Hopp til innhold

Romanos IV Diogenes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Romanos IV Diogenes
Født1030Rediger på Wikidata
Kappadokia
Død4. aug. 1072Rediger på Wikidata
Kınalıada Mahallesi
BeskjeftigelseKeiser, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (1068–1071) Rediger på Wikidata
EktefelleEudokia Makrembolitissa (1067*–)[1]
Anna of Bulgaria
FarKonstantinos Diogenes
BarnKonstantinos Diogenes
Leo Diogenes
Nikephoros Diogenes
NasjonalitetØstromerriket
Romanos IV Diogenes på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Romanos IV Diogenes (gresk: Ρωμανός   Δ ' Διογένης), født 1030, død 1072, var keiser i Østromerriket fra 1068 til 1071. Han ble inngiftet i det bysantinske arkistokratiet gjennom sitt ekteskap med enkekeiserinnen Eudokia Makrembolitissa, enke etter keiser Mikael VII Dukas. Han forsøkte i sin keisertid å stanse forfallet i det bysantinske militærvesenet, og å stanse de muslimske seldsjukkenes frammarsj. Han ble i 1071 slått og tatt til fange av seldsjukkene i slaget ved Manzikert. Mens han satt i fangenskap ble han styrtet i et palasskupp, og da han ble satt fri ble han arrestert av medlemmer av Dukas-familien som hadde tatt makten. I 1072 ble han blindet og sendt i kloster hvor han døde av sine skader.

Overtakelse av tronen

[rediger | rediger kilde]

Romanos Diogenes var sønn av Konstantin (død 1032) og var født inn i den fremtredende og mektige Kappadokia-familien som tilhørte den aristokratiske adelen i Lilleasia[2]. Hans mor var datter av Basileios Argyros, bror av keiser Romanos III [3]. Han gikk inn i det militære og steg raskt i gradene på grunn av sine personlige egenskaper[4]. Han tjenestegjorde ved Donau, på imperiets nordgrense. Han ble i 1067 dømt for forsøk på å tilrane seg tronen fra sønnene til den nylig avdøde Konstantin X Dukas. I stedet for straff ble han imidlertid innkalt til enkekeiserinne Eudokia Makrembolitissa og hun opplyste at hun hadde tilgitt ham og at han slapp straff, og dessuten at hun ønsket å gifte seg med ham og utnevne ham til regent for sine sønner[5]. Hun gjorde dette primært fordi hun forsto at hun trengte en sterk og mektig mann for å holde på makten, men også fordi hun var betatt av den populære Romanos[6]. Hennes beslutning ble godt mottatt ettersom alle nå så faren for at de muslimske seldsjukkene skulle ekspandere videre inn over imperiets grenser i øst. De hadde allerede inntatt den viktige byen Kayseri (Caesarea Cappadociae) i Anatolia i det sentrale nåværende Tyrkia og man forsto at hæren måtte settes under kommando av en dyktig og energisk general[7].

Problemet til Romanos og Eudokia med denne planen var at Eudokias avdøde mann, keiser Konstantin X, hadde fått henne til å avlegge ed på aldri å gifte seg på nytt[8]. Kirken, med den mektige patriark Johannes VIII av Konstantinopel (Johannes Xiphilinos) var dessuten sterkt imot andregangs giftermål. Eudokia trengte dermed dispensasjon fra både patriarken og Senatet, noe hun behendig skaffet seg gjennom å antyde overfor patriarken at hun kunne tenke seg å gifte seg med hans bror. Patriark Johannes aksepterte da ansøkningen om nytt ekteskap, og overbeviste også Senatet om å gi samtykke. Da samtykket til nytt ekteskap forelå giftet hun seg i stedet med Romanos den 1. januar 1068 og han ble samtidig kronet til keiser[9]

Krig mot tyrkerne

[rediger | rediger kilde]
Gull-histamenon[10] fra Romanos IV: Mikael VII Dukas flankert av sine brødre Andronikos og Konstantios på forsiden, Romanos IV og Eudokia Makrembolitissa kronet av Kristus på baksiden.

Romanos IV var nå regjerende keiser og regent for sine stesønner og mindreårige medkeisere Mikael VII, Konstantios og Andronikos Dukas[11]. Hans raske karriere møtte motstand, ikke bare hos familiedynastiet Dukas hvor caesar Johannes Dukas ledet opposisjonen, men også i væringgarden som åpent uttrykte sin misnøye med ekteskapet med Eudokia[12]. Romanos besluttet derfor å fokusere på den ytre fienden og konsentrerte sin innsats om militær ledelse i felten mot de tyrkiske seldsjukkene[13].

