Hopp til innhold

Opprøret mot Slobodan Milošević

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprøret mot Slobodan Milošević høsten år 2000 markerer slutten på regimet til Slobodan Milošević i Serbia og Montenegro («Rest-Jugoslavia»). Protestene mot regimet begynte i Beograd etter presidentvalget 24. september 2000, og kulminerte med at Milošević og hans regime gikk av 5. oktober samme år. Milošević-regimets manøvreringer for å beholde makten etter valget utløste protester og demonstrasjoner som etter hvert ble så omfattende at han gikk av.[1][2]

Hendelsen omtales som «5 oktober-styrtingen»[trenger referanse] (serbisk: Петооктобарска револуција eller «Den 5. oktober-revolusjonen»), den serbiske oktoberrevolusjonen[2] eller «bulldoserrevolusjonen».[1] Utrykket bulldoserrevolusjonen skriver seg fra at demonstranter angrep Radio-Tv Serbia bygningen med anleggsmaskiner.[2][3][4] Bygningen ble da regnet for å være et symbol på Milošević-regimets propaganda.

Etter at han var avsatt ble Milošević værende i Serbia. Han ble arrestert for krigsforbrytelser under Kosovokrigen i april 2001 og etterhvert utlevert til den internasjonale straffedomstolen for Jugoslavia.[5][6][7] Opposisjonen i landet hadde blant annet i 1996 forsøkt å skifte ut Milošević. Med Milošević' fall var den siste ledende personen fra de sosialistiske Jugoslavia skiftet ut.[2]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Under Milošević ble pseudemokratiske ordninger opprettholdt eller introdusert. Valg med flere partier ble innført i 1990 noe som ledet til at flere uavhengige politiske organisasjoner ble etablert. Demokratiske institusjoner besto og hadde innflytelse på politikken gjennom Milošević' regjeringstid. Milošević unngikk å fremstå som despot og praktiserte på 1990-tallet en form for halvautoritært regime som etterhvert fikk preg av dynasti, rundt Milošević og Mirjana Marković med deres familie og venner. Deres involvering i økonomien blir beskrevet som mafiaaktig.[2]

Opprøret hadde bakgrunn i opposisjonens seier ved presidentvalget september 2000. Opposisjonen i Serbia hadde flere ganger tidligere forsøkt å skifte ut Milošević. I 1991 var det protester med krav om liberalisering av media og i 1992 var det store protester mot Milošević' styre i forbindelse med at FN-styrker (UNPROFOR) gikk inn på serbisk-okkupert kroatisk territorium. Den viktigste protesten mot regimet var vinteren 1996-1997 etter at Milošević annullerte resultatet fra lokalvalget i november 1996 der opposisjonen vant Beograd og flere viktige byer. Bakgrunnen var delvis Dayton-avtalen fra 1995 og at befolkningen var utslitt etter jugoslaviakrigene. Protestene i 1996-1997 varte i 88 dager og studentenes egne demonstrasjoner varte i 120 dager. Det deltok ofte 100.000 personer i demonstrasjonene og i den serbisk-ortodokse jule- og nyttårshelgen deltok opptil 500.000.[2]

Etter tapet av Kosovo etter Kosovokrigen fremsto ikke Milošević lenger som Serbias redningsmann. Svak økonomi i landet bidro til å undergrave Milošević' oppslutning. Alliansen for forandring (SZP) begynte i september 1999 daglige demonstrasjoner mot regimet, men stadig færre deltok og i desember 1999 gikk tiltaket i oppløsning. Vuk Drašković' var involvert i en bilulykke som var antatt drapsforsøk fra regimet. Sinne over det antatte attenatet, press fra vestlige land og inspirasjon fra Kroatia førte til at opposisjonen samlet seg på nytt: I januar 2000 krevde de demokratiske valg og 14. april deltok 100 000 i en nøye planlagt demonstrasjon i sentrum av Beograd.[2]

Milošević tok selv initiativet til å fremskynde valget til 24. september 2000 (presidentperioden hans løp i utgangspunktet ut 1. juli 2001). Opposisjonen samlet seg i den bred alliansen Serbias demokratiske opposisjon (serbisk: Демократска oпозиција Cрбије) av 18 partier fra hele det politiske spekteret. Alliansen valgte nasjonalisten Vojislav Koštunica som sin foretrukne presidentkandidat. På valgdagen ble det raskt klart at Koštunica fikk et flertall av stemmene. Den føderale valgkommisjonen hevdet at Koštunica bare hadde fått 49 % av stemmene mot Milošević' 38,6 % slik at det var nødvendig med andre valgomgang 8. oktober for å kåre en vinner. Opposisjonen godtok ikke en ny valgomgang fordi de mente at Milošević hadde justert valgresultatet for å sikre en ny valgomgang.[2]

