Milorg, kunne gjennomføre den første fasen på egen hånd.[27] Eisenhower bekreftet 5. mai at Thorne fikk en brigade av 1. airborne division (1. lutbårne divisjon) til rådighet for den innledende okkupasjon av Norge før en infanteridivisjon skulle overføres innen 30 dager. Force 134 skiftet navn til Allied Land Forces Norway ved ankomst Norge.[23][26] Den 1. luftbårne divisjon hadde fortsatt redusert kapasitet etter slaget ved Arnhem.[27] Etter 5. mai ble nye planer raskt lagt og britiske og amerikanske fly skulle frakte inn 8500 soldater og 600 kjøretøy til flyplassene Sola og Gardermoen.[7][4] Thorne hadde 6. mai en versjon av Doomsday med 24 timer beredskap og han regnet med at de luftbårne styrkene kunne være i Oslo 9. eller 10. mai.[24]

Den norske brigaden i Skottland, USAs 474. infanteriregiment (forsterket med norsktalende amerikanere) og Storbritannias 1. airborne division var tiltenkt oppdraget som okkupasjonsstyrke. I slutten av mai 1945 ble i tillegg to britiske infanteribrigader satt inn.[8] General Roy Urquhart hadde kommandoen over de britiske luftbårne styrkene og de norske styrkene. Opprinnelig plan fra SHAEF var de vestallierte styrkene skulle utplasseres nord til og med Trøndelag. Nord-Norge skulle etter planen kontrolleres av en norsk brigade: Usikkerhet om de tyske styrkene i Nord-Norge var under kontroll førte istedet til at den ene britiske brigaden ble sendt til Tromsø. Thorne satte inn en britisk offiser til erstatning for den norske i Tromsø. De amerikanske infanteristene ble forlagt i eller ved Oslo.[28] Norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. Resten av Finnmark samt Troms til Lyngen ble styrt av den norske regjeringen i London.[29]:190[30][15]

Den britiske 1. airborne division skulle avløses av en infanteridivisjon, men de skotske infanteristene ble i stedet holdt på kontinentet og de luftbårne styrkene under general Urquhart fikk i praksis ansvaret for å den gjennomføringen av okkupasjonen av Norge. Thorne var øverstkommanderende i Norge. Urquhart ble tildelt St. Olavs Orden med stjerne for sitt virke i Norge.[23]

Gjennomføring

[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. De første britiske styrkene kom med lastefly til Gardermoen, Sola og Kjevik 9. mai. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater.[31][8]

Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. Her sto 2. bergkompani i den norske brigaden i Skottland en periode våren 1945 under sovjetisk kommando.

General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid.[31] Mannskap fra Milorg var under britisk kommando og arbeidet sammen med de britiske soldatene blant annet som tolker.[4] Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII.[32] De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945.[31]

De britiske styrkene medvirket ved rydding av miner og reparasjon av jernbaner. Medisinsk hjelp til fangeleirene var den mest akutte oppgaven for de allierte styrkene. Britiske soldater arbeidet med å identifisere og arresterte mistenkte krigsforbrytere blant de internerte tyske soldatene; på grunn av det store antallet tyske soldater var dette en vanskelig oppgave i tilfelle soldatene satte seg til motverge. Mindre viktige nazikollaboratører ble overlatt til norske myndigheter.[4]

Flyulykker

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med operasjonen inntraff 10. mai 1945 to store flyulykker på norsk jord med store tap av allierte soldater. En Short Stirling (LK297/G5-G fra RAF 190 Squadron) styrtet i Sørkedalen.[8] Ombord var et mannskap på seks, 16 fallskjermsoldater og to offiserer: den norske liasonoffiseren major Peter Juliebø og Air Vice-Marshal sir James Rowland Scarlett-Streatfield fra Royal Air Force. Flyet var savnet i flere uker og ble ikke oppdaget før senere på sommeren, da det oppsto en skogbrann i området.

