Roger Mortimer, 1. jarl av March
| Roger Mortimer, 1. jarl av March | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. apr. 1287 Wigmore Castle | ||
| Død | 29. nov. 1330 (43 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Joan av Geneville, 2. baronesse av Geneville (1301–)[1][2] | ||
| Far | Edmund Mortimer, 2nd Baron Mortimer | ||
| Mor | Margaret Mortimer, Baroness Mortimer | ||
| Barn | 13 oppføringer
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | Herefordshire | ||
Roger de Mortimer, 1. jarl av March (født 25. april 1287, død 29. november 1330) var en engelsk adelsmann som i tre år var den faktiske herskeren av England etter å ha ledet et suksessfullt opprør mot kong Edvard II av England. Han ble selv veltet av Edvards sønn, Edvard III av England. Mortimer var i tillegg elskeren til Edvard IIs hustru, Isabella av Frankrike, som støttet ham i å avsette og siden antagelig myrde hennes ektemann.
Tidlig liv og familiebakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Mortimer, som var sønnesønn av Roger Mortimer, 1. baron Mortimer, ble født i borgen Wigmore Castle i Herefordshire som den førstefødte sønn av Edmund Mortimer, 2. baron Mortimer, og dennes hustru Margaret de Fiennes. Hans far Edmund Mortimer hadde selv vært andre sønn, påtenkt mindre adelstittel og en karriere i kirken, men hans bror Ralphs plutselig død førte til at Edmund ble tilbakekalt fra University of Oxford og installert som arving. Som gutt ble Roger sannsynligvis sendt til oppfostring i husholdningen til hans formidable onkel, Roger Mortimer av Chirk. Det var denne onkelen som hadde ført hodet til walisiske Llywelyn den siste i triumf til kong Edvard I i 1282.
Som mange adelige barn i sin tid ble Roger forlovet i ung alder, han selv til Joan de Geneville, datteren til en adelsmann i nabolaget. De ble gift i 1301 og startet øyeblikkelig en familie. Via ekteskapet med Joan de Geneville fikk ikke Roger bare kontrollen over omfattende eiendommer i Welsh Marches, de walisiske grensetraktene, inkludert den viktige borgen Ludlow Castle, som ble familiens viktigste festningspunkt, men også omfattende eiendommer i Irland. Imidlertid var Joan de Geneville ikke en «arving» ved ekteskap. Hennes bestefar, Geoffrey de Geneville, som var 80 år i 1308, overførte det meste, men ikke alle sine irske gods til Roger Mortimer, før han pensjonerte seg (skjønt han døde faktisk ikke før i 1314). I løpet av sitt liv hadde Geoffrey også overført mye av resten av sin arv, som Kenlys, til sin yngre sønn Simon de Geneville (den eldre sønnen Piers hadde dødd i 1292). Simon hadde i mellomtiden blitt baron av Culmullin via sitt ekteskap med Joanna FitzLeon. Roger Mortimer etterfulgte til herreskapet Trim i grevskapet Meath på Irland (som senere gikk tilbake til den engelske krone), men han etterfulgte ikke til herreskapet Fingal.[5]
Roger Mortimers barndom kom til en brå slutt da lord Wigmore ble dødelig såret i en trefning i nærheten av Builth i juli 1304. Ettersom Roger var mindreårig da hans far døde ble han av kong Edvard I plassert under formynderskapet til Piers Gaveston, og ble i 1306 gjort til ridder av kongen. I det året ble Roger også opphevet til baron Wigmore og fikk sin full arv. Hans voksne liv begynte for alvor.
Militære opplevelser i Irland og Wales
[rediger | rediger kilde]
I 1308 dro han til Irland for å hevde sin autoritet. Dette førte ham i konflikt med familien de Lacy som hadde gitt sin støtte til Edward Bruce, bror av Robert Bruce, konge av Skottland. Mortimer ble utpekt til Irlands stattholder (Lord Lieutenant of Ireland) av Edvard II. I 1316 ledet han av en stor hær som drev Bruce til Carrickfergus og de Lacys inn i Connaught, og lot det gå utover deres tilhengere der hvor de ble funnet.
Han var deretter i noen år opptatt med stridigheter i de walisiske grensetraktene fram til 1318.