Protestenes utvikling

[rediger | rediger kilde]
Kart over viktige bygninger under protestene

Protestene startet opprinnelig med streiker i Kolubara-gruvene 9. september,[8] en kullgruve som produserte det meste av Serbia's elektrisitet.[9]

Slobodan Milošević hadde på dette tidspunktet ett år igjen av sin presidentperiode. Han ønsket å endre reglene for valg av landets president, fra et valg foretatt av parlamentet til direkte valg av folket. Dermed regnet han med å beholde makten i ytterligere fire år. Opposisjonen samlet seg om Vojislav Koštunica som motkandidat.[10]

Valget ble avholdt 24. september 2000. Den 25. september hevdet opposisjonen at Kostunica var valgets vinner, med 55 % av stemmene. Det statlige valgbyrået hevdet dagen etter at Kostunica kun hadde fått 48 % av stemmene, mot Milošević 40 %. Det var derfor nødvendig med en ny valgomgang. Den 27. september strømmet hundretusener ut i Beograds gater som protest mot myndighetenes påstand om valgresultatet.[10] Omkring 300.000 samlet seg relativt spontant i Beograds gater 27. september for å feire Kostunica seier. To dager senere gikk arbeiderne i Kolubara til streik for å støtte opposisjonen noe som truet strømforsyningen i landet.[2]

Den 4. oktober raidet politiet gruvene i Kolubara-distriktet. Da Kostunica ankom gruveområdet ble han tatt imot som en helt av arbeiderne.[10]

Konstitusjonsdomstolen underkjente 4. oktober valgresultatet og slo fast at Milošević skulle fullføre valgperioden som det gjensto ett år av. Dette ble imidlertid avslått av opposisjonen. Tidligere protester var knyttet til lokalvalg, mens det landsdekkende presidentvalget berørte alle.[10][2]

5. oktober

[rediger | rediger kilde]

Protestene nådde sitt høydepunkt den 5. oktober 2000. Flere hundre tusen demonstranter fra hele Serbia kom til Beograd for å protestere og så mye som 700.000 mennesker var i gatene. Demonstrantene ropte «Han er ferdig! Han er ferdig!»[2][11][12] I motsetning til tidligere protester, var det ingen politiaksjon i stor skala. Parlamentet ble delvis brent ned under protestene.[1] Sikkerhetsstyrkene unnlot å bruke vold mot demonstrantene blant annet fordi det var slektning og folk de kjente.[13]

Protestene var trolig resultat av en god del planlegging kombinert med folkelig engasjement som trolig ble forsterket av sinne mot Milošević og utsikter til at protestene kunne lykkes. Folk hadde ikke lenger inntrykk av at Milošević var allmektig.[2]

Forsvarssjef Nebojša Pavković hadde før valget åpent støttet Milošević og kommet med truende advarsler mot opposisjonen. Da Pavković så hvor mange som sluttet opp om protestene, inkludert mange soldater, erklærte han offentlig at hæren ville forholde seg nøytralt og respektere valgresultatet.[2] Momcilo Perisic, en tidligere general som hadde blitt opposisjonspolitiker, uttalte at militæret hadde lovet å forholde seg nøytrale. Flere politistasjoner i Beograd ble overtatt av demonstrantene. Demonstranter inntok også kontorene til det jugoslaviske venstre (Југословенска Левица), partiet ledet av Mirjana Marković. En del av demonstrantene var arbeidere som hadde kommet til Beograd fra byer i provinsene. Politiet forsøkte å stanse demonstrantene med tåregass og demonstranter truet politisperringer med en bulldoser (eller hjullaster). Demonstrantene overveldet politiet som rømte, og demonstrantene inntok parlamentsbygget. Etter hendelsene ved parlamentet, gikk demonstrantene mot hovedkontoret til Radio-televizija Srbije.[14][15] Flere hundre tusen skal ha deltatt i demonstrasjonene.[16][17]

Protesten ble kalt «bulldoserrevolusjonen» etter en av de mest minneverdige episoder fra en protest som varte en hel dag. Ljubisav Đokić, kalt Joe, startet en hjullaster som han brukte til å angripe en bygning i Beograd.[a] I denne bygningen var serbisk statlige tv - RTS. Bygningen hadde i et tiår blitt et symbol og en bastion for Milošević styre. Da bygget ble overtatt, ble stasjonen raskt omdøpt til Novi-RTS («Nye RTS») som et tegn på at regimet hadde mistet makten.

