Skjærsilden

Skjærsilden eller purgatoriet, renselsesstedet, er ifølge katolsk lære en renselse som frelste sjeler må gjennomgå før oppstandelsen. Pinen kan forkortes gjennom egne eller andres forbønner, eller ved sjelemesser.

I renselsesstedet er de sjeler som visselig har evigheten i paradiset som sluttmål, men som ennå ikke er tilstrekkelig lutret for å kunne tre inn; jfr. Åp. 21,27 og Heb. 12,23. Alle sjeler som passerer skjærsilden, kommer til Himmelen, den er altså ikke en slags mildere form av Helvete.

Læren om skjærsilden har sin bakgrunn i gammel jødisk tro, og er reflektert i 2. Makkabeerbok, som av katolikker regnes som del av Det gamle testamente. I 2. Makkabeerboks 12. kapittel finner vi et historisk bevis på at jødene bad for sine avdøde. Det handler om den heltemodige Judas makkabeeren, som fører sine menn i krig mot Israels fiender. Noen få jøder faller i makkabeernes hær. Det viser seg senere at de bærer hedenske amuletter under klærne. Dette var en synd som Loven forbød. Judas samler da inn 2.000 drakmer sølv og sender dem til Jerusalem, for at prestene i tempelet skal bære frem et syndeoffer for de fallende, så de kan bli forløst fra sine synder. Denne skikken (å be og ofre for de avdøde) blir her betegnet som en from og gudfryktig handling.

I kunsten

Skærsilden (Les Très Riches Heures du duc de Berry, Folio 113v)

I Dantes Den guddommelige komedie er skjærsilden (latin: Purgatorio) andre bok. I Dantes middelalderske verdensbilde befinner helvete seg inne i jordkulen. Helvete er traktformet, og synderne er plassert dypere jo verre synder de har begått, de verste helt inne i jordens midte sammen med djevelen. Den jorden som ble sprengt ut for å gi plass til helvete, danner et fjell på undersiden av jordkulen, stikk motsatt Jerusalem, og kalles Skjærsildfjellet. Her strever syndige mennesker seg møysommelig opp mot toppen, i forvissning om at frelsen venter dem. Slike presise forestillinger mangler imidlertid i norske kilder.

Eksterne lenker

• Oslo Katolske Bispedømme om skjærsilden