I opposisjon til Edvard II
[rediger | rediger kilde]I 1318 gikk Mortimer med i den voksende opposisjonen til Edvard II og Despenserne, og han støttet Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford, i å nekte å adlyde kongens innkallelse til å stå til rette for ham i 1321.
I januar 1322 ble han derimot tvunget til å overgi seg til kongen og ble deretter lukket inne i Tower of London, men ved å forgifte en konstabel klarte å han å rømme til Frankrike. Han ble ettersøkt og ønsket død eller levende i august 1323.[6] I det følgende året fikk dronning Isabella, ivrig etter å komme seg vekk fra sin ektemann, hustru av kong Edvard II, tillatelse til å reise til Frankrike for å bruke sin innflytelse på hennes bror, kong Karl IV, for å forhandle fram en fred. Ved det franske hoff møtte dronningen Roger Mortimer, og det synes som om han ble hennes elsker kort tid etter. Ved hans påvirkning nektet hun på Edvards påkallelse å reise tilbake til England så lenge som Despenserne forble ved makten som kongens favoritter.
Invasjon av England
[rediger | rediger kilde]
Den påfølgende skandalen med Isabellas forhold til Mortimer tvang dem begge til å reise fra det franske hoffet og til Flandern hvor de etterhvert begynte å samle støtte for en invasjon av England. Med seg hadde Isabella den unge prins Edvard III, hennes sønn med Englands rådende konge Edvard II. I september 1326 gjorde de landgang i England hvor de ble møtt Henry Plantagenet, jarl av Lancaster og hans styrker. Dette førte til en generell desertering fra kongens sak. London gjorde opprør til støtte for dronningen, og kong Edvard II tok til flukten og dro vestover, tett forfulgt av Henry Plantagenet. Despenserne ble avsatt, Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester, og hans sønn med samme navn, Hugh Despenser den yngre.
Etter å ha vandret hjelpeløs rundt i Wales i noen uker ble kongen tatt til fange i nærheten av Neath i South Wales av Henry Plantagenet og tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Selv om den unge kongen ble kronet som Edvard III av England den 25. januar 1327 var landet styrt av Mortimer og Isabella. Henry Plantagenet fikk ansvaret for den avsatte kongen og hans forvaring i Kenilworth Castle. Henry ble også gjort til den fremste rådgiveren av den nye kongen, Edvard III,[7] Det er antatt at avsatte Edvard II ble myrdet på ordre av Mortimer og Isabella i september ved Berkeley Castle. Moderne forskning har kastet tvil over dette, skjønt noen historikere har spekulert i om den avsatte kongen ikke ble gravlagt i 1327, men holdt hemmelig i live på Mortimers ordre fram til han selv falt fra makten i 1330.[8]
Makten vunnet og tapt
[rediger | rediger kilde]Rike eiendommer og posisjoner som ga profitt og makt ble nå stablet på Mortimer. Han ble gjort til konstabel av Wallingford Castle, og i september 1328 ble han gitt jarl av March. Selv om han i militær henseende var langt mer kompetent enn Despenserne hadde vært, skaffet hans egne ambisjoner ham vanskeligheter. Hans egen sønn Geoffrey hånte ham som «the king of folly» – «dårskapens konge». I løpet av hans korte tid som Englands reelle hersker tok han over herreskapet av Denbigh, Oswestry, og Clun. Alle disse hadde tidligere tilhørt jarlen av Arundel. Han ble også gitt marcher lordship, tilsvarende markgreve, over Montgomery av dronningen.
Sjalusien og raseriet til mange adelige ble fremmet av Mortimers utøvelse av makten. Henry Plantagenet, en av de fremste i å avsette Edvard II, forsøkte å avsette også Mortimer, men forsøket var ikke effektivt da den unge kongen sto passivt ved siden av. Deretter, i mars 1330, ga Mortimer ordre om at Edmund, jarl av Kent, og halvbror av Edvard II, skulle henrettes. Etter den henrettelse forsøkte Henry Plantagenet å få den unge kongen til å fremme sin uavhengighet. I oktober 1330 ble et parlament sammenkalt i Nottingham, kun dager før Edvard III fylte 18 år, og Mortimer og Isabella ble tatt til fange av Edvard III og hans folk fra innsiden av Nottingham Castle. Til tross for at Isabella tryglet sin sønn, «Rettskafne sønn, vise nåde for den edle Mortimer»,[9] ble Mortimer fengslet i tårnet.