Selv om protesten for det meste var rolig, døde to mennesker. Jasmina Jovanović falt under en hjullaster[18] eller lastebil.[19] Momčilo Stakić døde av et hjerteinfarkt.[20] 65 personer ble skadet i opptøyene.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Milošević sa[når?] at han ville gjerne trekke seg når hans periode utløp i juni 2001. Som følge av protestene trakk Milošević seg 5. oktober 2000 og Vojislav Kostunica overtok som president. Milošević ble værende i landet og arrestert i begynnelsen av april 2001.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «How 5 revolutions got their names». Christian Science Monitor. 19. januar 2011. ISSN 0882-7729. Besøkt 21. april 2021. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m Thompson, M. R., & Kuntz, P. (2004). Stolen elections: the case of the Serbian October. Journal of Democracy, 15(4), 159-172.
  3. ^ Gordy, E. D. (2000). Serbia’s Bulldozer Revolution: Conditions and Prospects. Southeast European Politics, 1(2), 78-89.
  4. ^ Beissinger, Mark R. (2007). «Structure and Example in Modular Political Phenomena: The Diffusion of Bulldozer/Rose/Orange/Tulip Revolutions». Perspectives on Politics. 2. 5: 259–276. ISSN 1537-5927. Besøkt 21. april 2021. 
  5. ^ Grosscup, S. (2003). The Trial of Slobodan Milosevic: The Demise of Head of State Immunity and the Specter of Victor's Justice. Denver Journal of International Law & Policy, 32, 355.
  6. ^ NRK (29. juni 2001). «Glede i Balkan over utleveringen». NRK. Besøkt 21. april 2021. «Ledere i det ene landet i det tidligere Jugoslavia etter det andre uttrykte torsdag sin glede over utleveringen av tidligere president Slobodan Milosevic til Haag-domstolen» 
  7. ^ Magliveras, Konstantinos D. (1. april 2002). «The Interplay Between the Transfer of Slobodan Milosevic to the ICTY and Yugoslav Constitutional Law». European Journal of International Law. 3. 13: 661–677. ISSN 0938-5428. doi:10.1093/ejil/13.3.661. Besøkt 21. april 2021. 
  8. ^ Bujosevic, Dragan (2003). «The Battle of Kolubara». I Bujosevic, Dragan. The Fall of Milosevic: The October 5th Revolution (på engelsk). Palgrave Macmillan US. s. 16–23. ISBN 978-1-4039-7677-2. doi:10.1057/9781403976772_4. Besøkt 21. april 2021. 
  9. ^ «Neke vođe štrajka nisu bile na proslavi godišnjice». Besøkt 8. april 2018. 
  10. ^ a b c d «BBC NEWS | Europe | Timeline of an uprising». news.bbc.co.uk. Besøkt 21. april 2021. 
  11. ^ «Serbia as one example of US meddling in foreign elections» (på engelsk). 19. februar 2018. Besøkt 22. februar 2019. 
  12. ^ Shane, Scott (17. februar 2018). «Russia Isn't the Only One Meddling in Elections. We Do It, Too.». The New York Times. Besøkt 22. februar 2019. 
  13. ^ «How many people does it take to oust a political leader?». BBC News (på engelsk). 19. september 2020. Besøkt 21. april 2021. 
  14. ^ «Yugoslavia's hated regime crumbles: from the archive, 6 October 2000». the Guardian (på engelsk). 6. oktober 2014. Besøkt 21. april 2021. 
  15. ^ «Milosevic's regime crumbles». the Guardian (på engelsk). 6. oktober 2000. Besøkt 25. april 2021. 
  16. ^ Chenoweth, Erica (23. oktober 2013). «The Dissident's Toolkit». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 21. april 2021. « Take an example from the so-called "Bulldozer Revolution," a Serbian people power revolution against Slobodan Milosevic that toppled him in October 2000. In this case, once it became clear that hundreds of thousands of Serbs were descending on Belgrade to demand that Milosevic leave office, policemen ignored the order to shoot on demonstrators. When asked why he did so, one of them said: "I knew my kids were in the crowd.» 
  17. ^ Kanzleiter, Boris (2009). «Serbian Revolution of October 2000». The International Encyclopedia of Revolution and Protest (på engelsk). American Cancer Society. s. 1–3. ISBN 978-1-4051-9807-3. doi:10.1002/9781405198073.wbierp1332. Besøkt 21. april 2021. «On October 5, 2000, several hundred thousand protesters gathered in the center of Serbia's capital, Belgrade. The international media reported live when a few demonstrators drove a bulldozer into the parliament, which was later set on fire by angry crowds.» 
  18. ^ «Otkriven spomenik Jasmini Jovanović». B92.net (på serbisk). Besøkt 25. april 2021. 
  19. ^ «Parties, citizens mark 5 October». B92. 5. oktober 2007. Besøkt 29. januar 2014. 
  20. ^ «www.glas-javnosti.co.yu». arhiva.glas-javnosti.rs. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 25. april 2021. 
  21. ^ NRK (1. april 2001). «Milosevics vekst og fall». NRK. Besøkt 21. april 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Opprøret_mot_Slobodan_Milošević&oldid=24700041»