14 fallskjermsoldater og mannskapet på seks omkom da en annen Stirling (LK147/ZO-Z fra RAF 196 Squadron) styrtet under innflyging til Gardermoen, i ulendt terreng noen hundre meter sør for rullebanen.[33]

Et tredje fly styrtet like over grensen til Sverige, ikke langt fra Grue. Der omkom fire fallskjermsoldater.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Histropedia[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Almlid, G. K. (2020). Britain and Norway in Europe Since 1945: Outsiders. Springer Nature.
  3. ^ a b Thorne, Peter (1992). «Andrew Thorne and the liberation of norway». Intelligence and National Security (på engelsk). 7 (3): 300–316. ISSN 0268-4527. doi:10.1080/02684529208432169. Besøkt 8. juni 2024. 
  4. ^ a b c d e Greenacre, J. (2017). “Flexible Enough to Adapt”: British Airborne Forces’ Experience during Post Conflict Operations 1944-1946. British Journal for Military History, 4(1).
  5. ^ a b c d Frigjøring. Norge i krig. Bind 8. Aschehoug. 1987. ISBN 8203111440. 
  6. ^ Kiilerich, Ole (1967). Seieren. Oslo: Norsk kunstforlag. 
  7. ^ a b c d Mann, C. (2012). The Liberation of Norway. In: British Policy and Strategy towards Norway, 1941–45. Studies in Military and Strategic History. Palgrave Macmillan, London.
  8. ^ a b c d e f g Schram, Harald (2001). Frigjøringens pris. [H. Schram]. 
  9. ^ Riste, Olav (2012). «Britain and Norway: from War to Cold War, 1944–1951». Scandinavian Journal of History. 2 (på engelsk). 37: 164–170. ISSN 0346-8755. doi:10.1080/03468755.2012.666640. Besøkt 8. juni 2024. 
  10. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  11. ^ Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
  12. ^ Khatanzeiskaia, Elizaveta V. (2. oktober 2019). «The Liberation of Northern Norway, 1944–1945: Gorter, Anastasia A., Gorter, Waling T., and Suprun, Mikhail N. Vardø–Arkhangelsk: The Northern (Arctic) Federal University, 2015. ISBN 978-5-91378-097-3.». The Journal of Slavic Military Studies. 4 (på engelsk). 32: 601–603. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2019.1683990. Besøkt 8. juni 2024. 
  13. ^ Mykland, Knut (red.) (1979): Norges historie. Bind 13. Oslo: Cappelen.
  14. ^ Sandvik, Harald (1975). Frigjøringen av Finnmark 1944-1945. Gyldendal. ISBN 8205065101. 
  15. ^ a b Conway, M., & Gotovitch, J. (Eds.). (2001). Europe in Exile: European Exile Communities in Britain 1940-45. Berghahn Books.
  16. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  17. ^ «Redningsmannen i kilt». NRK (på norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017. 
  18. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  19. ^ «Redningsmannen i kilt». NRK (på norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017. 
  20. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  21. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  22. ^ Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664. 
  23. ^ a b c d Operasjon Doomsday og frigjøringen av Rogaland 1945. Forlagshuset Commentum. 2019. ISBN 9788293641087. 
  24. ^ a b c d e f g Færøy, Frode (1994). Frigjøringen. no#: Norges hjemmefrontmuseum. ISBN 8291107033. 
  25. ^ a b Riste, Olav (1979). "London-regjeringa". Norge i krigsalliansen 1940-1945. Bind 2: 1942-1945 Vegen heim. Det Norske samlaget. ISBN 8252109543. 
  26. ^ a b Frisvold, Paal (1984). Litt om det jeg var med på i de fem krigsårene. [Oslo]: P. Frisvold. s. 47. 
  27. ^ a b Olsen, M. C. (2020). The Forgotten Army: The Norwegian Army-in-exile 1940-1945 (Master's thesis, Universitetet i Oslo).
  28. ^ Fjærli, Eystein (1982). Den norske hær i Storbritannia 1940-1945. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251815827. 
  29. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  30. ^ Udgaard, Nils Morten (13. mai 2015). «Norge «delt i tre» da frigjøringen endelig kom». Aftenposten. Besøkt 26. februar 2019. 
  31. ^ a b c Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  32. ^ Noregur.is – Norges historie, Norge og frigjøringen Arkivert 9. juni 2008 hos Wayback Machine. (Besøkt 3. januar 2009)
  33. ^ Schram, Harald (1999). Frigjøringens pris med operasjon "Doomsday". [H. Schram]. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Operasjon Dommedag: 3 fly – 3 skjebner (hefte, H. Schram 1995)

Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Operation_Doomsday&oldid=24507109»