Sankthans

Denne artikkelen omhandler midtsommerfesten sankthans. For helgenen Sankt Hans, se Døperen Johannes.

Fra det tradisjonelle tønnebålet på Laksevåg i Bergen, sankthansaften 2007.

Foto: Nina Aldin Thune

Sankthans, jonsok, jonsmesse, jons vake eller johannesvake er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes' fødsel. Dagen feires 24. juni eller natt til 24. juni. Dagen var helligdag i Norge inntil 1770.

«Sankthans» er oppkalt etter døperen Johannes' danske helgennavn, Sankt Hans. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon», der Jon er en forkortelse for Johannes.

I Norge knyttes sankthans til en tradisjonell, hedensk markering av sommersolverv og midtsommer. Særlig sankthansaften feires som en folkelig, ikke-religiøs sommerfest kvelden 23. juni, mange steder med store sankthansbål hvis været tillater det. Midtsommer feires på liknende vis flere steder i Europa, blant annet under midsommarhelgen i Sverige. Bålbrenning for å fordrive onde ånder skal ha røtter tilbake til 400-tallet, da kirkelige og hedenske tradisjoner ble slått sammen i en og samme folkefest.

Kristen bakgrunn

Kvelden den 23. juni, sankthansaften, er vigiliefeiringen før festdagen for Johannes døperen. Ifølge Lukasevangeliet ble Johannes født seks måneder før Jesus (jamfør engelens ord til jomfru Maria ved bebudelsen). Festdagen er derfor fastlagt til 24. juni, seks måneder før Kristi fødselsfest (jul).

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. ... Maria ble hos Elisabet i omkring tre måneder. Så vendte hun hjem. Tiden kom da Elisabet skulle føde, og hun fikk en sønn (Luk 1, 56–57).

1 Krønikebok 24: 7⁠—18 fortelles det om prestenes tjuefire skifter. Det vises der at Abias skifte var det åttende. Med de tjuefire skiftene var det slik at det åttende skiftes annen runde ville falle i den fjerde jødiske måned, det vil si i slutten av juni etter vår kalender. Døperen Johannes ble altså unnfanget i slutten av juni år 3 f. Kr., og ble derfor født i slutten av mars år 2 f. Kr

Denne feiringen er en av ganske få som finner sted på en helgens formentlige fødselsdag - ellers er det dødsdagen som feires.^{[trenger referanse]} Markeringen av Johannes døperens død 29. august, som også er en kirkelig minnedag, er ikke en liturgisk hovedfest.

Feiringens religiøse motiv kan oppsummeres med et utdrag av den katolske prefasjon foreskrevet for festen:

Vi lovpriser din [Guds] storhet som vi ser i den salige Johannes, han som ble Kristi forløper og hedret fremfor alle som er født av en kvinne. I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme; ved sin fødsel bragte han stor glede, og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning. I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann, og således gjorde han dette vann hellig. Ved sin blodige død fikk han bære det høyeste vitnesbyrd om Kristus.

Dagen var helligdag i Norge inntil 1770, da den ble avskaffet ved festdagsreduksjonen. Den markeres fortsatt som minnedag i den katolske kirken. Etter at dagen ikke lenger var helligdag. ble den mange steder betraktet som en prikkedag, en «halv-helligdag» da tjenestefolket skulle ha fri og minst mulig skulle gjøres.

Sankthansaften feires 23. juni, kvelden før høytidsdagen, på samme måte som for eksempel jul-, påske- og pinseaften.

Folkelig midtsommerfest

Sankthansfeiring med bål i Kalsund i Austevoll

Foto: Åsmund Heimark

Sankthansfeiring, Jules Breton (1875).

Sankthansfeiringen blir ofte beskrevet som utsprunget av gamle før-kristne midtsommertradisjoner. Da siktes det snarere til det blotet (en hedensk offerfest) som våre norrøne forfedre holdt 28 dager (fire syvdagersuker) etter sommersolverv, altså rundt en måned etter sankthans.