Mortimer ble anklaget for å tatt kongelig makt og for flere ulike former for lovovertredelser og han ble dømt uten rettssak og i vanære hengt ved Tyburn den 29. november 1330. Hans omfattende eiendommer ble inndratt til fordel for kronen. Mortimers enke Joan de Geneville mottok en benådning i 1336 og overlevde fram til 1356. Hun ble gravlagt ved Mortimers side ved Wigmore, men stedet ble siden ødelagt. [[ I 2002]] inviterte skuespilleren John Challis, den nåværende eieren av de gjenværende bygningene ved Wigmore Abbey, BBCs TV-program «House Detectives at Large» å gjøre en undersøkelse på hans eiendom. I løpet av denne ble et dokument oppdaget hvor Mortimers enke Joan hadde søkt Edvard III om å utlevere hennes ektemanns lik slik at hun kunne få det gravlagt ved Wigmore Abbey. Mortimers elskerinne, dronning Isabella, hadde gravlagt ham ved Greyfriars i Coventry etter at han ble hengt. Kong Edvard III svarte henne; «La hans kropp hvile i fred.»
Barn av Roger og Joan
[rediger | rediger kilde]Ekteskapene til Mortimers barn styrket familiens makt i vest.
- Edmund Mortimer (1302 – 1331), gift med Elizabeth de Badlesmere, de fikk Roger Mortimer, 2. jarl av March, som ble gjeninnsatt til sin bestefars tittel.
- Lady Margaret Mortimer (1304 – 5. mai 1337), gift med Thomas de Berkeley, 3. baron Berkeley
- Maud Mortimer (1307 – etter 1345), gift med John de Charlton, herre av Powys[10]
- Geoffrey Mortimer (1309 – 1372/6)
- John Mortimer (1310 – 1328)
- Joan Mortimer (ca. 1312 – 1337/51), gift med James Audley, 2. baron Audley
- Isabella Mortimer (ca. 1313 – etter 1327)
- Katherine Mortimer (ca. 1314 – 1369), gift med Thomas de Beauchamp, 11. jarl av Warwick
- Agnes Mortimer (ca. 1317 – 1368), gift med Laurence Hastings, 1. jarl av Pembroke
- Beatrice Mortimer (ca. 1319 – 1383), gift første gang med Edward, 2. jarl av Norfolk; andre gang med Thomas de Braose, 1. baron Braose
- Blanche Mortimer (ca. 1321 –1347), gift med Peter de Grandison, 2. baron Grandison
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10697.htm#i106962, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Fingal nedstammet først til Simon de Geneville (viss sønn Laurence døde før ham), og deretter via hans datter og arving Elizabeth til hennes ektemann William de Loundres, og deretter gjennom deres datter og arving, også hetende Elizabeth, til sir Christopher Preston, og til sist til vicomtene Gormanston.
- ^ Stones, E. L. G.: «The Date of Roger Mortimer's Escape from the Tower of London», i The English Historical Review 66 No. 258 (Januar 1951:97-98) korrigerte den tradisjonelle datoen av 1324 som var gitt av en ubekreftet kilde.
- ^ Leese, Thelma Anna: Blood royal: issue of the kings and queens of medieval England, 1066-1399, (Heritage Book Inc., 2007), 201.
- ^ Se English Historical Review, vol CXX, no. 489. Et forenklet redaksjonelt av forskningen som er gitt er tilgjengelig her
- ^ Engelsk: «Fair son, have pity on the gentle Mortimer»
- ^ Hopkinson, Charles & Speight, Martin: The Mortimers: Lords of the March (Logaston Press 2002), ss. 84-85.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Mortimer, Ian: The Greatest Traitor: the Life of Sir Roger Mortimer, 1st Earl of March, Ruler of England 1327-1330, 2003.
- Mortimer, Ian: 'The Death of Edward II in Berkeley Castle', English Historical Review, cxx, 489 (2005), 1175-1214.
- Calendar of the Gormanston Register (red. Mills/McEnery), Dublin, 1916.
- Wentworth, Sir Thomas: Preston Genealogy, mai 1636 (MS 10,208, National Library, Dublin)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Wigmore Castle
- BBC «House Detectives at Large», presseuttale