I 1067 hadde tyrkerne gjort en rekke fremstøt mot imperiets østgrense som kulminerte med plyndringen av St. Basilios-katedralen i Caesarea Mazaca. De slo vinterleir på grensen mot imperiet og ventet på våren, mens Romanos følte seg sikker på den bysantinske militære overlegenheten og så på tyrkerne som en horde røvere som ville flykte ved det første møtet[14]. Han hadde imidlertid ikke tatt med i beregningen de forsømmelsene som hans forgjengere, spesielt Konstantin X Dukas, hadde gjort seg skyldig i. De bysantinske styrkene besto for det meste av leiesoldater fra Slavonia, Armenia, Bulgaria og Frankerriket og de var dårlig organisert og elendig utstyrt. Romanos militære innsikt var uomstridt, men hans temperament var en alvorlig feil[15].

Krigen i 1068

[rediger | rediger kilde]

De første militære operasjonene som Romanos satte i verk hadde en viss suksess og forsterket hans tro på egen styrke. Antiokia ble angrepet av sarasenere med hjelp fra tyrkiske tropper og forsøkte å gjenerobre den bysantinske provinsen Syria[16]. Romanos satte kurs mot den sørøstlige grensen for å håndtere denne trusselen, men da han var framme ved forlegningen i Lykandos fikk han melding om seldsjukkene hadde slått til mot Pontos og hadde plyndret byen Niksar[17]. Han valgte å dra med en mindre styrke mot dem og tvang dem til retrett, men uten å kunne påføre tyrkerne særlige tap.

Han returnerte sørover og sluttet seg til hovedstyrken, og de fortsatte sin marsj mot emiratet Aleppo. Romanos inntok og befestet den syriske byen Manbij for å hindre invasjon i de sørøstlige provinsene i imperiet[18]. Han gikk også til kamp mot sarasenerne i Aleppo uten at noen fikk noen endelig seier[19]. Da høsten kom trakk Romanos seg tilbake mot nord. De hadde noen trefninger med seldsjukkene i Lilleasia, men nådde tilbake til Konstantinopel i januar 1069[20].

Krigen i 1069

[rediger | rediger kilde]
Kopper-follis[21] fra Romanos IV’s tid. Advers viser Kristus, mens baksiden viser et kors med bokstavene CΒΡΔ (Σταυρὲ σου βοήθει Ρωμανόν δεσπότην, "Ditt kors hjelpe Herren Romanos")[22]

Planene for neste års kriger ble kullkastet etter et opprør blant frankiske leiesoldater ledet av normanneren Robert Crispin. De begynte å plyndre i området rundt Edessa der de var stasjonert, sannsynligvis på grunn av manglende lønnsutbetalinger[23]. Frankerne fortsatte å herje en tid også etter at Crispin var tatt til fange. Samtidig angrep tyrkerne i Kayseri og Romanos måtte bruke mye av sine styrker for å gjenopprette kontrollen i Kappadokia. Romanos satte etter dette kursen mot byen Ahlat ved Vansjøen for å beskytte den armenske grensen[24].

Under marsjen etterlot Romanos en betydelig del av hæren under kommando av Filaretos Brachamios for å forsvare den mesopotamiske grensen. Filaretos ble imidlertid beseiret av tyrkerne[25], noe som tvang Romanos til å oppgi sin plan og returnere til Sebaste. Han klarte å omringe de tyrkiske styrkene, men de unnslapp og flyktet til Aleppo. Romanos måtte dra tilbake til Konstantinopel uten å få den seieren over tyrkerne som han hadde håpet på[26].

Tapet av italienske provinser

[rediger | rediger kilde]

Romanos satte i gang administrative reformer i Konstantinopel samtidig som han i 1070 la planer for å forsvare den italienske provinsen Bari mot normannerne. Bari hadde vært under beleiring i to år uten at keiseren hadde kunnet gjøre noe[27]. Nå sendte han en flåte med tropper og forsterkninger slik at de kunne holde ut beleiringen lenger. Flåten møtte imidlertid en normannisk skvadron under kommando av Roger I av Sicilia, en yngre bror til hertug Robert Guiscard som ledet beleiringen av Bari. Roger og normannerne beseiret flåten og Bari, bysantinernes siste utpost i Italia, ble inntatt av normannerne 15. april 1071 etter 500 års bysantinsk styre[28].