Den folkelige midtsommerfeiringen skiller seg fra den kirkelige høytiden av sankthans, som er en helgenfest. Den folkelige feiringen har tradisjonelt involvert spill, dans og drukkenskap. Fra reformasjonen på 1500-tallet motarbeidet imidlertid kirken og myndighetene iherdig det de anså som en umoralsk feiring. Tradisjonen ble svekket i land som Danmark-Norge og Storbritannia, men holdt seg bedre i Sverige, Finland, Estland, Latvia og Litauen. Der er ikke-kristne rene sommersolvervsskikker mer fremtredende; i Sverige og Finland er det tradisjonelt bare jula som er en viktigere festperiode enn feiringa av midsommar og juhannus.

Liknende tradisjoner som knytter sammen feiring midtsommer og døperen Johannes, ofte med bål, finnes over hele Nord-Europa, i Storbritannia og Irland:

• Norge: Sankthans / Jonsok
• Danmark: Sankthans
• Sverige: Midsommar
• Finland: Juhannus / Midsommar
• Sápmi: Jonssot / Mihcamárat
• Færøyene: Jóansøka
• Island: Jónsmessa, Jónsvaka
• Estland: Jaanipäev
• Latvia: Līgo (23. juni), Jāņi (24. juni)
• Litauen: Rasos, Joninės
• Tyskland og Østerrike: Johannisnacht (sankthansaften), Johannistag (sankthansdagen)
• Spania: La noche de San Juan
• Portugal: Noite de São João
• Québec: Fête de la Saint-Jean / Fête nationale
• Russland, Belarus og Ukraina: Ivan Kupala
• Polen: Noc Świętojańska
• Slovakia: Svätojánska noc

• 
  La fête de Saint Jean, maleri av Jules Breton 1875.
• 
  Dans rundt sankthans­bålet i Lantz, Spania, 2018.
• 
  Sovjetrussisk frimerke utgitt 1991 med motiv av tradisjonell feiring av latvisk līgo (sankthans­aften).

Feiring i Norden

I Sverige er feiringen av midsommar særlig omfattende. Midsommarafton blir lagt til en fredag i perioden 19.–25. juni og innleder en helg med fest og moro. Bildet viser barn og voksne i dans rundt en tradisjonell maistang sommeren 1969.

I Danmark er det vanlig med allsang av Midsommervisen (Vi elsker vort land…) ved sankthansbålet. I bålet er det gjerne også en heksefigur.

Foto: 2008

I Norge, Danmark og Finland er særlig tradisjonen med bål på sankthansaften bevart. Mange steder i Danmark er det også vanlig å brenne papirhekser på sankthansbålet, en tradisjon som skal ha kommet med tyske håndverkere på 1860-tallet som et symbol på hekser og onde ånder som skal holdes vekk. Også flere steder i Norge er det heksefigurer på sankthansbålet.

I norrøn tid ble ikke sankthans feiret som midtsommer. Midtsommersdagen var da synonym med midtsommerblotet, som i dag skriver seg til datoen 14. juli.

I Sverige er feiringen av midsommar særlig omfattende. Midsommardagen er der offisiell flaggdag, og midsommarafton har siden 1953 alltid blitt lagt til den fredagen som inntreffer i perioden 19. til 25. juni og er helligdag (med arbeidsfri). Helgen markeres gjerne som en familiefest i det grønne med spesiell midsommarmat og drikking, men også folkedans og bunader. Det tradisjonelle svenske midsommarmåltidet består av matjessild (matjessill, fersk sild nedlagt med eddik og krydder), rømme (gräddfil) og gressløk (gräslök), nypoteter (färskpotatis) med dill samt jordbær (jordgubbar) til dessert. Tradisjonen med sild og poteter, som tidligere var enkel fattigmannskost, oppstod i byene på 1920-tallet. Mange drikker dram (snaps) til maten. I løpet av helga blir det ofte også drukket mye øl og andre alkoholholdige drikker.

