Hopp til innhold

Renessansehumanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lorenzo de' Medici skrev dikt, var en stor mesén og støttet mange av renessansens fremste kunstnere.

Renessansehumanisme var en europeisk intellektuell bevegelse som utgjorde en viktig del av renessansen, og besto av en samling intellektuell gresk og latinsk lære, gjennomført av lærde, skribenter, lærere, og verdslige ledere. Det begynte i Italia ved slutten av 1300-tallet og spredte seg over Europa.[1] Renessansehumanismen utviklet seg i Firenze, og det var også betydelige sentre i Napoli, Roma, Venezia, Mantova, Ferrara, og Urbino.

Den utviklet seg i løpet av 1300- og 1400-tallet, og var et svar på utfordringene fra middelalderens skolastiske utdannelse, framhevet praktiske førprofesjonelle og vitenskapelige undersøkelser og studier. Skolastikken fokuserte på å forberede menn å bli leger, advokater eller profesjonelle teologer, og ble undervist fra godkjente tekstbøker i logikk, naturfilosofi, medisin, jus og teologi.[2] Humanistene reagerte mot denne nyttetilnærmelsen og det trange pedanteri som var assosiert med den. De søkte å skape et borgerskap (som tidvis også omfattet kvinner) skikket til å tale og skrive med eleganse og klarhet. Det ble oppnådd ved studiet av studia humanitatis, i dag kjent som humanistiske fag: grammatikk, retorikk, moralfilosofi, poesi og historie.

Som et program for å gjenopplive den kulturelle — og i særdeleshet den litterære — arv og moralfilosofi fra den klassiske antikken, var humanismen en gjennomtrengende kulturell metode, og ikke utelukkende programmet til en liten elite. Humanister var stort sett av den oppfatning at selv om Gud hadde skapt universet, var det menneskene som hadde utviklet og industrialisert den. Skjønnhet var et populært emne som ble ansett å representere en dyp, indre dyd og verdi, og en viktig del av ferden mot Gud.

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Tidlige humanister, slike som Petrarca, Coluccio Salutati og Poggio Bracciolini, var ivrige samlere av antikke manuskripter. Av de tre er Petrarca gitt betegnelsen «humanismens far» grunnet hans hengivenhet til greske og romerske bokruller. Mange arbeidet for den organiserte kirke og var medlemmer av klosterordener, slik som Petrarca, mens andre var advokater og kanslere i italienske byer, slik som Petrarcas elev disippel Salutati, kansler av Firenze, og således hadde tilgang til skrivestuer som kopierte bøker.

I Italia fikk de humanistiske utdannelsesprogrammene rask aksept og ved midten av 1400-tallet var det mange i de øverste samfunnsklassene som hadde fått en humanistisk utdannelse. En del av de fremste i kirken var humanister med ressurser til å bygge viktige biblioteker. En slik var kardinal Basilios Bessarion som hadde konvertert fra den gresk-ortodokse kirke til den katolske, og var en av de mest lærde i sin tid og ble betraktet som en kandidat for pavestolen. Det var flere humanistiske paver på 1400- og tidlig på 1500-tallet,[3] en av dem, Aeneas Silvius Piccolomini (Pius II), var en profilert forfatter og skrev en avhandling om «Gutters utdannelse».[4] Disse emnene kom til å bli kjent som de humanistiske emner, og den bevegelsen de inspirerte er kjent som humanismen.

Med overgangen til omfattende trykking av bøker mot slutten av incunabula, eller bøker trykket før 1501, spredte italiensk renessanse seg nordover til Frankrike, Tyskland, Nederlandene og England hvor renessansen ble assosiert den protestantiske reformasjonen. I Frankrike benyttet den fremragende humanisten Guillaume Budé (1467–1540) de filologiske metodene til den italienske humanisme til studiet av antikke mynter og til den rettslige historie i sammenstilningen av en detaljert kommentarverk til Corpus juris civilis (et lovverk fra Justinian I den stores tid). Selv om han var en tilhenger av det rojalistiske eneveldet (og ikke en republikaner som de tidlige italienske umanisti), var Budé aktiv i det borgerlige liv, tjenestegjorde som diplomat for kong Frans I av Frankrike, og bidro til å opprette Collège des Lecteurs Royaux (det senere Collège de France). I samme tidsrom var Margrete av Navarra virksom som poet, romanforfatter og religiøs mystiker,[5] og var ikke minst søster av kong Frans I. Hun samlet om seg og beskyttet en sirkel av verdslige poeter og forfattere som skrev på morsmålet, blant annet Clément Marot, Pierre de Ronsard og François Rabelais.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Mann, Nicholas (1996): «The Origins of Humanism», Cambridge Companion to Humanism, Jill Kraye, red., Cambridge University Press, s. 1–2. Sitat: «The term umanista was used, in fifteenth century Italian academic slang to describe a teacher or student of classical literature and the arts associated with it, including that of rhetoric. The English equivalent humanist makes its appearance in the late sixteenth century with a similar meaning. Only in the nineteenth century, however, and probably for the first time in Germany in 1809, is the attribute transformed into a substantive: humanism, standing for devotion to the literature of ancient Greece and Rome, and the humane values that may be derived from them.»
  2. ^ Kallendorf, Craig W. (2002): introduksjon til Humanist Educational Treatises, red. og overs. av Craig W. Kallendorf, Cambridge, Massachusetts and London England: The I Tatti Renaissance Library, s. vii.
  3. ^ Blant disse var Innocens VII, Nikolas V, Pius II, Sixtus IV, Alexander VI, Julius II, og Leo X. Førstnevnte pave var en beskytter av Leonardi Bruni og betraktet som den første humanistiske pave. Se Hankins, James (1990): Plato in the Italian Renaissance, New York: Columbia Studies in the Classical Tradition, s. 49; for de andre, se deres respektive oppslag i Hale, John (1981): Concise Encyclopaedia of the Italian Renaissance, Oxford University Press.
  4. ^ Se Humanist Educational Treatises, (2001) s. 126–259. Dette bindet (s. 92–125) inneholder et essay av Leonardo Bruni, med tittelen «The Study of Literature», om pikers utdannelse.
  5. ^ Marguerite de Navarre var forfatter av Miroir de l'ame pecheresse («Den syndige sjels speil»), utgitt etter hennes død, blant andre fromhetsdikt. Se også «Marguerite de Navarre: Religious Reformist» i: Reid, Jonathan A. (2009): King's sister - queen of dissent: Marguerite of Navarre (1492-1549) and her evangelical network Arkivert 13. desember 2010 hos Wayback Machine., Studies in medieval and Reformation traditions, 1573-4188; v. 139). Leiden; Boston: Brill. (2 v.: (xxii, 795 s.) ISBN 978-90-04-17760-4 (v. 1), 9789004177611 (v. 2)