Innenriks stridigheter

[rediger | rediger kilde]

Romanos var også nødt til å gjennomføre en rekke upopulære reformer. Han måtte redusere unødvendige utgifter til seremonier ved hoffet i Konstantinopel[29]. Han reduserte lønninger for ansatte ved hoffet og i administrasjonen. Han gjorde seg også upopulær blant guvernørene i provinsene og det militære hierarkiet gjennom tiltak for å hindre korrupsjon. Hos leiesoldatene la han vekt på større disiplin. Han ble også mislikt av de vanlige borgere i Konstantinopel ved at han ikke lenger arrangerte leker i At Meydani-hippodromen. Bøndenes kår ble heller ikke bedret under Romanos, noe som kom til å få betydning for deres manglende lojalitet til Romanos under hans senere problemer.

Han glemte imidlertid aldri sitt viktigste mål, tyrkerne. Han overlot kommandoen til en av sine generaler, Manuel Komnenos, nevø av den tidligere keiser Isak I Komnenos og eldre bror til den fremtidige keiser Alexios I Komnenos[30]. Han kom i kamp med tyrkerne og ble tatt til fange av den tyrkiske general Khroudi. Manuel overtalte Khroudi til å dra til Konstantinopel og inngå en allianse med Romanos, noe som ble gjort. Dette foranlediget et angrep fra selsjukkenes sultan Alp Arslan hvor han angrep og beleiret blant annet byen Manzikert.

Slaget ved Manzikert

[rediger | rediger kilde]
"Utdypende artikkel": Slaget ved Manzikert
Alp Arslan ydmyker keiser Romanos IV. Fra en illustrert fransk oversettelse av Boccaccios De Casibus Virorum Illustrium fra 15. århundre.

Tidlig på våren 1071 mens han forhandlet med Alp Arslan om Manzikert, dro Romanos mot byen med en stor hær. Det ble snart klart at hæren hadde alvorlige disiplinære problemer. Soldatene streifet rundt og plyndret, og i forsøk på å håndheve bedre disiplin gjorde et helt regiment av tyske leiesoldater opprør, noe som ble slått ned med stort besvær[31].

Romanos trodde ikke Alp Arslan var i nærheten av Manzikert, så han delte hæren i to. En del angrep Ahlat som på den tiden var besatt av tyrkerne, mens Romanos selv avanserte mot Manzikert som han gjenerobret med hoveddelen av hæren. På dette avanserte seldsjukkene mot Manzikert og Romanos tilbakekalte styrken som var på vei mot Ahlat. Disse kom imidlertid ut for en annen tyrkisk styrke som tvang dem til retrett inn i Mesopotamia. Romanos hær ble ytterligere svekket av at en kontingent leiesoldater fra Uzès deserterte og sluttet seg til tyrkerne[32].

Arslan ønsket egentlig ikke å «ta» den bysantinske hæren, så han foreslo en fredsavtale hvor Romanos fikk gunstige vilkår. Keiseren var imidlertid opptatt av å endelig få en stor militær seier og avslo tilbudet. Arméene stilte opp til kamp den 26. august 1071. Slaget bølget fram og tilbake, men i forvirringen oppsto en misforståelse som gjorde at en stor del av de bysantinske styrkene trakk seg tilbake mot leiren. Andronikos Dukas, sønn til caesar Johannes Dukas, som kommanderte reservestyrkene benyttet anledningen til å forråde Romanos ved å spre ryktet om at keiseren var død. Han trakk seg derfor tilbake med 30.000 mann i stedet for å dekke keiserens retrett[33]. Tyrkerne begynte nå å presse på for alvor. Romanos kjempet tappert, men ble skadet og deretter tatt til fange[34].

Støvet, skitten og fillete ble Romanos ført fram for Arslan, som markerte sin seier med å sette foten på Romanos’ nakke. Etter denne rituelle ydmykelsen bad han Romanos reise seg og ga ordre til at fangen skulle behandles med all mulig respekt[35]. Etter en uke ble keiseren løslatt mot at han undertegnet en fredstraktat og betalte løsepenger. Traktaten inneholdt nokså moderate krav, Arslan skulle overta kommandoen i byene Manzikert, Antiokia, Edessa og Hieropolis, og også få en av Romanos’ døtre til gifte for en av sine sønner. Han forlangte dessuten 10 millioner nomismata (gullmynter), men reduserte kravet etter hvert til 1,5 millioner pluss et årlig bidrag på 360.000[36].

Forræderiet

[rediger | rediger kilde]

Mens Romanos var fange hos Arslan intrigerte opposisjonen effektivt. Johannes Dukas, med hele den mektige Dukas-familien i ryggen, og Michael Psellos tvang Eudokia til å gå i kloster, og de fikk Mikael VII til å erklære Romanos IV for avsatt. Mikael ble kronet til enekeiser i Sofia Haga[37]. De nektet også å godta avtalen med Arslan. Da Romanos kom tilbake tok han opp kampen mot Konstantin og Andronikos Dukas, men ble slått og tvunget til å flykte[38]. Ved Adana i Kilikia overga han seg til garnisonen mot forsikringer om egen sikkerhet. Før han ble sendt tilbake til Konstantinopel samlet han sammen alt han hadde av penger og sendte sultan Alp Arslan[39].

Andronikos besluttet at hans liv ville bli spart hvis han abdiserte og gikk i kloster. Romanos aksepterte og denne avtalen ble ratifisert i Konstantinopel[40]. Men Johannes Dukas så bort fra avtalen og sendte menn for å få Romanos blindet den 29. juni 1072 før han ble sendt i eksil i et kloster i Marmarahavet. Uten noe medisinsk assistanse ble såret infisert, og Romanos fikk en smertefull og langsom død[41]. Den siste fornærmelsen fikk han noen dager før sin død, da han mottok et brev fra sin bitre motstander Michael Psellos som gratulerte ham med tapet av synet[42]. Da han var død fikk hans kone Eudokia lov til å hedre ham med en storslått begravelse[43].

Familie

[rediger | rediger kilde]

Med sin første kone, en ikke navngitt datter av tsar Alusian av Bulgaria, hadde Romanos IV Diogenes minst en sønn:

  • Konstantin Diogenes, som var gift med Theodora, søster av Alexios I Komnenos[44]. Dette ekteskapet var arrangert av Anna Dalassena etter at Romanos IV var død, men det var kortvarig ettersom Konstantin omkom i kamper i Antiokia i 1073 mens han tjenestegjorde sammen med sin svoger Isak Komnenos[45].

Med sin andre kone, Eudokia Makrembolitissa, hadde han 2 sønner:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ The Peerage person ID p15023.htm#i150224, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Finlay, s. 30
  3. ^ Cheynet & Vannier 2003, s. 78.
  4. ^ Kazhdan, s. 1807
  5. ^ Finlay, s. 29
  6. ^ Norwich, s. 257-258
  7. ^ Finlay, s. 30
  8. ^ Canduci, s. 271
  9. ^ Norwich, s. 257
  10. ^ Histamenon var betegnelse på en bysantinsk myntenhet
  11. ^ Dumbarton Oaks, s. 785
  12. ^ Finlay, s. 31
  13. ^ Finlay, s. 31
  14. ^ Finlay, s. 32
  15. ^ Canduci, s. 272
  16. ^ Finlay, s. 33
  17. ^ Finlay, s. 34
  18. ^ Norwich, s. 258
  19. ^ Finlay, s. 34
  20. ^ Finlay, s. 34
  21. ^ Follis var en romersk/bysantinsk mynt
  22. ^ Soloviev 1935, s. 156-158
  23. ^ Finlay, s. 35
  24. ^ Finlay, s. 35
  25. ^ Kazhdan, s. 1807
  26. ^ Finlay, s. 35
  27. ^ Filay, s. 45
  28. ^ Norwich, s. 261
  29. ^ Finlay, s. 42
  30. ^ Finlay, s. 36
  31. ^ Finlay, s. 38
  32. ^ Norwich, s. 259
  33. ^ Norwich, s. 259-260
  34. ^ Norwich, s. 260
  35. ^ Norwich, s. 260
  36. ^ Finlay, s. 42
  37. ^ Norwich, s. 261
  38. ^ Canduci, s. 272
  39. ^ Finlay, s. 44
  40. ^ Finlay, s. 44
  41. ^ Canduci, s. 272
  42. ^ Norwich, s. 261-262
  43. ^ Finlay, s. 44
  44. ^ Finlay, s. 74
  45. ^ Kazhdan, s. 627
  46. ^ Anna Komnena, The Alexiad, bok 9, kap. 6
  47. ^ Canduci, s. 272

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur

[rediger | rediger kilde]

Sekundærlitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • John Julius Norwitc, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
  • Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010
  • Alexander Kazhdan, The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
  • Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
  • George Finlay, (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood
  • Linda Garland, Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527–1204, Routledge, 1999, ISBN 978-0-415-14688-3
  • Dumbarton Oaks, Catalogue of the Byzantine Coins in the Dumbarton Oaks Collection and in the Whittemore Collection: Leo III to Nicephorus III, 717–1081, 1973
  • J. C. Cheynet & J. F. Vannier, Zbornik Radova Vizantološkog Instituta (2003), bd 40, s. 57-90
  • A. V. Soloviev, Les emblèmes héraldiques de Byzance et les Slaves i journalen Seminarium Kondakovianum (1935), bd. 7, s. 119–164



Østromersk keiser
Komnenske dynasti
Forgjenger:
Mikael VII Dukas 		1067–1071 Etterfølger:
Nikeforos III Botaniates
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romanos_IV_Diogenes&oldid=24598088»