Typisk er dansen rundt en maistang, på svensk kalt midsommarstången eller majstången. Det er en høy, løv- og blomsterpyntet stolpe som blir reist på en slette, den er formet som en pil og utstyrt med to ringer. Majstång eller majad stång betyr «løvdekket stang» og kom opprinnelig som et fruktbarhets- og fallossymbol fra Tyskland i middelalderen. En variant av majstången som står oppreist hele året og blir pyntet med spesielle dekorasjoner, har lange tradisjoner på Åland. Også i Finland er midsommer lagt til denne fredagen, og dagen er en av årets viktigste høytider. Mange går i sauna, og finlandssvensk tradisjon er veldig lik den svenske.

Skikken med maistang eller maitre er også vanlig i Danmark, men er gjerne knyttet til vårfeiring i begynnelsen av mai.

Olaus Magnus beskrev i 1555 feiringen slik:

«Midtsommeraften samles folk, uansett kjønn og alder, på byens torv eller ute i det fri, for der å danse i skinnet av tallrike bål. Under dansen synger man viser om fortidens helters bedrifter, også om det kvinner har gjort for å bevare sin kyskhet. Man synger også viser om mennesker uten ære og samvittighet, onde og feige. Alt dette synges i viser og på melodier som er gått i arv fra forfedrene. Unge piker synger om de mange feil ektemennene gjør seg skyldige i, slik som terningspill, slagsmål i kroen o.a. Unge menn synger til gjengjeld om late, falske, sladresyke og troløse kvinner, og at de ikke må klage over mennene alene. Man tar også for seg late sjølfolk, uærlige bønder, troløse borgere og grusomme og begjærlige fogder. Dette skjer for å vise ungdommen hvor høyt dyden står og at de skal gå i trofasthetens fotspor, og sky det dårlige eksempel.»

• 
  Anders Zorns maleri Midsommardans fra 1897 viser tradisjonell svensk feiring med dans i den lyse sommernatta.
• 
  Tradisjonell feiring av svensk midsommar innebærer blant annet dans omkring majstången, en type maistang som reises omkring sankthans. Foto fra en park i Vaxholm 2008.
• 
  Skikken med maistang eller maitre er vanlig i Sverige, Danmark og Finland. Bildet er fra Esplanaden i Helsingfors og viser en variant av majstång som står oppreist hele året og blir pyntet med spesielle dekorasjoner til midsommar.

Feiring i Norge

Også i Norge er det utviklet lokale skikker i tilknytning til feiringen. Det har vært, og er fortsatt, vanlig med bål langs kysten. Andre steder har man gått høyt til fjells. Dette vises blant annet på Nikolai Astrups malerier og trykk av midtsommerfeiring i hjemtraktene i Jølster.

• 
  «St. Hansaften paa Landet», litografi etter maleri av Knud Bergslien utgitt i Norske Folkelivsbilleder 1858.
• 
  «St. Hansbål ved Jølstervatnet», maleri av Nikolai Astrup (1880-1928)
• 
  «Midtsommernatt», maleri av Gudmund Stenersen 1907

Oslofjorden og Sørlandet

I Oslofjordområdet og på Sørlandet har det tradisjonelt vært omfattende feiring av sommernatta med bål ved sjøen, båtliv og festing. I kystområdene i Vestfold var det derfor fram til 1990-tallet vanlig å holde stengt i butikker og ha fri fra arbeidet dagen etter, det vil si på sankthansdagen.

Mange steder er det blitt lokale forbud mot sankthansbål på grunn av brannfare og forurensning – spesielt i tettbygde områder, og dersom været har vært nedbørfattig den siste tiden før kvelden. Grilling og små kaffebål kan en likevel finne de fleste steder når været er rimelig bra.

Ålesund

Det rundt 30 meter høye Slinningsbålet på Slinningsodden utenfor Ålesund er et kjent landemerke og samler hundrevis av skuelystne både til lands og til vanns hver sankthansaften. Sankthans 2007 kom det da 26 meter høye bålet til å brenne sterkt fra bunnen av, med det resultat at det veltet. En person ble behandlet for middels brannskader, ifølge melding i bl. a. Bergens Tidende. I 2016 satte Slinningsbålet ny verdensrekord med 47,39 meter. Den forrige rekorden ble satt i 2010 med 40,45 meter.

Bergen

Sydnæs Bataljon har bålet på Sydneshaugen i sin fane til minne om den gangen dette var byens bålplass

I Bergen har feiring av sankthans en historie som går langt tilbake. Fra om lag 1665 frem til 1887 ble kvelden feiret på Sydneshaugen. Feiringen var en stor folkefest for byens befolkning, besøkende sjøfolk av ulike nasjonaliteter og bønder («striler») fra områdene rundt byen. Bålet ble bygget av de lokale guttene som bodde på Sydnes av treverk og annet brennbart man fant eller stjal i kaiområdene eller i fjæren. I smauene som førte opp til Sydneshaugen var det bygget portaler og satt opp salgsboder. Det ble handlet «stomp, brøstsukker, skoflikker, «jompegg», trimmelskringler, pepperkaker og spekelasi.» Feiringene tok slutt i 1887 da hensyn til ny bebyggelse og påbud om brannvern satte en endelig stopper for festlighetene.

Da feiringene på Sydnes tok slutt, fortsatte man å brenne bål på Laksevåg, som lå utenfor tettbebyggelsen i bykjernen. Her samlet man fra gammelt av dotønner og utbrukte sildetønner som ble stablet og spikret sammen til et høyt tårn som ble brent ned i løpet av sankthansnatten. Bålet har vært opp mot 30 m høyt. Tønnebålet eksisterer fortsatt og blir bygget av Laksevågs Bueskyttere, men har opplevd problemer med å få råstoff nok til stabling i gamle høyder. Det er også blitt restriksjoner på hvor høyt bål en kan bygge for at det ikke skal antenne annen bebyggelse i tilfelle vind.

Flekkefjord

Spira på fjorden rett utenfor sentrum av Flekkefjord, sankthans 2011.

Foto: Olav Henriksbø

Flekkefjord har en skikk som startet en gang på 1800-tallet, med at lærlinger og ungdom dro på land en utrangert robåt, fylte den med brennbart materiale, som de dro brennende gjennom byen. Etter et par tilløp til brann, ble det til at båten ble ankret opp midt i fjorden og satt fyr på. Til «Spira» har det vært brukt alt fra store fiskeskøyter til dagens flåte av tomme tønner. I etterkrigstiden reiste man ut i alle båter som kunne flyte, for å ta en runde rundt bålet. De som hadde plass til det, tok gjerne med seg folk som sto på land. Båttrafikken er nå dabbet noe av, men spira tennes fortsatt.^{[trenger referanse]}

Bortsett fra krigsårene, har skikken fortsatt, med båter og skøyter av varierende størrelse som platform. Mangel på treskrog, og de giftige gassene som følger med påtenning av plastbåter, har medført at dagens bål brennes på en flåte av tomme oljefat som er sveist sammen. Bålet blir forankret etter beste evne, noe som ikke alltid har vært like enkelt. En gammel fiskeskøyte kom på rek, og holdt på å sette fyr på daværende Ringards Realskole før den ble tauet ut igjen.

Bystyret i Flekkefjord vedtok 17. desember 2015 at Flekkefjord kultursenter som skal være klar til åpning i september 2016 skal ha undernavnet Spira.^{[trenger referanse]}

Se også

• Olsok
• Syftesok
• Paganisme
• Ivan Kupala, slavisk feiring av sankthans
• Midtsommerblot

Eksterne lenker

• (en) St John's Eve – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Midsummer in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons